Ingvild flyttet fra Oslo til 100 år gammelt småbruk: – Noen synes nok det er kummerlig her

Det er høst på husmannsplassen Gjerdet i Sør-Odal. Ingvild Kvarstein Punsvik er ute og koser seg med hestene Bastian og Leo, mens katten Lille My hopper omkring og er lykkelig.

Her er det stille, fredelig og tvers gjennom idyllisk, og her elsker Ingvild å bo.

Hun er opprinnelig fra Vennesla, og var bare 20 år første gang hun kom hit. Da hadde hun allerede bodd mange steder, så å flytte på seg var ikke noe nytt og skummelt.

Hun hadde gått på skole både i Kristiansand og Mandal, vært skredderlærling i Tønsberg, tilbrakt et halvår på Svalbard hvor faren jobbet hos Sysselmannen, og nå bodde hun i kollektiv i Oslo.

Drømmen var imidlertid en langt mer landlig tilværelse, og sammen med sin daværende kjæreste lette hun etter noe de kunne leie på landet.

I juni 2010 dukket dette småbruket plutselig opp da hun søkte på nettet.

– Jeg ble forelsket i stedet straks jeg kom hit. Det var mye mer skog her på den tida, huset lå innsvøpt i trær, og det var så fredelig! Helt fantastisk!, forteller Ingvild.

De flyttet hit den sommeren, og da forholdet seinere tok slutt og samboeren flyttet, valgte Ingvild å bli boende.

Det første året pendlet hun til studiene i Oslo fire dager hver uke. Førerkort hadde hun ikke.

– Da sto jeg opp kvart på fem, noe som er kriminelt tidlig for en som ikke engang er b-, men c-menneske. Det ble jeg aldri helt vant til, altså. Jeg tok bussen og brukte over to timer hver vei, og om vinteren var det mørkt når jeg dro hjemmefra og mørkt når jeg kom hjem. Du kan tro det var fantastisk da jeg endelig fikk tatt lappen! Jeg elsker å kjøre bil.

Gammelt og skjevt

På den gamle husmannsplassen har de ulike eierne opp gjennom årene neppe hatt så mye tid til vedlikehold. Det har Ingvild valgt å leve med.

– Jeg er opprinnelig litt pertentlig, egentlig, men det har jeg greid å legge fra meg nå; det ble jeg nødt til. Perfeksjonisme funker ikke i et gammelt hus som dette. Jeg tror ikke det finnes sparkel nok i verden til alt som burde vært gjort, sier Ingvild og ler.

– Det er så mye som kunne vært rettet opp, at det blir et altfor stort prosjekt for meg. Så i stedet for å se på spikerhull og skjevheter, velger jeg å fokusere på atmosfære, følelse, ro. Jeg slapper av og lar det være som det er, stort sett, sier hun og fortsetter:

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

– Men ja, noen synes nok det er kummerlig her sammenlignet med mange andre hjem, og det er ikke så lett for alle å forstå at jeg trives med å bo sånn. Men det er bare fint at folk er forskjellige. Dette er bra for meg, jeg trenger å bo sånn som dette.

Huset er altså både gammelt og skjevt, men det er funksjonelt. Og takket være at forrige eier bygget bad og la inn vann og nytt elektrisk anlegg, har hun én stor luksus: Varmekabler på badet.

Les også: Ikke gjør dette for å spare på strømmen

Strømmen blir borte

Men når strømmen går og blir borte i tre dager, og bilbatteriet til alt overmål er flatt og ikke kan lades, da står ikke jubelen akkurat i taket.

– En gang jeg var i Vennesla på juleferie, var det strømbrudd her og jeg kom hjem til speilblank is i toalettet. Da var det bare å puste med magen, fyre opp og la huset tine gradvis, og deretter ringe til en rørlegger, sier Ingvild som ellers synes det er forfriskende med praktiske utfordringer.

– Det er en god opplevelse å håndtere virkeligheten som den er, stå i det og komme seg gjennom det. Å måtte stå ute midt på natta og fikse et gjerde som har falt ned i uværet, er verken romantisk eller kjempegøy, men det er noe ekte ved det.

– Det er bare sunt for meg, og jeg får brukt meg. Jeg kan tåle at strømmen blir borte, selv om det blir mye logistikk. Jeg føler et sterkt bånd med naturen, så drittvær er helt overkommelig, sier Ingvild som forbereder seg til vinteren ved å kjøpe masse ved.

Det tar mye tid for Ingrid å administrere all veden, men det er koselig også.

– Tryggheten i å vite at man er dekket for hele vintersesongen, er undervurdert.

Les også: Slik stabler du veden best

Stillheten i skogen

Ingvild er utdannet tegnspråktolk og jobber nå frilans med direkteteksting av forelesninger for hørselshemmede studenter, for det meste på Lillehammer.

– Da sitter jeg på forelesninger og skriver ned alt som blir sagt, og så streames det direkte til iPad for dem som trenger det. Det er intenst, men meningsfullt, og det er fint å kunne være til nytte, sier Ingvild.

Denne jobben kunne hun også gjøre da landet stengte ned på grunn av pandemien. Fra nyttår til påske var Ingvild hjemme på småbruket, uten noe sosial kontakt med omverdenen.

Mørkt blir det her, ja, og det er nok ikke alle som hadde vært helt komfortable med å bo sånn helt alene.

– Det gikk fint det også. Det blir veldig mørkt her om vinteren, og jeg er fortsatt litt mørkredd, men det går seg til, man kan bli vant til det meste. Naturen er ikke farlig, jeg synes nesten det er verre å ha masse folk rundt seg, sier Ingvild og ler, vel vitende om at hun kan høres ut som litt av en einstøing.

Les også (+): Arne Næss kjøpte tomt for 150 kroner og bygget det som skulle bli Norges mest berømte hytte

– Joda, jeg er litt sær. Det er ikke det at jeg først og fremst vil være alene, men å ha det fredelig med stillhet og masse natur, det er det jeg liker best, sier hun og fortsetter:

– Å kunne stå ute i pysjen med håret til alle kanter, mens jeg drikker kaffe og koser med hestene, og å danse mens jeg klipper plena uten å bli iakttatt, det er frihet, det.

Og Ingvild skulle gjerne ha bodd enda mer øde til.

– Jeg har egentlig lyst til å bo på fjellet, et skikkelig der ingen skulle tru at nokon kunne bu-sted, det hadde vært fint. Når det blir bedre nettdekning på høyfjellet, gjør jeg kanskje det.

Kjersti (19) flyttet spontant til et lite småbruk alene: Bruker kun stearinlys og lever uten internett og TV

Familien ante ikke noe om bygda – kjøpte småbruket usett

Denne saken ble første gang publisert 08/11 2022, og sist oppdatert 10/11 2022.