Helsevesenets forpatrulje forbereder seg på neste pandemi

Flaggermusene bærer med seg ørsmå stoffer som gjør mennesker syke. Utviklingen av virusene til smittebomber skjer i dyr som lever for eksempel dypt inne i jungelen i Kamerun i Afrika. Vi mennesker har likevel en sjanse dersom vi er forberedt den dagen viruset hopper over fra dyr til mennesker.

Det vet de fire ekspertene der de kjører på skrøpelige, støvete og humpete veier langt inn i jungelen sør i det sentralafrikanske landet. Paradoksalt nok er veien de kjører på en av de fremste kildene til bekymring hos smitteverneksperter verden over. For det er disse veiene som bringer mennesker i hopetall ut dit mennesker tidligere knapt satt sine føtter − dit virus oppstår og utvikler seg i dyrekropper. Flere mennesker ut i jungelen betyr mer kontakt med virusenes vertsdyr, og dermed flere muligheter for å hoppe over til mennesker.

HIV-viruset

Det er ikke første gang de fire forskerne er ute og jakter i disse områdene. Teamet er sendt ut av CREMER (Center for Research on Emerging and Re-Emerging Deseases), et institutt for forskning på nye infeksjonssykdommer med base i Kameruns hovedstad Yaoundé. I årene fra 2005 til 2015 var forskerne underveis i dette avsidesliggende grenseområdet for å finne opprinnelsen til viruset som utløser Aids blant mennesker. Funnene de gjorde, innebar at sykdomshistorien måtte skrives om.

For allerede i 1920 ble HIV-­viruset overført ved et bitt fra en menneskeape til et menneske i jungelen i Kamerun. Jegeren som ble bitt tok viruset med seg til daværende Belgisk Kongo. Derfra fant viruset veien videre til USA hvorfra viruset for alvor spredte seg i det moderne livets mange nettverk rundt om i verden.

Nå er forskernes mål å for­hindre fremtidige pandemier.

Nett i natten

I en liten landsby i nærheten av småbyen Bipindi etablerer de fire forskerne leir. Skumringen setter inn, og snart høres et eiendommelig brøl fra skogen. Kort tid etter vrimler skyer av bevingede skapninger mot den mørkeblå natthimmelen:

Flaggermus.

Det er disse skapningene de fire forskerne Innocent, Aimé, Joseph og Thomas er kommet for å finne. Iført hvite frakker, kirurgiske ansiktsmasker, solide gummihansker og hodelykter spenner de opp nett mellom palmetrær. Et nett henger over et elvefar, et annet over en skogsvei 500 meter fra husene i landsbyen. Håpet er at flest mulig flaggermu skal fly i nettfellene for deretter å kunne undersøkes og sjekkes for mulige sykdomsfremkallende virus.

− Sist natt skremte vi opp 90 hesteskonese-flaggermus i en grotte i et hellig fjell, sier den målrettede teamlederen Innocent mens han omhyggelig legger en flaggermus ned i en hvit striesekk.

Flaggermusene er harmløse fruktspisere, men likevel beryktede. For hesteskonesenes nære slektninger i Kina er mistenkt og anklaget for å ha overført først Sars-viruset, og senere Sars-CoV2 viruset til mennesker. Innocent forteller at han håper laboratoriet i hovedstaden Yaoundé gjør store oppdagelser mulig. Han håper samarbeidet med Instituttet for forskning og utvikling IRD og Pasteur-instituttet i Frankrike skal bidra til å fravriste hemmeligheter fra koronavirus, men også andre virusarter som filovirus som utløser Ebola, Mers og Marburg.

Spenstig smitte

For tallrike alvorlige virusinfeksjoner, uansett hvor forskjellige de er, har én ting til felles: De stammer fra dyreriket. Ved tilfeldigheter, kamp eller uhell blir virusene overført til mennesker og skaper en såkalt «zoonose» – en sykdom som smitter mellom dyr og menneske (se faktaboks).

− Å dokumentere hvordan sykdomsfremkallende stoffer springer fra ville dyr over på mennesker er en forutsetning for å bedre forstå pandemier og kunne forutsi dem i fremtiden, forklarer den anerkjente virologen og forskningssjefen Martine Peeters ved IRD i Montpellier.

Det er hun som har sendt Innocents team inn i jungelen som del av et prosjekt etablert i 2016. Siden den gang har de undersøkt 11 000 dyr.

− I flaggermus har vi funnet mange typer filovirus og minst 200 ulike koronavirus. Syv av dem har allerede sprunget over på mennesker, tre av disse har utløst alvorlig sykdom, sier Martine Peeters.

Hotspot

Forskerteamet oppsøker avsidesliggende steder der sannsynligheten for zoonose-overføring er spesielt høy. Syd-Kamerun regnes som et slikt hotspot.

− I denne regionen kommer et stort mangfold av dyrearter i stadig hyppigere kontakt med mennesker.

Virologen Antoine Gessain er forskningsdirektør ved Pasteur-­instituttet i Paris, og er ekspert på sykdomsfremkallende stoffers overgang mellom dyr og mennesker.

− I all hovedsak overføres smitten gjennom kontakt med infiserte biologiske væsker som blod, slim og ekskrementer, for eksempel gjennom bitt. Eller ved tilberedning av kjøtt fra ville dyr, felt i bushen, sier Gessain.

I en studie fra 2015 kunne Gessain dokumentere at en jeger som var blitt bitt under jakt hadde seks ganger så stor sannsynlighet for å bli smittet med HTLV-1 retrovirus, sammenlignet med jegere som ikke var blitt bitt. Funnet er urovekkende fordi HTLV-1-virus er kreftfrem­kallende, og over tid kan utløse leukemi.

Slippes fri

De fire forskerne tillater seg noen timers hvile etter en travel natt. Men før klokken 10 er forskerne på plass ved sitt bush-laboratorium: Utenfor skyggen fra trærne er sola for lengst i ferd med å svi det høye gresset i en varme som kan få det til å gå rundt for de fleste. Ved et klappbord i skyggen står de fire forskerne i hvite beskyttelsesdrakter. Med ansiktet badet i svette bak nedduggede beskyttelsesbriller sikrer Innocent utrettelig prøver fra spytt, pels, avføring og noen få dråper blod fra nattens flaggermusfangst. Så slippes flaggermusene fri.

Rutinen er den samme hver natt og hver dag gjennom en uke. Alle prøvene merkes, katalogiseres og sorteres før analysen ved CREMER- laboratoriet hjemme i hovedstaden Yaoundé. Der vil virus bli identifisert og føyd til de 2000 virusene man allerede har registrert.

Når flaggermusene er sluppet fri, fortsetter CREMER-teamet sin ekspedisjon inn i skogene mot grensen til Ekvatorial-Guinea. De fire mennene følger sporene etter små aper, gorillaer og sjimpanser i nasjonalparken Campo Ma›an, 2600 kvadratkilometer med overordentlig mangfoldig paradis med 1500 plantearter, hvorav 144 opprinnelig stammer herfra. 80 pattedyrarter hører hjemme her, mer enn 300 ulike fuglearter befolker himmelen.

Forvarsel fra aper

− Av og til kan vi følge spor i to uker uten å få med oss mer enn 15 prøver med hjem til laboratoriet, sier Martine Peeters.

Ingen dyr blir fanget, det er fortrinnsvis avføringen deres forskerne er på jakt etter. I jakten baserer forskerne seg på hjelp fra stifinnere fra Barka-folket. De er herrer over disse skogene. To smidige menn ved navn Grand og Jean-Marie fører an gjennom en labyrint av trestammer og lianer bedre enn noen annen. Med macheter baner de seg vei gjennom en tunnel av kvist mens det regner bark og trefliser over
følget.

Brukne kvister og sammenklemte blader på bakken er nok til at Grand og Jean-Marie kan følge sporet etter dyrene. Dagens fangst er prøver fra syv hauger med avføring.

− Sannsynligvis stammer de fra en sjimpanse-familie som vi har kjent til i flere år. De lever fortsatt! Det er en god nyhet, hvisker Aimé, den eldste av de fire forskerne. Han har tidligere har vært i området i forbindelse med AIDS-forskning.

Apene blir identifisert gjennom DNA-analyser, deres livshistorie blir matet inn i en databank med etter hvert 12 000 prøver som siden år 2000 har blitt konservert ved IRD-laboratoriet i Frankrike. Slik kan forskerne følge med på utviklingen i helsetilstanden til hvert av individene i apeflokken. Virusene som plager apene har en alternativ tumleplass i mennesket som har 98 prosent genetisk liket med sjimpansene. Forutsetningene for overføring av smitte er tilsvarende gode.

Lever med risiko

Men for å forstå overføring av virus fra dyr til mennesker duger ikke laboratorieundersøkelser alene. Samfunnsvitenskap må også til. Den amerikanske sosialantropologen Karen Saylors, direktør i forskningsselskapet Labyrith, gjennomførte adferdsundersøkelser blant folk i Kamerun for en amerikansk studie som i all hovedsak tok utgangspunkt i virus.

− Å følge med på sykdommer som overføres fra dyr til mennesker krever at man forstår vanene til mennesker som lever med høy risiko. De er potensielle ofre for «virussprang» fra dyr til mennesker. Det er svært viktig å beskytte dem.

Hennes team av forskere dokumenterte dagliglivet til jegere og folk som handlet med kjøtt fra fangst i bushen. Jegerne jakter både for å skaffe mat til egen familie, men også for salg. Under slike forhold er det en høyst delikat oppgave å endre på tradisjonelle vaner. Til slutt kom forskerne i samarbeid med lokalbefolkningen frem til nye tiltak. Blant tiltakene var hindre mot at flaggermus slår seg til under hustak, beskyttelse mot å få flaggermus-avføring på seg under ferdsel i huler, bruk av langermede gensere, ikke håndtere innvoller, hyppig håndvask og tildekking av kjøtt i for eksempel bananblader under oppbevaring og transport.

− Vi engasjerer lokalbefolkningen i å følge med, sier Saylors.

− Uansett om det er jegere som oppdager døde dyr under uvanlige omstendigheter eller om en sykepleier på en liten, lokal klinikk oppdager mistenkelige symptomer, trenger vi at de slår alarm. Vi må få dem til å innse at dette er viktig, at det haster å få brakt informasjon videre på effektivt vis.

Slakter

I utkanten av Campo Ma›an-parken støter de fire CREMER-forskerne på en jeger. Han har en fotballdrakt under en militærjakke der han står og slakter en skogsantilope han felte kvelden før. Hvis han gjør opp det blodige dyret uten beskyttelse, truer infeksjoner. For den lille antilopen er mistenkt for å være et reservoar for filovirus, et virus i nært slektskap med Ebola-viruset.

Mannen er ikke snakkesalig, men tør litt opp:

− Nærmeste marked er 40 kilometer unna. Jeg håper å nå frem mens kjøttet fortsatt er ferskt.

Det er ikke akkurat knapphet på «bushkjøtt»-restauranter i området. Etterspørselen etter viltkjøtt er stor. Antilope-skrotten håper han å få solgt for en sum tilsvarende 150–200 norske kroner, et betydelig beløp for en landsbybeboer.

Kampen mot overføring av sykdommer fra dyr til mennesker kan ikke begrenses til å omfatte direkte kontakt mellom mennesker og dyr. Menneskelig aktivitet og transportmidler gjør det enklere for mennesker å komme seg rundt, men også for virus som mennesker drar med seg.

Forstyrret system

− Helse må ses på helhetlig og i stor målestokk. Og da må menneske- og dyrehelse ses i sammenheng med miljøvern, sier Sophie Muset i verdensorganisasjonen for dyrehelse OIE.

Muset koordinerer «Ebo-Sursy», et europeisk program som tar sikte på å finne mer kunnskap om livssyklusen til sykdomsutløsende virus og bakterier. Målet er å sørge for at land som er i faresonen for å oppleve nye epidemier som Ebola-­liknende sykdommer, kan være bedre forberedt.

− De store dyrepandemiene som vi har sett de siste årene, har sammenheng med forstyrrelser i økosystemene, forårsaket av mennesker, sier eksperten.

For å kunne hindre zoonoser må mennesket aller først tenke over sin måte å leve på og sitt forhold til naturen:

− Avskoging og bygging av nye veier gjør mobilitet lettere og setter fart på spredningen av virus fra jungel til storbyene, sier Sophie Muset.

Testkø

Innocent, Aimé, Joseph og Thomas er ferdig med operasjon i bushen. Terrengbilen deres er fylt med prøveglass på vei tilbake til hovedstaden Yaoundé, men arbeidsdagen er ikke over. Vel fremme i hovedstaden banker de på døren til et herskapelig hus, omgitt av stor hage med mangotrær. Mannen som åpner døren, leder de fire inn i hagen til hans tjenestebolig. Igjen går dagen over til kveld, og de fire spenner igjen opp sine fangstnett for å få tatt i noen av flaggermusene som har bolig i de store trærne. Nye prøver, denne gangen fra midt i byen, utvider samlingen av biologiske prøver.

Og deretter er tiden inne for å dra hjem til det imponerende bygget som huser CREMER-senteret som troner på høyden over hovedstaden.

Utenfor laboratoriet ligner CREMER-senteret mange steder over hele kloden: I lang kø venter soldater, studenter og en gruppe italienske nonner disiplinert på å bli testet for SARS CoV-2.

For grensen mellom «lokal» og «global» er i ferd med å bli visket ut.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 06 2022