I 50 år lå 100 timer med sjelden naturfilm nedstøvet i et arkiv. De har aldri tidligere blitt vist frem - før nå

- Da National Geographic kontaktet meg i forbindelse med prosjektet, trodde jeg de var gale. Dette er så absolutt ikke en film jeg vanligvis ville laget, sier dokumentarfilmskaper Brett Morgan (49) på telefon fra USA.

Amerikaneren er mest kjent for å lage filmer om kjente musikere, fra The Rolling Stones til Kurt Cobain. Men nå har Morgan tatt steget vekk fra musikkbransjen og satt fokus på naturvitenskapen. I regissørens nye dokumentarfilm, «Jane», er det nemlig forsker, etolog og Dame Jane Goodall (83) som er midtpunktet.

Sendt til Afrika

I 1960 blir den da 26 år gamle Jane Goodall sendt alene til Tanzania for å studere sjimpansers adferd. Goodall var på denne tiden sekretær for den anerkjente arkeologen og paleoantropolog, Louis Leakey. Det tok ikke lang tid før Leakey oppdaget at hans sekretær var en meget intelligent og observant kvinne med en sterk interesse for naturvitenskapen.

- Mitt eneste ønske i livet var å leve med dyrene i Afrika, forteller Goodall i «Jane»

På et tidspunkt får Leakey en ukonvensjonell tanke: Kanskje Goodall kan reise til Afrika for å studere sjimpansers oppførsel nærmere?

For i motsetning til store deler av det naturvitenskapelige miljøet på den tiden, er nemlig Leakey overbevist om at en studie av de store apefamiliene ville demonstrere hvordan det tidlige menneske kunne ha oppført seg for flere tusen år siden.

Goodall er ikke vanskelig å be og i juni 1960 blir hun sendt til nasjonalparken Gombe i Tanzania.

Det skulle bli starten på en over 50 år lang studie som skulle ha stor betydning både for Goodall personlig, men også det naturvitenskapelige miljøet.

- Fant film i arkivskapet

Tanken om å sende en 26 år gammel person uten en universitetsgrad eller noe som helst formell trening som forsker på et prosjekt som dette, var, mildt sagt, uhørt. At Goodall i tillegg var kvinne, var for mange helt galskap. Leakey på sin side visste hva han ville ha: En person uten forutinntatte meninger og tilknytninger til det etablerte forskningsmiljøet og dens tanker.

Goodalls tilnærming til studien var også uortodoks. Hun navnga blant annet alle sjimpansene hun observerte i løpet av sin tid i Tanzania, en praksis ingen andre forskere bedrev på den tiden.

I begynnelsen var oppdraget en prøvelse. Goodall klarte ikke å komme tett nok på sjimpansene. Observasjonene hennes ble enten gjort fra en bakketopp med kikkerten mellom hendene eller fra bakken med hodet kikkende opp i trærne. Hver gang hun nærmet seg, forsvant dyrene dypere inn i jungelen.

Men etter fem måneder med evig trasking i jungelen, fikk 26-åringen gjennombruddet hun trengte. En av de mannlige sjimpansene i flokken, døpt David Greybeard på grunn av hans hvite «skjegget», løp ikke vekk en dag hun nærmet seg.

- Etter måneder med utrøttelige observasjoner, fikk jeg endelig min belønning. Sjimpansene aksepterte meg. Gradvis klarte jeg å komme dypere og dypere inn i en magisk verden ingen mennesker før meg hadde fått utforske: Den utrolige verden til ville sjimpanser, sier Goodall i dokumentaren.

Derfra gikk det slag i slag. Den unge forskeren fikk en tilgang på dyrene ingen forskere før henne hadde hatt. Oppdagelsene hun gjorde forbløffet henne.

- Jeg observerte at sjimpanser ofte har timelange seanser med velvære og pleie av hverandre. De, som oss, trenger fysisk kontakt og bekreftelse.

Jo mer tid Goodall tilbragte med sjimpansene, jo flere likheter så hun med mennesker.

- Jo mer jeg lærte, jo mer så jeg hvor like disse dyrene var oss på så mange områder, forteller Goodall i «Jane».

Én av britens viktigste oppdagelser var sjimpansene evne til å føle og ha tanker.

- Mange i det vitenskapelige miljøet på den tiden var overbevist om at det var kun mennesker som hadde sinn og evnen til rasjonelle tanker. Heldigvis hadde jeg ikke gått på universitet, så jeg kjente ikke til disse ideene, mener Goodall.

26-åringen ble vitne til misunnelse, sinne, glede og omsorg i løpet av sine måneder i jungelen. Hun observerte også hvordan sjimpansene benyttet seg av steiner og grener som enkle redskaper i hverdagen - en tanke som var helt uhørt på den tiden. Før Goodalls oppdagelser, var det mange som mente at menneske var den eneste skapningen på jorden som laget og brukte redskaper.

Med andre ord måtte deler av fastlått naturvitenskap omskrives på grunn av en ung arbeiderklassejenta fra England.

Tung kamp

Til tross for de utrolige og banebrytende oppdagelsene, var det ikke alle som tok Goodalls observasjoner imot med åpne armer. At hun i tillegg var en kvinne uten universitetsgrad, gjorde ikke oppdagelsene lettere å svelge for alle i det etablerte britiske naturvitenskapelige miljøet.

Heldigvis hadde hun gode beviser for sine påstander, noe som førte til at studieoppholdet ble utvidet. Men for å få penger fra National Geographics forskningsstipend, måtte Goodall akseptere at foreningen sendte ned en fotograf for å dokumentere arbeidet hennes.

Mannen National Geographic valgte var baron Hugo van Lawick. Født inn den nederlandske adelskapen, var van Lewick en verdensvant ung mann som kjederøyket sigarer og var en gudebenådet naturfotograf. Goodall likte først dårlig at National Geographic skulle sende en fotograf for å filme henne og sjimpansene. Hun følte det mer som en barnevakt enn en hjelpende hånd. Hun hadde allerede klart seg fint alene i to år i Tanzanias jungel og trengte ikke noen andre.

Men det tok ikke lang tid før det oppstod søt musikk mellom arbeiderklasse-jenta og adelsmannen. I 1964 giftet Goodall og Lawick seg i London. De fikk senere en sønn, Hugo Eric Louis. Den lille familien på tre flyttet raskt tilbake til Tanzania hvor Jane forsket videre og Hugo filmet og fotograferte.

100 timer usett film

Dette er ikke første gang den utrolige historien om hvordan en ukjent 26 år gammel britisk sekretær ble sendt til dypeste Afrika for å observere sjimpanser blir fortalt. En rekke bøker og filmer har godt dokumentert Goodalls arbeid. Goodall har også selv skrevet bøker om opplevelsen og holdt foredrag. 83-åringen reiser fortsatt verden rundt for å presentere sitt arbeid for å preservere naturen.

Ektemannen Hugo og National Geographic ga også ut dokumentarserien «Miss Goodall and the Wild Chimpanzees» i 1965. Dokumentaren ansees som en milepæl i naturdokumentarsjangeren og antas å være National Geographic Channels aller første naturdokumentarfilm.

Det var nettopp denne dokumentarfilmen regissør Brett Morgan trodde var alt han hadde å lene seg på i begynnelsen av prosjektet. Men det skulle ikke ta lang tid før han skjønte at prosjektet skulle bli veldig spesielt. For nedstøvet i arkivene til National Geographic kom man over 100 timer med hittil ukjent film signert van Lawick.

I over 50 år har de flere tusen meterne med film ligget urørt og usett.

Uten tvil en filmskatt, men også en utfordring for regissøren som er mer vant til forfyllede rockestjerner enn nedstøvede filmruller. Ikke ett minutt av de mange timene var nemlig organisert, arkivert eller identifisert på noen måte. Det førte til åtte måneders knallhard jobbing bare med å få oversikt over alt materialet.

- Da vi mottok alt materiale fra National Geographic, trodde vi at alt var merket og sortert. For eksempel «her er film fra rull én, film fra rull to» og så videre. Det var det ikke. For da det hele en gang ble lagret på 1960-tallet, ble det aldri arkivert ordentlig. Med andre ord mottok vi tusenvis av meter med film uten lyd, beskrivelser eller notater. Hugo filmet rundt 160 forskjellige sjimpanser, men ingen var identifisert på filmrullene. I tillegg var det en rekke sekvenser som egentlig var blitt filmet etter hverandre, men som lå milevis unna hverandre på filmrullene. Så det var åtte måneder med mye redigeringsarbeid, forteller Morgan til Side3.

I tillegg til det usette materiale, har regissøren hanket inn den anerkjente komponisten Philip Glass til å lage lydsporet.

- Jeg skjønte raskt at lyd ville bli essensielt i prosjektet og valgte å behandle det hele som en opera. Hvem bedre til å lage enn naturopera enn ikonet Philip Glass? spør Morgan retorisk.

- Noen av de viktigste naturbildene gjennom historien

Amerikaneren er helt ærlig på at han ikke kjente noe særlig til historien om Jane før han ble spurt om prosjektet.

- Jeg visste ikke så mye om henne før jeg startet, foruten at hun hadde forsket på noen dyr i Afrika, sier regissøren.

Det var uansett noe som pirret hos regissøren, og han tok National Geographics oppfordring om å gjøre litt research rundt Goodall før han takket ja til jobben.

- Jeg leste hennes bok «In Shadow of Man» og det var noe som traff meg. Hennes forhold til forskningen gjennom hele karrieren, hvordan arbeidet hennes ble oversett og ofte børstet vekk fordi hun var kvinne, samt hennes forhold til egen familie. Kan man være banebrytende forsker, men samtidig være en bra forelder? Disse spørsmålene var interessante for meg, forklarer amerikaneren.

I sitt forarbeid så Morgan også van Lawicks dokumentar «Miss Goodall and the Wild Chimpanzees» fra 1965. Den forandret hele hans oppfatning av prosjektet.

- Da jeg så «Miss Goodall and the Wild Chimpanzees», fikk jeg et inntrykk av hva Hugo forsøkte å dokumenterte i Tanzania. Og det Hugo dokumenterte er helt utrolig. Ved siden NASA og deres arbeid, vil jeg si at Hugos film én av de viktigste naturdokumentene som har blitt produsert i det forrige århundret. Alt han filmet hadde aldri tidligere blitt dokumentert og visst frem til verden, sier Morgan engasjert.

- Så vidt jeg vet, synes Jane at den dokumentaren inneholder en rekke faktafeil. Personlig synes jeg den er ganske klumpete satt sammen. Veldig 1960-tallet. Målet mitt ble derfor å ta disse fantastiske bildene og filmene, sette dem sammen på nytt og fortelle en ny historie, legger han til.

Den vanskelige jobben med å organisere materiale til tross, Morgan lot seg imponere over arbeidet til naturfotografen van Lawick.

- Jeg ble helt sjokkert over hvor produktiv Hugo har vært. Jeg tror ikke det mer enn ett minutt med film som ikke var perfekt fremstilt av de rundt 150 timene vi mottok. Om du tar med i betraktning hvor vanskelig det var, og fortsatt er, å filme levende dyr i naturen, samt har i bakhodet at Hugo var helt alene bak kamera og at alt etterarbeid ble gjort i jungelen, er det helt utrolig hva han fikk til. Jeg blir sliten bare av å tenke på det, humrer Morgan imponert.

- Jeg ble sjokkert

Regissørens jobb ble ikke bare å presenterte det nye materialet for folk som ikke har noe forhold til Goodall, men også Goodall selv. Den nå 83 år gamle forskeren er fortsatt veldig aktiv i sitt arbeid for dyr og bevaring av naturparker verden over, og trengte å overbevises for å delta.

Skal vi tro Morgan var hun nemlig lite interessert i å stille opp i «nok» en dokumentar om henne selv.

-  Hun hadde ingen kunnskap til meg som filmskaper og hun syntes vel egentlig at National Geographic har melket ut det de kan av materialet til Hugo. Heldigvis kan jeg rapportere at hun elsker det endelige resultatet og hun har sett filmen over 30 ganger. Det gjør meg veldig glad og stolt.

- Ingen tilfeldighet at denne filmen kommer nå

Gjennom hele karrieren måtte Goodall slåss for å presentere sin forskning. Mange i det naturvitenskapelige fagmiljøet avfeiet hennes oppdagelser som sludder og vås - hovedsakelig fordi hun var en ung kvinne. Morgan sier til Side3 at han tror det er en slags magisk tilfeldighet at disse uoppdagede filmrullene kom til overflaten i disse MeToo-tider.

- Spør du meg, så har disse filmrullene bare ligget i hi kun for å bli oppdaget i tider som nå. Bare hør: Filmrullene ble oppdaget en gang i 2014. De blir sendt over til meg i løpet av 2015 og dokumentaren har premiere kvelden før skandalen rundt Harvey Weinstein blir avslørt. Det kan ikke være annet enn en magisk tilfeldighet, ler regissøren.

I kjølvannet av alle skandalene, sier Morgan at «Jane» er så mye mer enn bare enn naturdokumentar.

- Historien om Jane er egentlig fortellingen om en dame som ikke lot seg stoppe av systemet som eksisterte på den tiden. Jeg tror «Jane» er en viktig historie for å inspirere, ikke bare unge jenter til å følge drømmene sine, mens også for å gi unge gutter muligheten til å se sterke kvinner på lerretet.

Se «Jane» på National Geographic Channel søndag 18. mars klokken 21:00.

Les også: