Slik så det ut da Ida og Sverre tok over

– Jeg har ikke angret, selv om det har vært mange nedturer og ikke alt har gått slik vi håpet, sier Ida Kleppe (45).

Trebarnsmoren og kona til Sverre Brufladt (49) har nå bodd på gården Lundemanns­verk på Stord i halvannet år.

Paret har for lengst innstilt seg på et slags evigvarende prosjekt. Hvile er ikke et ord de forholder seg mye til.

De hadde sett på flere bruk før de kom hit på visning. Gården skulle selges på tvangsauksjon.

De brukte 20 korte minutter på å se seg om. Etter en lang budrunde fikk de tilslaget. Brått var de blitt gårdeiere.

Hadde det bra i byen

Familien på fem bodde da i et boligfelt i Laksevåg utenfor Bergen og hadde det bra.

Barna Vera (15), Harald (13) og Olivia (10) ville egentlig ikke flytte fra vennene sine.

Mor Ida, som er utdannet innen film, men jobbet som «bybonden» i Bergen, trivdes i jobben. Hennes oppgave var å fremme urbant landbruk, altså dyrking av matplanter i parker, hos privatpersoner og i det offentlige.

Sverre hadde den samme jobben som han har i dag, i Vinde. Firmaet selger tjenester innen høydesikring og industriklatring. Den jobben kunne flyttes på.

Likevel var det et «men» med det gode livet de hadde.

Les også: Stina og Jørgen har syv kilometer til butikk, skole og barnehage

Et liv på landet

Ekteparet, som har holdt sammen i 19 år, bar på en drøm om å få sitt eget småbruk. Der ville de leve tett på naturen, dyrke grønnsaker, matplanter, bær og frukt. Og ha dyr.

Ikke minst ville den gamle «hestejenta» Ida sørge for at familien fikk sin egen hest.

– Jeg vokste opp på en gård på Sunnmøre der vi drev med kjøttproduksjon. Oksekalver kom til oss og var hos oss i halvannet år før de ble slaktet. Jeg lekte at en og annen av dem var hest, og red på dem, forteller hun.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Til slutt ble det ekte hest på henne.

– Da jeg ble konfirmert og fikk penger på bok, spleiset søsteren min og jeg på en islandshest, og hestedrømmen ble realisert, forteller hun.

Les også (+): Som niåring fikk han beskjed på farens dødsleie: «Husk, Anders: Du skal ta vare på Brunborg»

Lever drømmen

Vi har sett på TV at den irske sportsponnien Corken på 17 år nå er en del av familien. Vi møter også golden retrieveren Simba, og etter hvert også katten Ludo og 30 kaklende høns.

I dag lever alle artene, også de tobente, i fred og fordragelighet med hverandre.

Alle som har fulgt serien på NRK har sett gården slik den var da paret kjøpte den. Samtlige bygninger var falleferdige, og rundt omkring på den store eiendommen var det hauger med skrap og skrot.

Jordene, som en gang var dyrket innmark, lå brakk og var dekket med ugress. Hvis du fulgte ­serien på TV, lurte du kanskje på hvordan de ­orket å gå løs på det, stakkars folk?

Les også: Maren og Thomas fikk hakeslepp da de kom inn i det gamle huset: – Vi tenkte både «wow» og «i helsike»

Blodslit

– Det var verre enn vi ­trodde. Veldig mye mer innsats enn vi hadde håpet på, måtte til for at det skulle bli bra, sier Ida.

Fortsatt er det store prosjekter som må gjennomføres, som å grøfte rundt den dyrkede innmarken.

– Vi kan ikke legge skjul på at det har vært et blodslit. Lykken er at vi liker å jobbe og stå på, og begge har et positivt sinn, sier mammaen på gården.

Å bli bonde er ikke gjort i en fei, og det er ikke lett å tjene gode penger.

Noen ganger kan noe så alminnelig som jord eller for mye regn skape store problemer. Noe så lite som små snegler kan ødelegge nesten en hel avling. Dette er blant tingene Ida og Sverre har fått erfare.

Til tross for det er Ida glad for at de tok valget.

– Som familieprosjekt har gården vært et godt valg. Barna får vokse opp med dyr, og jeg føler at vi er kommet nærmere hverandre, sier hun.

Måtte rive huset

Da de overtok, hadde ikke gården blitt drevet på 30 år. Det var både synlig og merkbart. Alt lå nede, og etter hvert innså de også at hovedhuset måtte rives.

Nå har familien fått nytt hus, drivhus, garasje, basseng og en driftsbygning som også er gårdsbutikk.

Mye av arbeidet som skulle gjøres, er gjort. Men mye gjenstår også.

– Vi visste at det var mye arbeid som lå foran oss. Vi har snakket mye om lykken som ligger i veien til målet, og om det å være prosessorienterte, sier Ida og nevner som eksempel:

– Sverre sier at han likte bedre å bygge bassenget enn å svømme i det. Det er et bilde på situasjonen, reflekterer hun.

Nå lever de ut drømmen. Drømmen om å bestemme mer selv, om å være sine egne sjefer. Drømmen om å bygge opp noe nytt og se at det tar form. Drømmen om å se at det vokser og gror rundt dem.

– Jeg er som Sverre: Å dyrke grønnsakene frem er nesten morsommere enn å spise dem, sier Ida.

Nå skal hun leve av gården. Det ville ha blitt feil å kjøpe en gård og tenke at de skulle bli ferdige. For det er prosessene som gir størst glede.

Les også: Karoline og Kristian flyttet fra leilighet i Oslo til hus på landet: – Et hektisk liv i byen er ikke noe for meg

Nå eller aldri

Kunnskapen og lidenskapen var på plass allerede da de kjøpte gården. I voksen alder hadde Ida utdannet seg til gartner.

Nå føler hun at hun er på riktig hylle i livet, selv om dagene er travle.

– For vår del var tanken på å flytte barna det største ankepunktet. Vi spurte oss selv mange ganger om de ville ­trives på et nytt sted, og om det egentlig var lurt å flytte, sier hun.

– Samtidig innså vi at hvis vi skulle gjøre det, måtte det bli nå. Heldigvis har vi robuste og sosiale barn, så det har gått over all forventning. Nå er de glad for at vi flyttet, sier mammaen.

I dag står Lundemannsverk i ny drakt og skinner. Til ­stadighet kommer gjester på besøk.

Barna går på skole en kilometer unna, har fått nye venner og deltar på fritids­aktiviteter. Det finnes et byggefelt og butikk i nærheten, og det er bare rundt seks kilometer inn til Stord sentrum.

Altså bor de landlig, men med god infrastruktur i nærheten.

– Det er bra at vi bor nær folk når vi skal selge grønn­saker. Målet er å skape et årsverk av gårdsbutikken. Men jeg satser også på å holde kurs i dyrking av kjøkkenhage og beskjæring av frukttrær, sier Ida.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Les også: Karina snekret utemøblene selv

Gråter ikke over spilt melk

I TV-serien fortviler Ida over sauene som har spist opp knoppene til både årets og neste års epler.

Hun sukker også over jorden som gjorde gulrøttene rare og ga halvråtne grønnsaker.

Jo da, det har vært noen nedturer.

– Hadde vi hatt anlegg for å tenke negativt, ville vi ikke ha taklet livet her. Vi har innsett at vi ikke kan gråte over spilt melk. «Ja ja, dette skjedde, men kan ikke reverseres», sier vi til oss selv. For meg er det verst med de tingene som vi kan gjøre noe med, men som jeg vet vil ta uendelig mye tid å ordne opp i, sier Ida.

Hun konstaterer at det er et veldig tidkrevende og møysommelig arbeid få til en fin avling i dårlig jord. De har gjort jordforbedring gjennom å tilsette sand og kalk, og de har fjernet steiner og vann.

I den store og langsomme prosessen som kreves, gjelder det å ta én oppgave og én dag av gangen.

Les også (+): Vi mener vi har rett til å kjøre over nabotomta, men nå har grunneier sperret veien for oss

Årstidenes svingninger

Da vinteren omsider kom, nøt Ida at de ikke lenger kunne holde på utendørs, fordi kulden, mørket og været sa nei.

Da kunne hun sette seg ned, slappe litt mer av og planlegge neste års prosjekter.

Ida har brukt mange timer på hestedressur og på å ri turer med Corken.

Hun har kost seg med å se det fantastiske samspillet mellom hunden Simba og ­katten Ludo. De leker og lekeslåss, for så å sovne tett inntil hverandre.

– Tidlig i vår begynte jeg å så tomat og andre grønnsaker som trenger lang kulturtid. Men nå gleder vi oss bare til sommeren. Til alle tingene som kommer, hver til sin tid. Det er en av tingene som gir oss glede over å jobbe med naturen. Årstidenes svingninger er fine, sier hun.

For ekteparet på Lundemannsverk er lykken å drive for seg selv og holde på med det de liker. Helt fra starten har sjarm og sjel vært viktig for dem.

Da de bygde huset, tok de vare på gammelt tømmer, gamle takheller i skifer og gamle dører. Da de skulle møblere, gikk de til ­anskaffelse av mye brukt.

– Vi er tilfredse med hva vi har fått til og synes det er morsomt at andre får se veien vi har gått. TV-serien har vært et pluss for oss. Mange har kontaktet oss for å si at de ­synes det er morsomt å se, sier Ida og Sverre unisont.

Pseudotvillinger: Marthe og Christian fikk to barn på ni måneder

Historien om «Tater-Milla» berørte mange. Nå er huset hennes fredet