Da Bernts far fikk tilbud om å kjøpe det, kunne han ikke motstå

Matrosen som for litt siden hoppet stein-imellom i fjæra, og tok imot trossa da båten kom mot land, spretter lett oppover stien mot toppen av øya.

Her ligger familiens hjertested. Det lille huset som har huset mye større familier enn de fem som holder til her i dag.

Huset er det eneste på øya, og ble bygget lenge før Tias, Isrid og Estin ble født. Ja, lenge før pappa Bernt og mamma Ann Kathrin ble født også.

Det var Bernts far som kjøpte huset. Han var fra Hedmarken, og det var ikke gitt at han skulle kjøpe ei øy i havgapet utenfor Frøya, men da jobben brakte han til Trondheim, ble plutselig veien ut hit litt kortere.

– Min far begynte å leie Kalvøya gjennom bekjente, forteller Bernt.

– Vi var her første gang sommeren 1980. Avtalen var at han skulle holde det i stand mot å leie det gratis. Eieren bodde i Oslo, og etter hvert ble det slik at pappa fikk tilbud om å kjøpe stedet, da de ikke kom til å bruke det. Det var i 1992.

Det var heller ikke gitt at det var Bernt som skulle overta Kalvøya etter faren: Som med alle ungdommer, var det en periode hvor han ikke var så interessert, men med tiden endret synet seg.

Da faren etter hvert bygde et sommersted der han vokste opp, på Finnskogen, og øya ble mindre brukt, bestemte Bernt og Ann Kathrin seg for å starte opprustning av huset på øya.

Det var her på Kalvøya Bernt lærte seg å kjenne kysten, havet, båtliv og fiske som barn, og nå er det tid for å videreføre dette til egne barn.

– I kveld har vi planer om å dra ut på nattfiske! Det synes ungene er så spennende! Da drar vi ut seint om kvelden og dorger etter makrell og sei og pilker litt, forteller Bernt.

Fisket er godt her ute ved øyene, og det er fint å kunne høste fra havets ressurser og lage gode måltider sammen etterpå.

Les også: Marit og Geir har funnet sitt sommerparadis på bare 15 kvadratmeter

Nyte stedet

Det lille huset på den nest høyeste toppen av øya rommer så mye, mye mer enn man kan se med første øyekast.

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Bernts barndomsminner, nye minner, framtidshåp, samhold og sommerglede, men også ei langt tyngre fortid. Den er familien svært ydmyk for, og er noe de ofte tenker på, og snakker om.

– Det var et strevsomt liv for de som bodde her fast for mange tiår siden. De hadde kun øya og det naturen ga dem å leve av. Det er helt annerledes for oss som bare kan nyte stedet!

Dør og vinduer står på vid vegg, sommerbrisen fyller rommene. Mormor bærer kaffe og kopper ut i sommerdagen, og barna løper, leker og slåss, ruller rundt i gresset, finner en ball, eller bare slapper av på et teppe.

Ann Kathrin kom til øya den første sommeren hun var sammen med Bernt, og fylles stadig av glede over å ha tilgang og eierskap til en egen øy, og livet de kan leve her som familie.

– Jeg syntes det var utrolig eksotisk, det gjør jeg fortsatt! Først og fremst gir det oss ro å være her! Øya er det stedet hvor vi har ubetinget tid til hverandre! Vi er fysisk avsondret fra verden! Det er ingen som skal noe, eller treffe noen, og det er begrenset med skjerm.

Brisen fra storhavet stryker over lyngen og videre over det gulnede gresset utenfor huset, før den tar turen inn gjennom vinduet og ut igjen gjennom ytterdøra.

I kjøkkenet putrer kaffekjelen og Ann Kathrin smører brødskiver til sultne barn som er røde i kinnene av lek og moro.

Kjøkkenet er enkelt, men koselig, innredet. Blomster på bordet og ei kake som venter på kaffe i solveggen.

– Som i alle boliger vi eier eller har eid, har innredningen her «gjort seg selv», forteller Ann Kathrin.

Les også (+): Vi er flere hytteeiere som opplever forholdet til grunneier som meget konfliktfylt. Kan grunneier opptre på denne måten?

Gjenbruk

Hun blomstrer i en fargerike kjole og har glede i blikket. Vi er gjenbruksmennesker som tar i bruk «det som er», ting vi har med fra barndom og oppvekst, arvet, fått, funnet eller kjøpt brukt. Vi etterstreber å kjøpe minst mulig nytt, og kun når det er reelle behov.

Her på Kalvøya fantes det en del møbler fra de som en gang bodde her: Vakkert håndverk i solide materialer, små og store bord, krakker og stoler, skap, kister og tønner, kopper og kar.

– Da beboerne flyttet, lot de mye stå igjen. Vi har funnet mange minner på loft og i kjeller fra vindrikking, skomakeri, plager og sykdom, blendingsgardin fra krigen, verktøy, hjemmelagde skrin, kleshengere, speil osv.

– Vi har tilført svært lite elementer utenfra, men latt det som var her, få skinne. Det er møblene og tingene som hørte til her, som har styrt innredningen, ikke vi!

I begynnelsen da huset og øya i havgapet skulle besøkes, bodde de langt unna, men de kjørte allikevel med letthet ei langhelg fra Drammen for å være her.

– Da vi flytta tilbake til Trondheim, var ringen slutta, og nå er vi her 10–12 ganger i året. Egentlig så fort vi får mulighet i en hektisk hverdag.

Les også: Jeanette og Ivar drømte om sjøhytte, men det var altfor dyrt. Så fikk de en idé

Lang prosess

Huset framstår som om det alltid har stått slik, men Bernt og Ann Kathrin var gjennom en lang periode med vedlikehold de første årene.

– Det var en tidkrevende og tung prosess. Materialer skulle fraktes ned til vannet på naboøya, over vannet og deretter opp i bratt og ulendt terreng på øya.

De foretok utskifting av bordkledning, satte inn nye vinduer, skiftet noe tømmer, la om tak og reparerte grunnmur.

Innvendig ble alle flater, unntatt gulv, malt opp. Det ble også satt opp naust igjen.

Alt dette rakk de heldigvis før barna kom, slik at de nå kan bruke det meste av tida på øya sammen med dem.

– Det er en glede å våkne opp her ute! Kjenne på privilegiet med å ha et sted for seg selv. Takknemlighet over å bare være – nært på vær og natur!

Slik så det over 200 år gamle huset ut før den utrolige forvandlingen

Kona vil selge hytta jeg arvet fra mine foreldre etter skilsmissen. Kan hun kreve dette?