Tømmerhytte
Da Marit overtok farfars hytte, måtte hun ta drastiske grep
Etter Marits prosjekt «redd arvehytta», gir farfars lille tømmerkoie fra 1930-tallet stor glede til både henne og resten av familien.
På kanten av et stup, med et vidstrakt utsyn over Lier og Drammensfjorden sender Marit Helgerud takknemlige tanker til sin farfar.
Takket være mange tunge løft fra ham og de andre før henne, kan hun finne roen på denne eventyrlige plassen.
I mange år ble den vesle hytta på 20 kvadratmeter brukt mest til dagsturer av Marit, søstrene hennes Tone og Anne og foreldrene Per og Ellen.
– En hytteopplevelse jeg husker ekstra godt er en tur med faren min i 2014. Da spurte han om jeg ville overta hytta.
Måtte stå tom i ett år
Hytta var da tett omsluttet av skog.
For å gjøre den egnet for ny bruk, måtte hun ta på seg mye jobb, akkurat som farfaren gjorde da han bygget den.
– Da ble materialene fraktet hit først med traktor, så med hest og slede i en bratt stigning, forteller Marit, som selv fikk fraktet materialer med helikopter da hun bestemte seg for å redde hytta fra forfall.
For at de kunne ta hytta ordentlig i bruk igjen, måtte stokkmaurene slås tilbake, noe Marits far gjorde med en heftig kur med Anticimex i 2014. Så måtte hytta stå tom i ett år. Spenningen var stor, ville stokkmauren holde seg unna?
– Våren 2015 var det heldigvis ikke noe stokkmaur å se. Da fjernet jeg linoleumen og fikk erstattet råtne bord i gulv og vegg. Endelig fikk jeg inn en ovn her, det hadde det ikke vært på 40 år, forteller Marit foran favorittplassen ved de nye vinduene.
Les også (+): Arild (74) bor alene i spøkelsesbygd
Minnenes sted
– Jeg er veldig, veldig glad for at faren min rakk å se hytta før han døde. Han fikk med seg hvor glad jeg og familien er for å være her, etter at jeg pusset opp i 2016, forteller Marit.
Hytta er et blitt et sted det er ekstra fint å minnes faren.
– Vi var her i blåbærsesongen i barndommen. Farfaren min hadde poteter og rabarbra på et område med flott skigard rundt her oppe. Nå sanker jeg mye blåbær, tyttebær, villbringebær, markjordbær og sopp, forteller Marit.
Gjerne sammen med tantebarna, som liker å være med på hyttetur. Barna bader i kulpene i bekken, som også Marit gjorde som barn.
– Den første overnattingen var 2. september 2016 med nevøen min Mads, som da var 5 år. Vi satt ute ved bålpannen til sent på kveld, etter hvert med ham på fanget for høytlesing. Etter frokost i solveggen dagen etter, plukket vi med oss mye god sopp på vei hjemover, forteller Marit.
– Jeg setter pris på de enkle gledene som er tidløse for mange hyttefolk. Som for eksempel å varme opp oppvaskvann på ovnen mens jeg kjapt varmer tevann på gasskomfyren.
Les også: Les også: Du vil ikke tro hvordan det falleferdige naustet ser ut i dag
Nye utfordringer
I 2018 fikk hun plutselig en ny utfordring.
– Da jeg kom opp på årets første tur, lå pipen vannrett på grunn av mye snø på taket den vinteren. Jeg måtte ta en ringerunde for å få noen til å ta bena fatt opp skråningen for å reparere den. Nå håper jeg den står stødig i mange år fremover, sier Marit.
Hun vet det så godt, arvehytta kan plutselig by på en ny utfordring hun ikke ser for seg.
Året etter monterte hun solcellepanel. Tenk om farfaren hennes hadde sett at hun kan kose seg med radio og noen lamper med ledlys. Hadde han sett mobilen stå til lading, hadde han kanskje klødd seg i hodet.
– Hytta håper jeg å ha glede av i mange, mange år fremover. I nærheten forfaller flere gamle hytter, som noen i sin tid nok hadde mye glede av. Jeg skulle ønske de ble satt i stand igjen, slik at vi ble flere som brukte de små stiene i området, så de ikke gror igjen.
Se flere bilder av hytta – både nye og historiske – under:
