Diamantbyen

På ett tidspunkt var det billigere å drikke seg utørst på øl enn på vann i Kolmanskop. Byen er omringet av klodens mest ugjestmilde ørken. Tørr luft og 38 grader i skyggen er plagsomt. I tillegg kommer vinden. Vinden som kommer fra Kalahariørkenen i øst. Den pisker opp finkornet sand og støv som fester seg til svett hud som sand på sandpapir. Den vinden er verre.

Omtrent ingen ting gror her. Vannkildene er langt unna. Og det som ikke er tørt, tørker fort i vind med kast opp i 150 kilo­meter i timen.

Men «verdens verste by» er Kolmanskop aldri blitt kalt. Faktisk ble den engang i tiden kalt omtrent det motsatte: Verdens rikeste by.

Årsaken er diamanter. Mengder av diamanter.

«Sperrgebiet»

I 1908 fant den afrikanske jernbanearbeideren Zacharias Lewala en stein i ørkenen. Han synes den var så underlig at han leverte den til sin sjef, toginspektøren August Stauch. Stauch fikk undersøk steinen i all hemmelighet og kort tid etter fikk han bekreftet sin mistanke: Steinen var en diamant.

Stauch skaffet seg rett til gruvedrift, staket ut sitt skjerp og dermed var diamantfeberen i gang. Byen Kolmanskop ble grunnlagt like ved funnet og vokste hurtig. Folk fra fjern og nær kom hit for å søke lykken – og mange fant den. Historien forteller at det i starten var så mye diamanter her at folk krabbet på knærne med små krukker i hendene som de fylte med diamanter.

− Diamantene kunne bare plukkes opp fra bakken, skal Stauch ha fortalt da han lå på dødsleiet i Tyskland i 1947. Stauch forklarte også hvordan han og en professor, R. Scheibe, i 1909 oppdaget en dal ved navn Idatal. Her hadde vinden renset ørkengulvet for støv slik at diamantene lå oppe i dagen.

− Når natten kom glinset diamantene i månelyset, mintes han.

To år og vekk me´n

På den tiden var det så mye penger og diamanter i omløp, at hvis folk gikk tomme for kontanter, kunne de finne på å betale barregningen med diamanter.

Men de tyske koloniherrene fikk raskt kontroll på området, og ikke lenge etter erklærte de et stort område som «Sperrgebiet» − forbudt område.

Strengt bevoktet og strenge straffer for dem som brøt loven til tross; diamanter ble smuglet ut av området på de mest finurlige måter. Blant annet skal arbeidere ha laget dype, blodige kutt i sin egen hud, for så å gjemme de verdifulle steinene under huden og smugle dem ut.

Dette fikk tyskerne til å innføre en regel om at arbeidere på diamantfeltet maks kunne jobbe her i to år. Etter det kunne de aldri igjen jobbe her. Tyskerne mente at arbeiderne etter to år kjente rutiner og sikkerhetsforanstaltninger så godt at de kunne lure tyskerne.

For det var tyskere som styrte gruvedriften og alt som hadde med denne å gjøre. Sporene deres er også svært tydelige når jeg vandrer rundt her i dag. Bygningene er navngitt på tysk og hele Kolmanskop er bygget som en hyggelig, tysk landsby på den tiden. Men tyskernes tilstede­værelse i Namibia, var alt annet enn hyggelig.

Herrefolkets herredømme

Tyskerne valgte visstnok Namibia som sitt «protektorat», fordi en tysker ved navn Franz Lüderitz i 1882 kjøpte opp land ikke langt unna Kolmanskop. Dette førte til at tyskere etablerte seg i området allerede rundt 1884. Men at nesten hele Namibia skulle bli tysk territorium ble, kort fortalt, avtalt da mektige herrer satt hjemme i Europa og la planer for hvordan de skulle dele Afrika mellom seg. Grensen mellom dagens Namibia og Angola ble for eksempel til etter enighet mellom Tyskland og Portugal i 1886.

I 1890 ble det første tyske militære fortet opprettet i Windhoek, Namibias hovedstad i dag. Tyskerne kalte Namibia for Tyske Sør-Vest Afrika. Og de var langt fra noen hyggelige koloniherrer. Historien forteller om folkemord og tortur. Ikke minst hadde tyskerne en konsentrasjonsleir på Shark Island, ikke langt unna Kolmanskop. Nylig erkjente Tyskland at de begikk folkemord i Namibia. Tyskerne har bedt landet om unnskyldning og varslet at de vil gi bistand verdt ti milliarder kroner over 30 år som plaster på såret.

Én by, to verdener

De afrikanske arbeiderne i Kolmanskop slapp heller ikke unna tyskernes lite sympatiske syn på sine medmennesker.

De fleste husene jeg kan se Kolmanskop i dag, ble satt opp mellom 1908 og 1910. På det meste bodde det 300 voksne og 44 barn i byen. Og det var i de første årene Kolmanskop ble omtalt som verdens rikeste by – med god grunn. Før 1. verdenskrig ble det funnet ett tonn diamanter, fem millioner karat, i dette området. Og bare i 1912 ble det produsert en million karat diamanter her – nesten 12 % av verdens totale produksjon.

Men de som utførte det harde arbeidet var afrikanere, stort sett fra Owambo-folket. Og selv om den isolerte diamantbyen ble kalt både «verdens rikeste» og «et lite, tysk paradis av kultur og underholdning», opplevde ikke de afrikanske arbeiderne Kolmanskop akkurat slik.

Det store området som brått ble «Sperrgebiet», var opprinnelig bebodd av stammefolk. Disse fikk sitt land konfiskert. Som erstatning fikk de «lov» å jobbe i diamantproduksjonen. De ble tvunget til å bo i trange, overfylte kaserne-lignende brakker i måneder av gangen, og ble behandlet mer som slaver enn arbeidere.

I mellomtiden nøt de tyske koloniherrene livets glade dager.

Rik diamantgruve

Kolmanskop hadde både slakter, bakeri, flere kneiper, et stort svømmebasseng, bowlinghall, isfabrikk og et konserthus hvor blant annet berømte operastjerner fra Europa kom for å underholde innbyggeren i den isolerte ørkenbyen.

Men alt har en ende – også her. Selv om kolonieventyret til tyskerne i Namibia ble avsluttet da Sør-Afrika okkuperte landet i 1915, beholdt Kolmanskop sin tyske atmosfære. Både den tyske gruvesjefen og de fleste av hans undersåtter ble værende på sine poster i Kolmanskop.

Men da geologer i 1927 oppdaget det rikeste diamantfunnet noensinne ved munningen av Orange River, omtrent 25 mil sør for Kolmanskop, representerte det starten på slutten for den merkelige byen. Ikke bare var diamantene ved Orange River langt større enn dem som ble funnet i Kolmans­kop. Etter mange år med utvinning var det ikke flere edelsteiner å finne i og rundt den tyske ørkenbyen.

I 1936 startet utvinningen ved Orange River, og innbyggerne i Kolmanskop begynte å forsvinne. Men det tok hele 20 år før den siste familien flyttet fra byen og overlot Kolmanskop til spøkelser, slanger, mus − og ikke minst flygesanden.

Senker blikket fortsatt

Og i dag er det nettopp sand som kjennetegner Kolmanskop. Den har inntatt hus og hjem, og ikke minst sykehuset, som engang i tiden var kjent for å huse den
første røntgenmaskinen på den sørlige halvkule.

Også den såkalte «millionærgata», hvor byens overklasse bodde i hus med marmor fra Italia og annen luksus, begraves sakte, men sikkert av ørkensanden. En rekke filmer og TV-serier har brukt byen som kulisser, og fra 1990 ble det også lov for turister å besøke byen – med tillatelse.

August Stauch som startet det hele, mistet alle sine penger under den store depresjonen i mellomkrigstiden. Han døde av kreft i Tyskland i 1947. Hvordan det gikk med han som faktisk fant den første diamanten, Zacharias Lewala, er det ingen som vet.

Byen og området rundt kontrolleres fortsatt av Namdeb Diamond Corporation. Det finnes fortsatt diamanter i området. Sjansen for å finne dem, er nok minimal. Men det skader ikke å være oppmerksom på blinkende steiner i sanden; en diamant på ett gram tilsvarer fem karat og kan være verdt over en halv million kroner.

Så ja, ingen vandrer rundt her uten å senke blikket.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 29 2021