Øystein har ansvaret for sju gamle og ubrukelige hus: – Å kjempe mot det er meningsløst

Vi kjører oppover den sørligste av de store dalene på Østlandet. Øde gårder, svarte livløse vinduer, overgrodde tun og uthus som snart ramler ned. Det er det vi snakker om, på vei til Øystein Morten, forfatteren som har skrevet om gårdene vi forlot.

Han har besøkt forlatte gårdsbruk over hele landet, klatret inn knuste vinduer, vandret fra rom til rom, noen ganger med høy puls, redd for å bli tatt for å være en tjuv.

Han har snakket med naboer, finlest gamle dagbøker og forsøkt å gjenskape hverdagen som en gang utspilte seg her. Finne tilbake til heimen det én gang var. Og kanskje reise noen svar fra ruinene, som kan forklare hvorfor 30 000 gårdsbruk står forlatt rundt om i Norge i dag, og rundt 115 000 bruk er lagt ned siden 1970.

Noen av svarene ligger skremmende tett på hans egen gård i Numedal, der han lever i konstant frykt for at en gammel låve eller et fjøs skal ramle ned.

For definisjonen på en ødegård er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», som han selv skriver, og etter den definisjonen bor han selv på en ødegård.

Tviholder på meningsløse hus

Under grankledde åser i Veggli ligger et stort åpent tun foran et rødmalt og vakkert tømmerhjem med hvite karmer.

Øystein står på trammen han tok over i 2005, som fjerde generasjon på gården. Her bor han sammen med kone og to barn, og bruker gamlestua fra 1700-tallet som kontor og skrivestue.

Vi inviteres inn til kaffi og en matbit ved kjøkkenbordet.

– Det er til sammen 15 hus her. Noen gikk ut av bruk i 1977 og er ressurskrevende og meningsløse. Låver med svære gliper mellom stokkene, rom som er laget for å oppbevare høy og vanskelig kan brukes til annet, og sauefjøs hvor det er 1,7 meter under taket. For ikke å snakke om sommerfjøset; der er det ikke håp, det raser helt sammen nå.

Selv om han ikke bruker husene til noe, så vil han nødig være det generasjonsleddet som ikke greide å holde dem på beina.

Han kan allerede fornemme ordlyden i fremtidas bygdebøker: «Husene på tunet ble holdt i god hevd helt til Øystein Morten overtok.»

– Rundt om på norske gårder sitter folk med en enorm mengde meningsløse hus, men det traumatiske ligger i det at vi har et hellig forhold til dem. Det ville jo gjøre meg genuint vondt om noen av dem ramlet ned.

Han tar en pause.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

– Vi er de første menneskene i verdenshistorien som dyrker totalt meningsløse hus som hellige. Det kommer jo av et enormt overskudd, av minner og nostalgi, og tanker om hva som er vakkert.

I kjøkkenvinduet skimter vi låver og fjøs i utkanten av tunet, den brede brune laften bak rosa geitrams.

– Jeg har bodd her siden jeg var åtte år og har ingen romantiske tanker om det vakre her. At det vil gjøre meg vondt om husene ramler overende, det er kultur og ikke natur.

Les også: Megler: – Folk lar arven råtne på rot

Tette tak

Vi vasser gjennom brennesle, bøyer oss inn lave låvedører, går sidelengs forbi gamle redskaper, nyere møbler og pappesker pepret med svaleskit, balanserer på morkne gulv og ser det store hullet, der Øystein falt gjennom under et intervju med en radioreporter fra NRK P2.

– Gammel-onkelen min, Nils, kjørte inn siste høylasset her i 1977, og det ligger her ennå, sier han i et av de mørke låverommene.

Han døde høsten etterpå, og Øysteins foreldrene fikk tetta taket da de tok over. Etter at han tok over, blåste noen av de gamle blikkplatene av, han fikk dem på plass igjen og var fornøyd. Helt til han gikk inn i låven, la hodet bakover og så opp.

For der skinner sola inn gjennom ei lita glipe. Og hver gang det regner, drypper dråpene ned i det siste høylasset til Nils, som sakte, men sikkert, råtner bort.

– Det var sikkert en form for selvterapi å skrive den boka, sier Øystein.

Les også: Pusset opp gård fra 1725 - se forvandlingen

Kostbart

Han er ikke er praktisk anlagt, sier han, så det blir fort dyrt å få reparert forfallet.

– Jeg har et stabbur fra 1700-tallet som står helt tomt. Det brukes ikke til noen ting. Men det holdt på å ramle ned, så jeg måtte skifte fundamenteringen, og det kostet 150 000 kroner. En fjerdedel dekker kommunen, men resten må jeg jo stå for selv.

For mange er det svimlende summer som må til for å sette et hus i stand, han har også besøkt slike steder, hvor arven til slutt blir en byrde og skam for eierne.

Selv har han noen hyttetomter på fjellet han kan selge for å finansiere redningsaksjonene, og neste tomt må gå til låvetaket.

– For man kommer ikke utenom, sier Øystein, man må ta vare på det meningsløse.

Bare det å holde naturen unna er en veldig jobb.

– Kulturen forandrer seg og kulturlandskapet forandrer seg med den. Å kjempe mot det er meningsløst.

Han vet om andre ting han heller vil bruke tida si på enn å slå gress. Eller som da han var liten, å bruke hele sommeren til å hogge, kløyve og stable et års forbruk av ved, som naboen kan selge ham til 4000 kroner.

– Nei, da er det bedre å henge med Sigurd. Skyte med pil og bue og lese i «Ringenes Herre», sier han. Det er Sigurd helt enig i.

Sommerfjøset

Før kunne de se opp til sommerfjøset, nå ligger det gjemt bak gran- og løvskog i skogsida.

Øystein viser vei, og bak trestammene kommer den laftede bygningen snart til syne. Her sto en gang kyra i båsene, faren til Øystein husker de melka dem her oppe. I dag fyller taket det meste av rommet, og farens gamle taubane stikker ut av veggen.

Hver gang han tar turen hit, har forfallet kommet lenger, og hver gang tenker han: Er det noe jeg kan gjøre? Før han må konkludere med at det er for seint, det har gått for langt.

30 000 gårdsbruk står forlatt: – Familier lar arven råtne på rot

– Alle nordmenn har et forhold til et gårdshus som står og forfaller, sier han og tar en siste titt på fjøset før vi går.

– Kan man ha dårlig samvittighet for dette?

Øysteins spørsmål blir hengende under tretoppene. Det forfølger oss hjemover, sitter på skulderen i bilen, og på vei over egne gårdstun forsvinner det ned i det store hullet i taket på vognskjulet.