Forskerne jakter mikro-forbedringer for idrettsstjernene
Slik kan idrettsstjernene stjele tideler og hundredeler
Svømmere sparer tid på å blåse opp magen før start, fant tyske forskere ut. Idag søkes raskeste vei ned slalåmbakken ved hjelp av satellitter i verdensrommet. Og forskere bidro sterkt da Norge tok 41 av 72 individuelle medaljer i ski-VM i Oberstdorf.
Fallograf var navnet måleinstrumentet fikk − innretningen som ble festet rundt forsøkspersonenes edlere deler. Når forsøkspersonene ble vist grov porno hentet ut av politiets beslagsrom, målte fallografen utviklingen i penisstørrelse og -hardhet. Resultatene kunne følges fortløpende på forskernes monitorer.
Prosjektet var finansiert av skattebetalerne og gjennomført på et statlig institutt for sportsvitenskap for å sjekke effekten av dopingmidler på seksualdriften.
Luftpumper
Forskningen fant ikke sted i et lummert land i Østblokken, men i Tyskland. Ved det samme instituttet, på den samme tiden, fant forskere ut at svømmere kunne øke sine prestasjoner med inntil to prosent ved å pumpe luft i tarmen før konkurranser. Oppblåste svømmere lå nemlig bedre i vannet, hadde forskerne funnet ut forut for OL i Montreal i 1976, ifølge det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel.
Svømmerne ble utstyrt med luftpumper til formålet, men oppblåste forskere og ditto svømmere fant ut at de hadde sunket for dypt: Prosjektet viste seg mislykket. Fordi det ikke fantes noe rom i svømmehallen som var egnet for oppblåsing av svømmere, pumpet svømmerne seg fulle av luft i deltagerlandsbyen
− og det eneste de oppnådde var utrivelig duft i bussen på vei til arenaen.
Else-Marthe Sørlie Lybekk er fagsjef for prestasjonsutvikling, og leder for forskning og utvikling på Olympiatoppen. Hun har stor forståelse for den overordnede tankegangen for prosjektene; å finne ut hvordan toppidrettsutøvere kan flytte grensene enda et lite stykke fremover.
Millimeter
Under ski-VM i Oberstdorf, like etter at han hadde tatt gull på 15 kilometeren, ble Hans Christer Holund spurt om hva han hadde gjort for å bli verdens beste langrennsløper. Holund svarte at hadde gått mye med GPS sist sommer.
Og da vinterens hoppstjerne nummer én, Halvor Egner Granerud, skulle vise til årsaker til suksessen, fortalte han at andre hadde tatt seg av å fikse hoppdressen hans.
For tro ikke at idrettsutøvere kan bli verdens beste bare ved å trene. Når marginene blir små og forskjellene mellom stjernestatus og forglemmelse er marginal, er vitenskapen saliggjørende.
− Det er egentlig ingen forbedringer som er for små til å forskes frem, sier fagsjef Else-Marthe Sørlie Lybekk i Olympiatoppen.
− Det er i snitt bare 0,4 prosent som skiller gull og 4. plass i idretter med tidtagning. Det viser forskning fra OL i Rio de Janeiro, påpeker hun.
Det er ikke sikkert du blir best bare ved å gjøre det du tror gjør deg god. Etter at norske vinterolympiere opplevde mager medaljefangst i Sarajevo i 1984 og reiste hjem uten ett eneste gull fra OL i Calgary i 1988, innså norske idrettsledere at det er bedre å vite enn å tro. Olympiatoppen er resultatet av at Norge omsider tok konsekvensen av det tyske fallograf-forskere og østblokk-farmasøyter hadde visst lenge:
Gull, heder og nasjonal stolthet sikres best ad vitenskapelig vei.
Kaffe og ettbenssykling
Og om ikke all forskningen har like stor samfunnsmessig betydning, kan forskningen på ørsmå marginer gjøre store forskjeller for dem som kjemper i verdenstoppen og har gjort treningsjobben skikkelig. Der er det forbløffende mange nordmenn, befolkningsstørrelsen tatt i betraktning. Og det er ikke tilfeldig.
I Norge forskes det i idrett ved en rekke offentlige institusjoner. Ledende er forskerne ved høyskolene NTNU i Trondheim og Idrettshøyskolen i Oslo.
Ved Idrettshøgskolen alene er det de siste 30 årene fullført 211 doktorgrader innenfor ulike idrettsfag. Bak hver doktorgrad ligger i snitt tre års forskning.
Doktorgradene har for eksempel dokumentert at:
* Eliteutøvere kan øke sin kapasitet ved å drikke kaffe tilsvarende fire-seks kopper en times tid før konkurranse. Kaffe står ikke lenger på dopinglisten.
* Dersom man sykler med bare ett ben over tid, vil benet utvikle egenskaper det andre benet ikke har.
* Det er vanlig at yngre fotballspillere overvurderer seg selv, og skylder på forhold de ikke har kontroll på når de opplever stress, men at dette avtar med alderen.
* Det lønner seg å ha langsommere tråkkefrekvens på sykkel enn Lance Armstrong.
* Sprintere bruker lengre tid på å reagere på startskuddet etter at straffene for tjuvstart ble skjerpet.
forskningsresultater. Foto: wikimedia commons
Akademiske hypoteser
Det er egentlig ingen forbedringer som er for små til å forske frem.
Andre studier spenner fra analyse av danseinspirasjon til studier av glukosetransport i muskler hos rotter og via folkehelse, integrering, barneidrett og fysiokjemiske prosesser.
Men forskningen som toppidrettsutøverne følger tettest med på, er langt mer praktisk og målrettet.
− Toppidretten har helt egne problemstillinger. Vi prøver å knytte sammen erfaringene og behovene til de aller beste utøverne med kunnskap fra akademiske miljøer. Det kan være akademikere har hypoteser det kan være verdt å teste ut. Det kan være toppidretten har konkrete utfordringer de trenger hjelp til å løse, sier Else-Marthe Sørlie Lybekk.
− Én av våre store fordeler i Norge er at vi toppidretten og forskermiljøene snakker godt sammen. I mange andre land foregår forskning og toppidrett mer hver for seg, sier hun.
Fortere, for svingene
Ét viktig ingrediens i den norsk suksessoppskriften er deling av kunnskap. Forskningsfunn gjort innenfor én idrett blir flittig studert og ofte tatt i bruk i andre idretter. Når VM-gullvinner Hans Christer Holund har perfeksjonert sine taktiske og tekniske valg ved hjelp av GPS-målinger, er det med bakgrunn i erfaringer gjort innen alpint.
− Alpint og orientering har benyttet GPS-målinger for å optimalisere kjøringen i mange år allerede, forklarer Else-Marthe Sørlie Lybekk.
Blant 82 forskningsartikler som for tiden ligger ute på Olympiatoppens nettsider tilgjengelige for hvem som helst, har 34 hatt sitt utspring i langrennssporten. Så følger fotball og sprintløp et stykke etter. Håndball er tema for bare to av artiklene.
− Antallet prosjekter henger sammen med hvor komplekse idrettene er. Langrenn i kuperte løyper er mer sammensatt enn roing rett frem på en bane. Noen ganger utføres forskningen på en spesiell idrett av praktiske årsaker, men funnene blir overførbare på andre grener, sier Olympiatoppens fagsjef for prestasjon.
Teknologisk framgang
Andre ganger brukes metodikk fra forskning på én idrettsgren i nye prosjekter i andre grener.
− Frem mot neste års OL i Beijing jobber vi med aerodynamikk og utvikling av konkurransedresser for å redusere luftmotstand med tanke på både skøyteløpere, alpinister og hoppere.
I idretter der hundre- og tusendeler skiller løperne, kan slike detaljer utgjøre store forskjeller.
− I forrige uke dro vi robåtene som skal til OL gjennom en slepetank på Sintef i Trondheim for å sjekke hvilken overflatebehandling på båten som går best gjennom vannet.
− Hvor samfunnsnyttig er slik bruk av forskningsressurser?
− Vårt prosjekt for bedre ski-glid har pågått siden 2014. Forhåpentlig vil resultatet bli fluorfrie glidprodukter som vil gi oss fortrinn i ett mesterskap. Men etterpå vil resultatene komme hele skiverdenen til gode. Teknologiutvikling innenfor helse kan testes ut på toppidrettsutøvere. Fungerer det på ekstreme utøvere, vil det ofte fungere på folk flest, sier Else-Marthe Sørlie Lybekk.
Mannen bak forspranget
Få personer har satt så tydelige spor etter seg i norsk langrenn uten å bli kjendis, som Øyvind B. Sandbakk. Sandbakk er opphavsmann til Øystein Pettersens sagnomsuste økenavn «Pølsa». Den 39 år gamle professoren i toppidrett ved NTNU har hatt en finger borti svært mye av forskningen som har bidratt til at forspranget til norsk langrenn ble så stort at det neppe kan tas igjen av noen nasjon noen gang. Halvt på fleip er han blitt anklaget for å bidratt til å ødelegge internasjonal langrennssport.
Sandbakk innrømmer at det kan være noe i anklagene om at kunnskapsforspranget har gjort Norge for suverene, men mener at dette handler om et godt system for kunnskapsutvikling og ikke om enkeltpersoner.
− Jeg vil ikke ta æren, for vi er et team som sammen forsker på langrenn i Norge. Det er hyggelig at Skiforbundet er så tydelige på at forskningen over tid har hatt mye å si for prestasjonene på landslaget, sier Sandbakk.
Ligger fritt tilgjengelig
Under Sandbakks oppsyn er treningshistorikken til gullvinnere i fleng blitt systematisert og analysert. Han har vært med på å studere kraftutvikling i dobbelttak ved ulike stavlengder og hvordan ulike bindinger påvirker effektiviteten til løperne − og mer til. Ikke bare er Sandbakk ekstremt produktiv og kreativ som forsker, han har også stor faglig tyngde i praksisfeltet og som trener.
− Antallet studier er ikke det viktige. Det viktige er at vi har et system der forskningen som gjøres er nyttig for idretten, og at det finnes arenaer der forskningsresultater kan overføres til idretten, sier Sandbakk.
− Forskere skal forstå og forklare mekanismene. Deretter er det morsomt om idretten kan bruke det forskerne har funnet ut til å bevege seg fortere. Jeg har én fot i hver leir som både forsker og trener. Dermed har jeg kunnet bidra til å «oversette» forskning for idretten, sier Sandbakk.
− For særlig langrennssportens del; hadde det ikke vært en fordel for sporten internasjonalt at flere fikk del i resultatene av norsk forskning?
− Jo. Derfor deler vi også mye. Våre forskningsartikler ligger for eksempel fritt tilgjengelig for alle på engelsk.
− Er det mulig for utlendingene å ta oss igjen ved å anvende kunnskapen fra vår egen forskning?
− Det er flott om det bidrar til bedre prestasjoner i andre nasjoner også. Men den som forsker og deler resultatene vil alltid tjene på det, ikke minst fordi man får unik innsikt i egne data og tilbakemeldinger på forskningen. Slik vil vi alltid ligge litt foran, mener professor Sandbakk.
Etikk, takk!
Men ett sted går grensen.
− Forskerne ved universitet og høyskoler har akademisk frihet, og vi har ikke noe med å styre dem, sier Else-Marthe Sørlie Lybekk.
Det forskes og har vært forsket på bruk av medikamenter og prestasjonsfremmende midler, men uten at det utløser særlig interesse på Olympiatoppen.
− Vi kan bestille forskning og samarbeide med forskningsinstitusjonene i konkrete prosjekter. Vi gjør egne vurderinger av nytte og etikk, men håper jo at forskerne skal bruke mest mulig tid på ting vi har nytte av.
− Som oppblåsing av svømmere for å bedre deres posisjon i vannet og dermed farten?
− Heldigvis har vi for lite ressurser til å kunne forske på slikt, sier Else-Marthe Sørlie Lybekk.
Forbudte funn
Den norske syklisten Mads Kaggestad opplevde å være i toppform, stinn av overskudd og parkerte treningskameraten − etter å ha fått dopingpreparatet EPO som en del av et forskningsprosjekt.
Når tyske forskningsinstitusjoner på 1970-tallet forsket med sprøyter med unevnelig innhold, pumper til å blåse opp utøvere og fallografer, var det som et svar på hva som skjedde på den andre siden av jernteppet.
For særlig i Øst-Europa gikk forskerne og toppidretten målrettet til verks for å finne kunstige måter å oppnå ekstreme resultater, både direkte og indirekte. I Norge er det også gjort forsøk med dopingmidler: Særlig et forsøk i 1997 i regi av antidopingbyrået Wada, Norges idrettshøgskole og antidopinglaboratoriet på Aker sykehus har vakt oppsikt. I dette forsøket ble stoffet Erythropoietin, bedre kjent som EPO, med samme effekt som bloddoping – gitt til utøvere. Den unge syklisten Mads Kaggestad, senere proff, var blant forsøkspersonene.
− Hvis jeg hadde spisset formen og i tillegg tatt EPO, så hadde jeg vært helt rå. Men jeg har jo vært i bedre form uten EPO etterpå, sa Kaggestad til VG senere. EPO er det samme stoffet som sykkelstjernen Lance Armstrong brukte gjennom karrieren, og som ikke ble avslørt gjennom dopingtester.
Hensikten med det norske forsøket var ifølge forskerne å utvikle testmetoder for stoffet. For utenforstående og ukyndige kunne forsøket se ut til å kartlegge like mye effekten av doping som sporing av de ulovlige stoffene. Studien konkluderte med at doping virket, at det var mulig å spore i kroppen, men samtidig at sporene var såpass usikre at man måtte forske mer for å kunne bruke dem til å avsløre juksemakere i idretten.
Også andre norske idrettsmiljøer, blant dem langrenn, har eksperimentert med bruk av medikamenter for å løfte prestasjonene. Bruken av astmamedisin på friske utøvere, bruk av medikamenter mot døgnvillhet under konkurranser på den andre siden av jorden har vært blant det som har vært testet ut. Ingen av disse forsøkene har vist seg egnet til å bedre utøvernes prestasjoner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 21 2021