pensjonist ble sauebonde
Esther kunne hatt late dager som pensjonist. I stedet tok hun et spenstig livsvalg
Nå er hun bonde på heltid.
Da Esther Reiss (70) nærmet seg pensjonsalder, valgte hun å bli bonde på heltid. Fra et travelt liv som dramaturg på teater i Oslo, endte hun til slutt med gårdsbruk i Ytre Enebakk.
Her har hun hester og sauer, og driver med produksjon av både skinn og kjøtt.
Karrierebytte i voksen alder er ingen spøk, men for Esther har det gitt ny giv og glede, til tross for at det å drive gård er langt fra et hvilehjem.
Yrket som bonde er veldig langt fra der hun startet som ung. Samtidig tror hun nok at litt av interessen for bondelivet kom av lange skoleferier på en seter hvor det var mange dyr.
– Jeg gikk fransklinjen på gymnaset, og deretter ble det nordisk og fransk mellomfag og språkvitenskap grunnfag. Senere tok jeg praktisk pedagogisk utdanning. Drømmen var å jobbe med kultur og teater. Det lå nok litt naturlig for meg, fordi jeg kommer fra en familie med flere skuespillere, forteller hun.
Kjent pappa
Esthers pappa var skuespilleren Helge Reiss, og mor var lærer.
På teateret var sjokket over å møte en sterkt sminket Jeppe på Berget bak scenen i en pause det første hun husker. Da var Esther to år og turte ikke gå inn i salen igjen.
Som barn var det litt stas å ha en far som var skuespiller, for eksempel når det var skoleteater.
– Han spilte mye barneteater, kan nevne Phileas Fogg i «Jorden rundt på 80 dager» og rundbrenneren i «Trollmannen fra OZ», med en 18 år gammel Wenche Myhre i hovedrollen. Jeg fikk mine første singelplater fra hennes platesamling, og det var stor stas, forteller hun.
Etter hvert gjorde Helge Reiss stor lykke som Reven i Hakkebakkeskogen, han var barnas hovedskurk, og når 700 barnehagebarn sto på stolene og ville ta ham, sammenlignet han det med å stå overfor en stim med pirajaer.
Les også: Maria og Einar «giftet seg» da de var 10 år gamle. De holder fortsatt sammen
Læretid på Oslo Nye
Etter hvert fikk hun fast jobb som dramaturg på Oslo Nye Teater, og her ble hun værende helt frem til 2004.
Hun har jobbet med manus og dramatikere, oversatt teaterstykker, og regissert. I 1983 var hun med på å stifte Det Åpne Teater, som i dag heter Dramatikkens hus. Ikke minst deltok hun på midten av 80-tallet aktivt med å innføre teatersport og improvisasjon i Norge.
Esther bodde i Ullevål Hageby i Oslo med sin sønn og levde et typisk byliv. Etter hvert ble hun interessert i hester. Det skulle på sikt endre alt.
– Som barn var jeg alltid redd for hester, fordi de er så store. Men i voksen alder ble jeg fascinert av disse dyrene, etter hvert forsvant også frykten.
Kjøpte tre hester
På 90-tallet gikk hun til anskaffelse av hester. Dermed ble det mange turer fra Oslo og ut til stallen. Etter som årene gikk og hesteinteressen tok helt av, ble det vanskelig å kombinere med teaterjobben.
Da gjorde Esther et overraskende valg. I 2002 tok hun interessen et steg videre og utdannet seg til å bli hovpleier i Tyskland.
– Dette var en tid da hesteeiere begynte å bli oppmerksom på hvor skadelig hestesko er for hesters helse. Men det var det mange som ikke ville innrømme. Vi lærte å lage hestehover på en måte som gjorde at de kunne fungere uten sko. Vår lærer var kjent for sine nye ideer. Men egentlig formidlet hun bare gammel kunnskap fra den siste universitetsprofessoren som var spesialist på feltet, fra den gang arbeidshester ble brukt.
Med permisjon fra teateret besto den nye arbeidsdagen i å beskjære hestehover, slik at hestene kunne brukes uten sko, og hun hadde kunder over hele Øst-Norge og Sør-Sverige, mens hun bodde på en stall der hestene var.
Forfallen gård
I 2003 kjørte hun en tur for å bli kjent med et område hun nettopp hadde flyttet hestene til. Da oppdaget hun tilfeldigvis et visningsskilt til et hus beliggende i høyden, med flott utsikt over vannet Mjær i Ytre Enebakk, en times kjøring fra Oslo.
– Jeg fant raskt ut at her var det plass til hestene mine og et par til, og jeg kunne også ta imot klienter som hovpleier. Jeg bestemte meg raskt, forteller hun. Hun solgte leiligheten i Oslo, sa opp jobben på teateret og begynte som norsklærer for flyktninger og innvandrere i kommunen. Og der ble hun i ti år.
I 2014 fikk hun anledning til å kjøpe nabogården Kongellenga, en nokså forfallen gård med fine beiter. Der ble det nok å henge fingrene i. Hele hovedhuset måtte renoveres både utvendig og innvendig. Stabbur og dreneringer ble fikset.
Brønn og avløp ble nytt. Esther og sønnen delte på oppgaven, og han flyttet senere inn med familie. Det er hyggelig å ha barnebarnet i nærheten. Og det er passe kort og lang avstand mellom husene.
Esther håper å se enda mer til barnebarnet når han etter hvert slutter på skolefritidsordningen. Valget av produksjon på gården landet på sauehold.
Les også: (+) Advokaten svarer: Naboen glaner inn i hagen min. Kan han nekte meg å sette opp et høyere gjerde?
Bonde på heltid
Da kunne Esther bli bonde på heltid. Hun pensjonerte seg og gikk til innkjøp av de første sauene av rasen gammelnorsk spælsau i 2016.
I tillegg til de tre hestene, som nå er gamle, har Esther 50 vinterfora sauer. Med lam blir det en ganske stor flokk om sommeren. Så hun leier også noe areal hos naboer.
Enebakk ligger i ulvesonen, derfor er bygging av gjerder høyt prioritert. For noen år siden opplevde hun at ulven angrep. Fire sauer ble tatt, mens en reddet seg ved å svømme tvers over innsjøen. Ved hjelp av gode naboer fikk de fanget den inn igjen.
Kort og godt betyr det å drive gård mye arbeid. Det er ingen dans på roser.
– Det innebærer for eksempel mer kontorarbeid enn en skulle tro. Og inntjeningen er liten, fraværende vil jeg si, i hvert fall så lenge jeg må gjøre nødvendige investeringer. Særlig på en mindre gård må man prøve å ta ut verdier på flere måter. Jeg selger kjøttet og leverer hele lammeslakt til kunder, ferdig delt og vakuumpakket.
Travelt på høsten
Om høsten er det høysesong, og da ser en vanlig dag for eksempel slik ut: Forrige uke måtte Esther kjøre en del sau til slakteri i Oslo og være der før klokken 7.
Så da måtte hun stå tidlig opp. Nå tar hun imot bestillinger, og leveringer begynner neste uke.
– I går var en morsom dag. Da hadde jeg besøk av en pensjonert kokk som lærte opp meg og et par venner i nedskjæring og spesielle måter å utnytte kjøttet på. Etterpå kjørte jeg ham hjem til Tjøme. I dag sorterer vi og flytter grupper med sauer. Broren min kommer og hjelper til. Så skal alle sauene merkes. Når de så kommer fra kjøttskjærer, kjøre jeg rundt i mørket i Oslo og levere til kunder, forteller hun.
Hun selger også lamme- og saueskinn, store og myke skinn i flere farger fra den gamle norrøne rasen.
– Gammelnorsk spælsau holdt på å dø ut for noen tiår siden. I dag er det Norges tredje største sauerase. De har en fantastisk dobbel og lang ull med mange bruksmuligheter. De lammer lett. De er intelligente og melder fra om det har skjedd noe galt, og du kan lede dem lange veier i skogen uten gjeterhund.
Økologisk gård
Esther driver sertifisert økologisk. Det betyr at sauene ikke får kraftfor. Hun kjøper i stedet økologisk havre av nærliggende bønder. Og så får de tangmel som mineraltilskudd.
– På ettervinteren hugger vi furu, og sauene får grenene og de delene av stammen som har tynn bark. Dette er snacks. Furunåler beholder C-vitaminene gjennom hele vinteren, og barken er både proteinrik og inneholder stoffer som motvirker parasitter, forteller hun.
– Å være bonde er mangfoldig. Frem mot jul, må jeg også lære meg å føre regnskap. Ingen dager er like. Selv synes jeg det er mest interessant å arbeide med jorda, sier Ester som nå skal spare til et par traktorredskaper for å ta vare på jorda enda bedre.
Meningsfylt aktivisme
– For meg er det å drive gård også en form for meningsfylt aktivisme. Denne gården kunne fort blitt lagt ned. Det legges ned mellom en og to gårder hver dag i Norge. Men i alvorlige krisesituasjoner er det gjerne de små som overlever. De representerer et mindre sårbart jordbruk, sier hun, og slår fast:
– Kort sagt, vi må vokte våre territorier så vi ikke legger ned vårt eget eksistensgrunnlag. Uten natur og landskap er mennesket ingenting. Vi kan ikke leve uten en økologi som fungerer.
– Livet på gård er ofte fint. Men det er ikke for bondens skyld vi har jordbruk. Det er for å skaffe mat til fellesskapet, sier Ester.
