Stina og Jørgen har syv kilometer til butikk, skole og barnehage

Møre og Romsdal er et fylke kjent for bratte fjell og spektakulær natur.

På den lille fjellgården Svisdal i bygda Gjøra i Sunndal sitter trebarnsforeldrene Stina Fossan (30) og Jørgen Svisdal (36) på en gammel og flott steintrapp med hver sin kaffekopp.

– Vi har sjelden tid til å ta en pust i bakken, men når vi gjør det, gir det lykkefølelse, sier de unisont.

– Vi elsker å bo her, med naturen rett utenfor døren. Selv om vi jobber mye og hardt, har vi et fritt liv.

Uren, luren, himmelturen …

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu …

Begge deler beskriver stedet de bor på. Nå er de i gang med sin femte vinter i snølandet, 600 meter over havet, der vinteren gjerne varer i syv lange måneder.

Les også (+): Synnøve Finden og Pernille Holmen bodde sammen og delte seng. Så kom en evangelist på besøk

Skulle for all del ikke bli kjærester

– Andre synes at vi bor veldig avsides og langt fra alt, men lenger inn og opp i fjellet bor det en familie som ikke engang har vei inn til gården, så vi føler at vi bor ganske sentralt, sier Stina.

Hun viser oss vakre og spektakulære bilder av nord­lyset som danser over den gamle gården.

De opplever dette iblant, og det er like ­magisk hver gang him­melen lyses opp av et grønt, dansende lys.

I slike øyeblikk finnes det ikke noe vakrere sted.

Historien om henne og ektefellen handler om to unge mennesker som gikk løs på samme utdannelse innenfor agronomi og forelsket seg i hverandre.

Ikke med en gang, for de startet som gode venner, men etter hvert oppsto en gnist.

– Vi skulle i utgangspunktet overta hver vår gård. Selv om jeg var yngst i min søskenflokk, var det bestemt at jeg skulle ta over min slektsgård i Rogaland. Situasjonen tilsa derfor ikke at vi kunne bli et par. Vi måtte for all del ikke bli kjærester, sier hun og ler.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Les også: Mona var en av de siste som ble reddet: – Jeg trodde min siste time hadde kommet

Valget mellom to

Helt siden Stina var tenåring, var hun innstilt på å ta over gården hjemme. Slektsgården er et mellomstort gårdsbruk med 40 kyr i Forsand kommune i Ryfylke, i samme kommune som turistattraksjonen Preikestolen.

Gården ligger flatt og prektig til, rundt 50 meter over havet, på et sted hvor våren som regel kommer tidlig, vanligvis allerede i mars.

Da de to slo seg sammen, var de innforstått med valget som måtte tas. Etter endt utdannelse dro de til Stinas hjembygd og jobbet der. De giftet seg og fikk sønnen Ivar.

Men så tok livet en liten U-sving. Det ble til at hun ga avkall på sin egen slektsgård, for i ­stedet å bli med mannen sin til fjellgården han hadde odel på.

– Min eldre søster ville overta, og da jeg trakk meg ut. Svisdal ville sannsynligvis ha blitt lagt ned om Jørgen ikke overtok, sier Stina.

Jørgen nikker og sier at slektsgården hans er for spesielt interesserte.

– For å bo og drive her må du ha en lidenskapelig interesse, legger han til.

Da lille Ivar var ti måneder, startet de flytteprosessen, til det annerledes livet litt langt fra alt.

Stina overrasket både seg selv og andre da hun la bort ungdomsplanene og satset som hun gjorde. Hun ga avkall på korte vintre og tidlige vårer og gikk inn i det motsatte: lange vintre og sene vårer.

Les også: Mette bygget nytt hus, men det er likevel noe hun aldri gir slipp på

Hårnålssvingene

Svingene opp til gården kan best beskrives som skarpe hårnålssvinger. At det til tider er krevende å komme seg både opp og ned i vinterhalvåret, innrømmer de begge.

Stina sier også at hun ikke helt har klart å venne seg til de snørike vintrene, med fokk og mye vær.

– Første gang jeg kjørte i null sikt og måtte sikte meg inn etter brøytestikkene, hadde jeg hjertet i halsen og var redd for å dø, sier hun lattermildt.

Fleksibilitet er et stikkord når du bor på en fjellgård i Norge. Noen ganger blir veien stengt, og da må både barn og voksne bli hjemme. Barna Ivar (6), Eirik (4) og Åshild (2) får hjemmedag på slike dager.

– Heldigvis har vi en nabo som brøyter og strør. Det er fylkesvei helt opp hit, og melkebilen skal opp hver tredje dag, så helt innesnødd blir vi ikke, forteller de.

Les også: Barnelegen har en klar oppfordring i kulden

Kvalitetstid i isolasjon

Når uværet krever at de holder seg innendørs, sørger det for gode stunder og kvalitetstid for familien. For da tvinges de til gire ned et par hakk og kan ha rolige sysler sammen med barna, som å bygge Duplo eller togbane.

Fritidsproblemer har de ikke. Gården i seg selv krever to fulle årsverk, og med tre barn å følge opp, blir det travle dager.

Stina jobber halv tid i den lokale matbutikken, mens Jørgen er fulltidsbonde og tar seg av de 13 kyrne og de 100 sauene. De snakker ofte om at de må bli flinkere til å bruke tid på seg selv som par.

Les også (+): Utad er vi et vanlig par, men vi lever med en hemmelighet

– Vi er i gang med å tegne nytt fjøs med robotmelking. Når det er bygd, vil det åpne opp for mer tid til å pleie forholdet. I mellomtiden gleder vi oss til de roligere dagene. Å jobbe er også lykke, minner de om.

Det frie livet

Ungene kan springe rundt og leke fritt. De går inn i kjøkkenhagen og finner grønnsaker, vasker dem i kranen ute og spiser dem. De klatrer i trær, snakker med dyrene, gjør hva de vil. Det eneste de ikke får lov til, er å gå til elven eller veien.

– Slik jeg ser det, får de en god og fri barndom, sier Stina.

Hun er opprinnelig heste­jente, og tok med seg islandshestene sine til Svisdal.

De ­robuste hestene beiter i de ­bratte skråningene og ris ut i den flotte fjellnaturen de er omringet av. Fra første stund elsket hun livet på den lille slektsgården.

Om sommeren plukker hun masse rabarbra, som hun lager saft av og senere selger til ­turister og andre.

Om de ­kunne ha tenkt seg å bo i et boligfelt? Nei! En gang gjorde Jørgen det, og da følte han seg innestengt og ble stresset.

I det gamle huset med tømmer­veggene med den tjærebrente patinaen, er de sine egne herrer. Og de synes slett ikke de bor for langt fra folk.

– Det er hyttebebyggelse rundt gården, og hele året kommer det folk innom, så vi føler oss ikke isolerte. Dessu­ten liker vi å bruke fjellet og naturen til å høste. Vi plukker bær og sopp, og Jørgen jakter hjort. Tiden går så fort!

Les også: Den falleferdige seteren var umulig å redde. Da fikk Bente Kristin en idé

Nostalgisk og moderne

Stina forteller at under lammingen er de i fjøset hele tiden, og der får de store øyeblikk hver gang et lam blir født.

Ikke alltid går det bra, og det blir tårer av både glede og sorg. Som husdyrbønder kommer de nær på liv og død.

Huset de bor i er det nyeste på gården. Tømmerkassen er fra 1821, men selve huset ble flyttet til gården i 1983.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det eldste huset på eiendommen er datert 1692. Trolig er noen av bygningene også eldre enn dette, men det har de ikke funnet ut eksakt ennå.

Inne i boligen til trebarns­familien er stue og kjøkken gjort til et allrom, og ingen gardiner stenger utsikten ut til den fantastiske naturen som omgir gården.

– Vi pusset opp med en gang vi flyttet hit og er fornøyd med hvordan vi har fått det. Det er funksjonelt for både oss og barna og er i vår stil og smak, forklarer de.

Blir man ikke ensom på et sted så langt fra bygdas sentrum? Er det ikke veldig tungvint å bo sånn?

De aller fleste tror at svaret er ja på begge spørsmålene. Men Stina og Jørgen svarer nei.

– Vi har syv kilometer til butikk, skole og barnehage, så tilbudene vi trenger er ikke langt unna. Vi er mest opptatt av at bygdas barnehage og skole på Gjøra skal bestå. Hvis vi må kjøre til nærmeste kommunesenter, Sunndalsøra, tar det 40–45 minutter med bil hver vei.

Les også: Tiril Eckhoffs drømmested: – Ser ikke bort ifra at vi flytter hit med tiden

Sommerdrømmer

I noen måneder er både dyr og mennesker på Svisdal innendørs mesteparten av tiden. Men tanken på våren som skal komme, med utslipp av dyr på beite, korter ned vinteren. De vet at tiden går fort til gode dager på setra som hører til gården, Inner Gammelsetra i Grøvudalen.

– Medlemmer fra stiftelsen Inner Gammelsetra står for seterdriften. De lager ost og rømme som er til salgs, og fjellturister kan også få kjøpt rømmegrøt med spekemat, forteller det unge paret.

Jørgen vokste opp med setra som en viktig del av livet. Han var der hver sommer i 18 år, fra han startet som 11-åring og til han var 29 år.

– I alle år har tilstrømm­ingen av turister bare økt. Planen vår er å satse mer på turisme med årene, sier han.

Dagslyset varer ikke så ­lenge nå. Kanskje snør ­familien Svisdal inne når denne artikkelen leses, og kanskje er det glatt i bakken ned mot bygda, og Stina gruer seg til nedfarten.

Men det hyggelige paret ser likevel for seg at de skal bli gamle på gården. Den er en kulturarv som de ønsker å ta vare på.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

– En slektsgård er for oss som en lenke eller kjetting. Vi er ett ledd, og etter oss kommer det forhåpentligvis et ledd til. Vi har plassen til låns. Vi gjør det vi kan for at et av våre barn skal ønske å overta når vi er klare for å gi stafettpinnen videre.

Les også (+): Krigshyttene du kan gå inn i

Åpnet opp om kjæresten: – Jeg føler meg heldig

Kan vi felle naboens tre? Røttene ødelegger skigarden vår

Denne saken ble første gang publisert 24/01 2024, og sist oppdatert 24/01 2024.