Hjemme hos Linn Skåber
Hjemme hos Linn Skåber: – Kvinner på 50+ har en tendens til å være veldig «hands on». Jeg anbefaler det motsatte
Linn Skåber har ifølge seg selv ikke særlig greie på interiør. Heldigvis kjenner hun noen som har det – og er ikke redd for å be om hjelp!
I leiligheten på Grünerløkka i Oslo, på 116 kvm i bygården fra 1888, tidligere Sagenes arbeiderboliger tegnet av Ove Ekman, bor skuespiller, komiker, tekstforfatter og forfatter Linn Skåber (53).
Hun har akkurat våknet, til sin store forskrekkelse hele to og en halv time senere enn vanlig.
Slik kan det gå når en interiørstylist har vært på soveromsshopping for deg, og du plutselig opplever fordelen ved eksklusive mørkleggingsgardiner.
– Hjemmet mitt betyr egentlig alt. Jeg er ute blant folk og bruker energi, hjemme samler jeg den, forteller hun.
Linn Skåber kan ifølge seg selv fint lite om interiør, og får angst om folk viser henne en planke. Én ting er hun imidlertid veldig god til:
– Min beste evne er å skaffe folk som er bedre enn meg. Jeg stoler på folk jeg vet er gode, og det gjelder ikke bare interiør, men ellers i livet også. Jeg anbefaler det varmt, særlig til kvinner på min egen alder, sier Linn og utdyper:
– Kvinner på 50+ har en tendens til å være veldig «hands on». Jeg anbefaler det motsatte. Livet blir artigere om man er «hands off», og jeg er ganske sikker på at utbrenthet hadde vært langt mindre vanlig om flere tenkte på samme måte.
Les også: Linn Skåber og Ine Jansen: – Vi krangler ganske mye. Det er ikke noe friksjonsfritt forhold
Leilighet på Grünerløkka
– Jeg kjøpte min første leilighet her i 1999. Etter noen år flyttet jeg til hus. Jeg trodde det var sånt man skulle gjøre, få seg hage med plen, men jeg endte med å sitte med kikkert og kikke ned på den gamle gården min.
–Da det ble slutt med eksen, flyttet jeg tilbake, og noen år senere kjøpte jeg også naboleiligheten og slo den sammen med min. Jeg elsker dette stedet, som har Oslos beste og fineste bakgård. Mange venner og kolleger bor også her. Det er som om gården har puls. Noen kommer, noen går, noen kommer tilbake. Jeg synes det er så fint.
Det folk driver med, er de som regel gode til, tenker Linn. Dessuten er det jo ikke så nøye. Man dør jo ikke av at noe ikke fungerer, man blir i så fall bare en erfaring rikere.
Hun gjør som i Beatles-låten: «get by with a little help from my friends». Som bestekompisen Øyvind, en historiker med estetisk sans og god erfaring i å tråle markeder i Roma etter outrerte lysestaker.
Da den ene stuen skulle innredes, spurte Linn om han ikke kunne hjelpe til. Hva er du ute etter, spurte Øyvind. «Se for deg stua til et livsbejaende og gøyalt homofilt par i sekstiårene. Akkurat sånn vil jeg ha det!», svarte Linn.
Vokste opp på Oppsal
Øyvind kom trekkende med kelimtepper og gamle skatter fra Frelsesarmeen, og Linn ble strålende fornøyd. Det var også Øyvind som foreslo å tapetsere vindusveggen i stuen med speil, en tanke Linn tenkte var spinnvill, men selvfølgelig gikk med på likevel.
– Og jeg er så fornøyd, det er noe av det jeg liker aller best. Det er akkurat som om speilene gjør vinduene enda finere.
Vil noen handle for henne, er ikke Linn typen som sier nei.
– Da Øyvind kom med kinabildene til stua tenkte jeg: Hæ? Skal det bli kinarestaurant her? Men så er de jo helt fantastiske. Jeg elsker folk som kan se en helhet med litt rare ting.
Mange går rundt og er veldig opptatt av å bevise hvor flinke de er. Det gjør ikke Linn.
– Det gir så mye prestasjonsangst. Vi må huske å se veien vi går på. Det hjelper jo ikke med veldig fine sko om man hele tiden er redd for å snuble.
Den uredde skuespilleren vokste opp på tre rom og kjøkken i en drabantbyleilighet på Oppsal. Det lærte henne å rydde.
– Man kan nok tillate seg mer om man bor stort, som å rote i ett rom og ha det ryddig i et annet, men det funker bare ikke på liten plass. Ryddig har jeg alltid vært, men jeg har en sinnssyk roteskuff!
Les også: (+) Vaskerommet i kjelleren var verken praktisk eller hyggelig. Se den utrolige forvandlingen
«Synnøve rydder opp»
Materiell separasjonsangst finnes det heller ikke anledning til for trangbodde, og i barndomshjemmet lærte Linn å ha et usentimentalt forhold til ting.
– Det siste jeg kvitter meg med er sminkepungen til mamma. Men generelt har jeg lett for å kvitte meg med ting. Før mamma døde, sa hun: Husk at ting betyr null for meg, minnene mine har alltid vært inni meg.
Da Synnøve Skarbø kom på besøk med programmet Synnøve rydder opp og gikk løs på Linns kjellerbod, stoppet hun opp og bare stirret på Linn. «Har du ikke flere ting?», spurte hun. Og det hadde ikke Linn.
– Jeg har ikke noe problem med å kvitte meg med saker. Det er noe jeg har lært av mamma. Selvfølgelig vil jeg gjerne beholde fotoalbumet for sønnen min, men det meste annet er tross alt bare døde ting. Et skap betyr egentlig ingenting. Det er en fin verdi å ha med seg, for det gir større frihet, sier Linn, som likevel insisterer på å beholde de ukomfortable krakkene etter farmor som ingen vil sitte på.
– Mamma påsto hun fikk sopp av å sitte på dem, og vennene mine krangler om å få slippe, men de skal ikke ut herfra. De minner meg om barndommen og gode hyttefrokoster, så de kan være så vonde de bare vil!
Styling: Tone Kroken
