Hvorfor har penger verdi?

Hver måned får de flestes penger på konto fra en arbeidsgiver eller staten.

Men hva er det med penger som gjør at det er så verdifullt? Vi aksepterer å bytte vår egen arbeidsinnsats mot disse papirstykkene - eller tall på en skjerm - som ikke har noen egenverdi.

Spørsmålet kan høres banalt ut, men det er dette hele den moderne sivilisasjonen er bygget på.

For å forstå dette, må en se på hva penger egentlig er. Og for å hoppe rett til konklusjonen:

I dag er penger en høyst usikker investering, som bare har verdi fordi alle er enige om at det er verdifullt. I praksis kan det lages ubegrensede mengder av penger, og de pengene du har kan miste hele eller deler av verdien sin over natta.

Og dette skjer faktisk hele tiden.

Også i Norge.

Var en gang noe håndfast

Vi skal ikke ta pengenes historie fra A til Å, men en forenklet kortversjon er at penger har utviklet seg mye over tid. Det begynte på mange måter med føydalsamfunnet der en byttet varer mot andre varer eller tjenester, og der edelmetaller etter hvert viste seg å være en relativt sikker verdi som kunne benyttes trygt i bytteprosessene.

Det utviklet seg et system der det ble laget mynter basert på edelmetaller. Det var typisk gull, sølv og kopper, der myntens verdi var selve verdien av myntens metall.

Gjeld

Papirpenger fungerte på en helt annen måte. Dette var gjeldsbrev, bundet opp mot fysiske verdier. Papirpenger var et løfte fra utsteder (gjerne en bank) om at papirlappen på et hvilket som helst tidspunkt kunne byttes inn i den gitte mengden fysiske verdier, enten det var metaller, korn eller andre håndfaste ting.

Siden disse papirlappene var et dokument som kunne byttes i verdier, fikk en et system der papirpenger i seg selv ble benyttet i handel.

Utfordringen var derimot at disse pengene som regel var låst opp mot en enkelt lokal bank eller institusjon, og en kunne ikke bare «cashe» ut penger hvor som helst.

Etter hvert utviklet det seg nasjonale banksystemer, der pengene ble standardisert innenfor landegrenser. Papirpengene ble i praksis et løfte om at banken skulle bytte penger inn i en gitt mengde edelmetall.

Grunnlaget for det britiske pundet, er for eksempel er at ett pund kunne byttes inn i ett pund med sølv (ca. 0,45 kilo).

På 1800- og 1900-tallet var gull- og sølvstandard utbredt, der pengene i et land skulle være sikret opp mot en spesifikk mengde av edelmetallene. En kunne altså ikke ha mer penger enn man hadde lagrede edelmetaller.

Utover 1900-tallet ble derimot gullstandarden avviklet i stort sett hele verden. Norge avviklet gullstandarden i 1931.

Lovbaserte penger - «fiat»

De aller fleste pengene i dag er ikke koblet opp mot noen form for faste verdier.

I stedet er det innført lovregulerte pengestandarder - gjerne omtalt med det latinske ordet «fiat» (være). De aller fleste kjente vanlige valutaer i dag er av denne typen, inkludert norske kroner, euro, dollar og yen.

Definisjonen av fiat-penger er at de er utstedt av myndighetene, ikke har en fast konverteringsrate til noe annet og ikke har en egenverdi.

Fiat-penger har en verdi fordi alle er enige om at pengene har verdi, og at de er et lovpålagt betalingsmiddel.

Verdien av pengene er en lovregulert rett til å bruke pengene til å kjøpe varer og tjenester. Uten denne tilliten mister disse valutaene sitt eksistensgrunnlag.

Eller sagt på en annen måte: Du aksepterer å få lønn fra jobb utbetalt som kroner, og Kiwi aksepterer kroner som betaling for maten du kjøper.

Verdien på penger settes av «børsen»

Verdien på penger måles i praksis av hvor mye utenforstående - altså personer med andre typer valutaer - er villig til å betale for pengene (veksklingskursen). Dette er noe som endrer seg hele tiden.

Hvor mye utenforstående er villig til å betale styres av en lang, lang rekke faktorer, men tilbud, etterspørsel, sikkerhet, rentenivå og inflasjon/deflasjon er noe av de viktigste som avgjør vekslingskursen.

Dette vekslingsnivået kan endre seg relativt kraftig. I dag må du betale rundt 8,5 kroner for å kjøpe deg én dollar. For tre-fire år siden kunne du betale rundt 5,5 kroner for det samme.

Det betyr at norske kroner har mistet veldig mye verdi sammenlignet med dollar på ganske kort tid.

Banken bestemmer hvor mye penger det finnes

Det spesielle med denne typen penger er at sentralbankene, i praksis har fullstendig kontroll på den tilgjengelige pengemengden i markedet.

De kan både utstede mer penger, og trekke penger tilbake fra markedet.

Om det trykkes mer penger, øker mengden penger i sirkulasjon. Det fører i praksis til  lavere verdi på eksisterende penger i sirkulasjon - noe som gjerne kalles devaluering.

Om sentralbanken trekker inn penger, skjer det motsatte: Alle pengene som blir igjen kan bli mer verdt, kalt revaluering. Effektene av slike intervensjoner er ofte at prisene på varer og tjenester faller eller stiger, kalt henholdsvis deflasjon og inflasjon.

Det interessante er hvis "alle" land trykker mer penger samtidig, noe som i praksis har skjedd etter finanskrisen - men det får bli en historie for en annen gang.

Inflasjon

I et samfunn med vekst og fremgang er det naturlig at det blir inflasjon - altså at pengene reduseres noe i verdi ved at prisene på "alt" stiger. Vekst skaper ofte høyere lønninger, som igjen skaper økt etterspørsel etter varer og tjenester, som igjen skaper høyere priser.

Sentralbankenes kanskje viktigste jobb er å holde inflasjonen på et stabilt og lavt nivå. I Norge er det såkalte «inflasjonsmålet» på 2,5 prosent per år, og sentralbankens lånerente til bankene er sammen med pengemengden de viktigste redskapene for å nå dette nivået.

Men en utfordring har gjennom historien ofte vært sentralbankenes uavhengighet. I enkelte tilfeller er de en del av, eller nært knyttet til staten, noe som gjør at pengepolitikken kan styres ut fra helt andre mål enn det fornuftige.

Seddelpresser går for fullt

Under visse forutsetninger kan «seddelpressene» gå for fullt, noe som blant annet kan skje hvis staten har stor gjeld å betale. Ikke-uavhengige sentralbanker kan også bli brukt til å påvirke valg. For eksempel kan en gitt statsleder gi alle i landet en stor sum i «gave» fra staten, for å sikre gjenvalg.

I en slik situasjon med massiv pengetrykking, kan det oppstå noe som kalles hyperinflasjon, der i praksis verdien og tilliten til en valuta går rett i bakken.

Dette skjer gjerne ved store interne kriser i et land, ofte assosiert med krig - men det kan også skje i tilfeller der statens finanser går ad dundas. Etter oljeprisfallet har den Venezuelanske valutaen Bolivars nærmest nullet seg i verdi de siste par årene.

Helt ekstreme utslag

Et av de mest kjente tilfellene der pengene har mistet sin verdi, er i Tyskland etter 1. verdenskrig, der landet satt igjen uten nevneverdig industriproduksjon og en enorm krigserstatning å betale.

Seddelpressene gikk totalt amok. I 1923 kunne prisene doble seg annenhver dag. I løpet av ett år gikk den største seddel fra 50.000 mark til 100.000.000.000.000 mark.

Det betyr at pengene en satt med i starten av perioden, i praksis ble gjort totalt verdiløse av landets inflasjon.

Zimbabwe er et annet klassisk eksempel, som i løpet av noen ekstremt drastiske måneder i 2007 og 2008 til slutt måtte avvikle hele sin valuta.

Landet hadde over et par tiår etter frigjøringen i 1980 opplevd svært høy inflasjon. Etter en landreform som fratok hvite bønder sine enorme landbruksarealer - tok landet i praksis livet av sin egenproduksjonen. Redningen til Robert Mugabes regjerings var å printe penger med stadig flere nuller - etterhvert med utløpsdato printet på seddelen.

Dette førte til en inflasjon som kom helt ut av kontroll. De månedlige inflasjonstallene gikk fra tresifrede tall, til å være nærmest fantasitall i perioden juli til november 2008.

På sitt verste er det estimert av Cato Institute at inflasjonen var på 79.600.000.000 prosent per måned - eller ganske så utrolige 89.700.000.000.000.000.000.000 prosent per år.

I praksis betydde det at penger ikke hadde noen verdi, fordi innen innbyggerne rakk å få tak i penger, var sedlene erstattet av penger med mange flere nuller. Hele kollapsen førte til at valutaen ble avviklet, og de gikk over til å bruke amerikanske dollar der de selv ikke kontrollerte pengemengden.

Alle som satt med penger, kunne bare se at egen formue forduftet.

Det viser at penger er helt avhengig av to ting: God økonomisk styring og folks villighet til å akseptere valutaen som betalingsmiddel. Du selger ikke bilen din i bytte mot kroner, hvis du tror at pengene vil være halvparten så mye verdt i morgen.

Tilliten til myndigheter er svak

Og det er med dette som bakteppe at såkalte digitale valutaer, eller kryptopenger, som Bitcoin har blitt stadig mer populært. Utover at Bitcoin har noen anonymitetsfordeler som gjør det godt egnet til både skatteunndragelse og lyssky omsetning, er omsetningen i stor grad forsikret mot inflasjon.

Det genereres hele tiden nye Bitcoins, men systemet er lagt opp slik at det lages færre og færre etter hvert som tiden går. Det er satt et tak på 21 millioner bitcoins totalt (i skrivende stund er det like over 16 millioner i sirkulasjon).

Når en når dette taket, vil det ikke lenger være tilførsel av flere penger. Dermed har en sikret seg mot hyperinflasjon. Det er markedet som helt og holdent styrer markedsverdien, ikke myndigheter med kontroll over pengetrykkingen.

Alle Bitcoins omsettes i utgangspunktet direkte mellom brukere, men verdisettingen skjer på en åpen børs. I dette ligger det at Bitcoins, i likhet med andre typer valutaer, er helt og holdent avhengig av tillit og markedets vilje til å benytte seg av valutaen. Valutaen kan gjøres verdiløs over natten om nettverket går ned, eller om det skulle bli gjort ulovlig å omsette valutaen.

Eller folk bare ikke ønsker å bruke pengene på grunn av mistillit til systemet.

Samtidig er det en ung valuta med til dels enorme variasjoner i «kursen». På tre år har valutaen gått fra nær verdiløs, til å hoppe opp til over 1000 dollar, til å havne på rundt 200 dollar - til å igjen hoppe opp til rundt 1000 dollar.

Denne saken ble første gang publisert 19/02 2017.