ARV og gjenbruk
Liv Jorunn og Arne Harald var først skeptiske da de arvet besteforeldrenes falleferdige hus. Etter fire års jobbing, kunne de endelig flytte inn
Barndomsvenninnene Liv Jorunn og Torhild deler interessen for interiør med sjel, håndarbeid, Elvis og, ikke minst, en livslang kjærlighet til Skudeneshavn.
De traff hverandre i første klasse og har vært venninner siden.
Liv Jorunn Knutsen og Torhild Tangjerd bor bare minutter fra hverandre i Skudeneshavn på Karmøy.
Med hvert sitt hvitmalte hus, fylt av familiehistorie og bruktskatter, har de skapt et felles univers hvor de deler glimt fra hverdagen med omverdenen.
I ungdommen delte de leilighet i Haugesund og det var da interessen for å handle brukt startet.
– Der innredet vi med bruktfunn og lutet møbler som var så populært på åttitallet. Vi deler så mange interesser, fra snurrepiperier til håndarbeider, hageliv, humor og musikksmak.
– Vi kan plutselig ta oss en dagstur og kjøre rundt til ulike bruktbutikker. Da fyller vi opp bagasjerommet med det enkelte kaller skrot, som er skatter for oss.
De lagde en felles Instagramkonto for å vise fram funnene sine. Det ble til universet Villa Gudlarina, Stavangerdialekt for «Å, du store min!».
Skudeneshavn er byen i både Torhild og Liv Jorunns hjerte.
– Om sommeren er det mye som skjer her, det kommer mange fotograferende turister til Søragadå og mange søker til de flotte strendene våre, sier Liv Jorunn.
– Vi har det jo så fint her, at vi trenger egentlig ikke reise noen plass for å få sommerfølelsen, legger hun til.
Hvem: Liv Jorunn Knutsen og Torhild Tangjerd.
Hva: Venninnene deler Instagramkontoen villagudlarina2, hvor de viser fram sine hverdagsliv med bruktfunn, håndarbeid og snurrepiperier.
– Gudlarina et dialektuttrykk som betyr «Å, du store min!». Vi er veldig kry av dialekten vår, som faktisk er i ferd med å dø ut.
Hvor: Skudeneshavn, Karmøy.
Instagram: @villagudlarina2.
Les også: Slik fjerner du kalk fra dusj og fliser
Hjemme hos mor og far
Omringet av skog og grønne marker med fem minutters gange til Skudenes sentrum, ligger Myrborg, hvor Liv Jorunn vokste opp.
Først et par år i samme hus som besteforeldrene, før foreldrene bygde et eget hus på nabotomta.
– Broren min og jeg var nesten daglig innom på besøk til mor og far. De hadde alltid tid til oss. Og det var alltid mye besøk i huset. Folk kom ofte innom for en god prat og kveldsmat.
– Jeg husker spesielt godt at mor laget arme riddere. Duften av syriner vekker stadig til live smaken av mors hjemmelagde saft og semulegrøt, som jeg og venninnene mine fikk når vi hjalp henne i hagen.
For seks år siden fikk Liv Jorunn og mannen Arne Harald anledning til å overta besteforeldrenes hjem, som ikke lenger var helt som i barndomsminnene.
– Vi var svært i tvil om vi i det hele tatt skulle overta. Huset holdt på å ramle fra hverandre, og det var store vannskader. Det var ubeboelig. Omringet av store trær og en hage som bare var et villnis, der eføyen hadde tatt totalt overhånd.
Heldigvis deler mannen hennes og hun interessen for gamle ting, så de tok sjansen.
– Hans mor og oldeforeldre har også eid og bodd i huset, så det er jo veldig artig. Etter jobbing nærmest dag og natt i bortimot fire år kunne vi flytte inn sammen med datteren vår, Helen og to katter, forteller Liv Jorunn.
Huset er 80 kvadratmeter stort med stue, kjøkken, gang, toalett og et lite spiskammer i hovedetasjen.
De har tre soverom og et bad på loftet. Gjesterommet står alltid klart for besøk av den andre datteren, Line og hennes familie.
– Vi forandret bare på romdelingen i første etasje. Kjøkkenet, som tidligere lå på baksiden, ble flyttet fram for å få inn morgensola, sier Liv Jorunn.
Hun er særlig fornøyd med kjøkkenet.
– Det er så praktisk, åpent og lyst. Og det er plass til mye snurrepiperier i glasskapene, sier Liv Jorunn, og fortsetter:
– Å overta Myrborg er det smarteste vi har gjort. Her føler jeg en sånn ro, her har jeg funnet min plass. Jeg stortrives i huset, jeg stortrives i hagen, jeg stortrives med alt det trygge rundt meg.
– Kanskje mor sitter der oppe på en sky og kikker ned på oss. Jeg håper i så fall, at hun setter pris på at vi har tatt så godt vare på huset, hagen og de tingene jeg har arvet etter henne.
Les også (+): Vaskerommet i kjelleren var verken praktisk eller hyggelig. Se den utrolige forvandlingen
Torhilds «Høinesheaven»
Ikke langt unna, nærmere bestemt ti minutters spasertur til lyden av måkeskrik og motordur, bor Torhild.
Hun flyttet hit etter et samlivsbrudd, og fant ro på stedet hun alltid har lengtet til.
– Jeg er vokst opp på et byggefelt rett oppi her. Høines er min mors hjemplass og familien har bodd her i seks generasjoner. Her har jeg tilbrakt hele barndommen, og jeg har alltid sagt at jeg skal ha et hus nede ved sjøen. Jammen har det gått troll i ord!
Plassen har status som småbruk og er på cirka 40 mål, med alle teigene som ligger litt spredt rundt.
Boligen ble bygd i 1902 av bestefarens søskenbarn, og tre ugifte søsken bodde her. Det hadde noen flere eiere, også i slekt, før Torhild overtok det i 2006.
– Jeg føler en stor tilknytning til denne plassen, hvor jeg kjenner hver stein og har så mange gode minner fra. Selv om det kan bli litt mørkt her ute om vinteren, så har jeg aldri angret. Her finner jeg total ro.
Det hvitmalte huset er ikke så veldig annerledes fra da Torhild var lita. I første etasje er det to stuer, en åpen kjøkkenløsning, gang og bad.
I andre etasje er det et stort rom de kaller Søresalen og et soverom mot nord, pluss et kott på loftet.
– Jeg har bygd ut litt på baksiden og lagt til et bad. Jeg har også slått ned veggen mellom kjøkkenet og det gamle kammerset.
– Det var jo helt vanlig å bygge hus på et lite soverom nede på den tida. Ellers har jeg bare tapetsert noen vegger og fått fram tømmeret på andre. Jeg synes de gamle tømmerveggene er så fine, de gir et lunt uttrykk.
Interiøret er en god blanding av arvet og brukt. Mye har hun arvet fra sin eldre bror, som også var en ivrig loppisjeger.
– Broren min hadde også et av de gamle husene her på Høines, som en yngre søster har overtatt. Jeg har en yngre bror vegg i vegg. Som du skjønner, er dette er en ordentlig familieplass.
– Mange av oss har egentlig alltid vær glad i gamle ting og opptatt av å beholde noe av det gamle. Det må være noe vi fikk inn med morsmelka.
Torhild jobber i turnus offshore. Etter endt økt er det alltid godt å komme hjem til «Høinesheaven», som hun døpte plassen etter en tur til New York.
– Hjem til freden og roen og fuglekvitteret. Høines er en stor del av mitt liv. Målet mitt er å overlate denne plassen til de fire barna mine, sånn at de alltid har en plass de føler tilhørighet til.
Håpet er at de kan ha dette stedet som en samlingsplass.
