I verdensrommet er det ingen kald krig
Eneste check-in for stjernereisen
Mellom hjemlandene blir forholdet stadig kaldere. Men i den russiske «Stjernebyen» forbereder amerikanske, russiske og europeiske romfarere seg sammen i en ytterst fredelig atmosfære av livsviktige vennskap og tillit.
Uansett hvilken nasjons flagg du har på armen; det er bare én vei ut i verdensrommet.
Etter at amerikanerne parkerte romfergen og ingen andre enn russerne tilbyr bemannede romferder, må alle land med romfartsambisjoner sende sine astronauter til Russland og til «Stjernebyen».
Dessuten; de fleste skal tilbringe måneder sammen om bord på den internasjonale romstasjonen ISS. Da er det en fordel å bli litt kjent først. Og da er den engang topphemmelige romskolen i Swjosdny Gorodok god som noen.
Uansett fra hvilken retning man nærmere seg Swjosdny Gorodok, ender alle tilfartsveier i betongmurer. Oppå dem, kameraer, lyskastere og piggtråd. Vaktposter står ved hver av de få inn- og utgangene til festningsverket, og selv sollyset som reflekteres i snøen denne vintermorgenen minner om søkelys fra lommelykter fra vakter på patrulje mellom de isdekte trærne.
Bare de som bor her eller har søkt om passerseddel flere uker i forveien slipper inn i det bortgjemte anlegget, inn i hjertet av russisk romfart. Alt som russiske bemannede romferder har utrettet fra 1960 og frem til i dag er blitt utviklet og testet her.
Orlan-romdrakten før en ny kosmonaut-treningsøkt.
Tidløs magi
Swjosdny Gorodok betyr «Stjernebyen» direkte oversatt. Lenge var dette stedets eksistens en hemmelighet. Helt frem til Sovjetunionens sammenbrudd var Stjernebyen utelatt fra alle kart. Området 43 kilometer fra Moskva var kun beskrevet som stengt, militært område. På overflaten er lite forandret siden den tid – også selv om astronauter fra hele verden trener her.
– En del av dette stedets magi er at Stjernebyen er et tidløst sted, sier den italienske astronauten Samantha Cristoferetti.
– Man får en følelse av å dykke ned i en verden slik den var for 50–60 år siden. På den tiden da Juri Gagarin var her så det sannsynligvis akkurat slik ut.
Bortgjemt fra all sivilisasjon
Juri Gagarin, mannen som 12. april 1961 om bord på romskipet Wostok-1 var det første mennesket i verdensrommet, har etterlatt spor over alt i Swjosdny Gorodok. Kosmonautens garderobeskap i gymsalen står der fortsatt, kontoret hans fremstår som om Gagarin akkurat har forlatt det, og det berømte treningsanlegget i byen bærer hans navn.
Da Gagarin ble skutt ut i rommet, var Stjernebyen bare ett år gammel. Anlegget har sitt utspring i et av den kalde krigens mest profilerte kappløp. Når det kom til romfartsteknikk, var Sovjetunionen ledende. 4. oktober 1957 ble den første satellitten Sputnik-1 sendt i bane rundt Jorden. Hunden Laika fulgte etter noen måneder senere. Hun var det første levende vesen i bane rundt jorden. I konkurranse med USA ville Sovjetunionen også være først med å sende et menneske ut i verdensrommet. I største hemmelighet startet jakten, ikke bare etter en egnet kosmonaut, men også etter et egnet treningsområde.
Rom-privatister
Etter Sovjetunionens sammenbrudd, havnet Swjosdny Gorodok i økonomisk krise. Etter å ha drevet i tiår etter tiår i største hemmelighet, begynte anlegget å invitere betalingsdyktige besøkende.
I dag må fremtidige romturister overføre millioner av rubler for forberedelsene. En tur i den legendariske sentrifugen på Gagarin-treningssenteret er vesentlig billigere: Rundt 20 000 kroner koster én tur.
Beliggenheten talte for Swjosdny Gorodok. Området lå bortgjemt fra all sivilisasjon, dypt inne blant bjørk og gran i en øde skog. «Den grønne byen» ble anlegget kalt i begynnelsen. Samtidig lå hovedstaden nær nok til at kosmonautene kunne holdes med de tekniske og vitenskapelige ressursene og ekspertene de trengte.
De første kandidatene for reisen ut i verdensrommet startet treningen her i juli 1960. Sammen med sine familier ble de innkvartert i 19 klassiske østblokk-hus blant små sjøer og grøntanlegg. Det skulle komme flere bolighus: I midten av 1990-årene bygget amerikanske NASA tre boliger i bondegårdstil for sine astronauter.
Tett som i rommet
I dag bor 6245 mennesker i Stjernebyen. Russiske romfarere får bo gratis her så lenge de lever. I tillegg kommer deres kolleger fra utlandet som stort sett bor her flere måneder av gangen. Også 1200 romfartsteknikere, dataingeniører, leger og trenere holder til i Stjernebyen.
På et område som i areal tilsvarer Bygdøy i Oslo, finner innbyggerne alt de trenger i hverdagen: skole, barnehage, bank og apotek, restauranter og kafeer, supermarkeder og et kultursentrum. Romfarerne i Stjernebyen pleier tett kontakt med hverandre, også på tvers av nasjonaliteter.
– Flere ganger i uken møtes vi på kveldstid for å spise sammen, sier Cristoforetti som allerede i 2014 var med på en ferd til den internasjonale romstasjonen ISS. De trange boforholdene på romstasjonen er knapt et problem:
– I løpet av de mange årene med trening blir mannskapene så godt kjent med hverandre at det ikke lenger finnes grunnlag for å gå hverandre på nervene når man først kommer opp i verdensrommet.
Nå som den tyske astronauten Alexander Gerst er kommet tilbake fra sitt halve år lange opphold i verdensrommet, oppleves forberedelsene som noe som ligger langt tilbake i tid. Men det er ikke mange månedene siden treningen pågikk.
Treningen for en ny tur opp i rommet begynner med morgenturen gjennom vinterlandskapet mellom boligen og treningssenteret i Stjernebyen. Sammen med sine kolleger fra Russland og USA, Sergej Prokopjew og Serena Auñón-Chancellor trener Gerst på løsning av alvorlige problemer: Som øvelsesmannskapet «Altai» simulerer de returen fra romstasjonen ISS til Jorden. Gerst smyger som den første gjennom den 70 centimeter smale luken inn i etterligningen av Sojus-kapselen. Etter ham følger Auñón-Chancellor og til sist Prokopjew som er kaptein om bord. De tar plass i hvert sitt skallsete, tilpasset deres egen kroppsform og kroppsvekt. Om ett av mannskapet legger på seg i verdensrommet, må setet formes på nytt. Og mer enn 95 kilo får ingen astronaut veie.
Treningslederen stenger luken og ønsker mannskapet lykke til med tre slag på yttersiden av kapselen. Kameraer overfører alt som skjer på innsiden av kapselen til et kontrollrom. Over radio melder kaptein Prokopjew seg på russisk «Her er Altai-1. Mannskapet har tatt plass i romskipet. Vi kobler nå luftslangene på våre romdrakter med luftesystemet».
stasjonen.
I naborommet som gjør tjeneste som «bakkestasjon» kvitteres med kommandoen: «Altai, dere har klarsignal for å koble dere fra».
Mannskapet flyr liggende. Med en halv meter lang metallstang, rekker kapteinen styrekonsollen og sier «frakobling bekreftet».
«Antikke» brytere
Krokene som knytter Sojus-romskipet med romstasjonen åpner seg. Motordysene skyver treningskapselen langsomt fra romstasjonen med en simulert hastighet på 12 centimeter i sekundet slik at romstasjonen ikke blir skadet eller forurenset av skyvedysene. Den fire timer lange simulerte flyturen tilbake til Jorden begynner. Instrumentene om bord i kapselen melder «alt normalt».
For et utrent øye fremstår den russiske romfartsteknikken som underlig, også her i Swjosdny Gorodok. Klumpete brytere kommer ut av konsoller der man ville forventet display med touch-
screen. Men for astronautene er slike taster mye bedre egnet.
– Du kan jo prøve å skrive en melding på telefonen din mens du sitter i høy fart i en Geländewagen. Da vil du skjønne hvorfor vi i romfarten foretrekker knapper og brytere, sier Gerst.
« Man får en følelse av
å dykke ned i en verden
slik den var for 50–60 år siden.
Et analogt styresystem finnes gså om bord – ved siden av det digitale, av sikkerhetsårsaker.
– Skulle alle datasystemer falle ut, kan vi styre romskipet helt uten digital hjelp, sier Gerst.
På tross av det tekniske utstyrets sjarmerende «retro-look», understreker astronautene at utviklingen ikke har løpt fra teknikken. Selv om konstruksjonen i hovedsak er mer enn 50 år gammel, blir hvert romskip bygget nytt, og forsynt med stadig nye tekniske løsninger.
– Vi gjør ofte den feilen at vi sammenligner ekte romskip med modeller fra science fiction-filmer. Men for oss er det ikke viktig med stilig snitt og blinkende lys. Det som betyr noe er at romskipene fungerer, sier Gerst.
– Og det gjør de. Sikkerheten i Sojus-kapselen har vært uten lyter. Det siste uhellet fant sted for 40 år siden. Da var den amerikanske romfergen vesentlig mindre sikker.
Ytterste nød
På sin simulerte testflyvning på treningssenteret overvåker Sergjej Prokopjew og Alexander Gerst om informasjonen som computeren overfører holder stikk. Etter to og en halv time hører de fra «bakkekontroll-
senteret».
– «Miaki possadki» – vi ønsker dere en myk landing.
Astronautene snur romskipet og forbereder den såkalte «deorbit-burn»: Hovedmotoren i romskipets bakre del tenner imot fartsretningen. I fire minutter og 45 sekunder blir farten til Sojus på den måten bremset ned før fartøyet kommer inn i jordatmos-
færen.
Plutselig slår computeren alarm: Prokopjew og co-pilot Gerst sperrer opp øynene: Monitoren foran dem melder om at hoveddrivverket KTDU-80 har falt ut. Sojus er i fare for å treffe atmosfæren med så liten vinkel at romskipet vil sprette ut igjen i verdensrommet. Eller for at vinkelen blir for stor og kapselen smelter som en glo i atmosfæren. Og plutselig melder bakkekontrollen at de ikke lenger kan høre hva astronautene sier, men at de får melding opp på skjermene sine om en lekkasje om bord.
« Da vil du skjønne hvorfor
vi i romfarten foretrekker knapper og brytere.
I flere år har astronautene trent på slike nødstilfeller. Først når de har løst alle tenkelige problemer flere ganger og løser nødsituasjonene rutinert og behersket, er de klare for overlevelseskampen i verdensrommet som ikke tilgir noen feil. Nå er det først og fremst adrenalinnivået i astronautenes kropper som slår ut. Likevel må de bevare roen.
Prokopjew tenker kjapt, kikker i ombordmanualen, trykker på en knapp på kommandokonsollen med metallstangen og starter nøddrivverket. Det som så ville skje ved en ekte landing, beskrives av astronaut Chris Hadfield slik i sin bok «Innføring i vektløshet»:
– Det er en vill 54 minutter lang styrt mot Jorden som føles som 15 eksplosjoner, fulgt av en trafikkulykke.
Dette blir de tre astronautene i øvelseskapselen skånet for. Men dataene og diagrammene som viser styrten på monitoren foran dem, viser hva som skjer ved den simulerte nødlandingen.
I stedet åpner treneren til slutt luken til kapselen. Wladimir Ossokin, leder for Sjous-utdanningen, er fornøyd. Denne gangen har han skånet astronautene for en simulert brann. Alle de 12 problemene han har provosert frem er løst av astronautene, og romskipet har landet på planlagt sted i Kasakhstan, trass i alle problemer, utfall av systemer og feil. Det gir toppkarakter, på kosmonautskolen som i alle andre russiske skoler; karakteren «5».
Supersentrifuge
Treningssenteret er Stjernebyens stolthet. Rundt 300 romfarere fra hele verden er tidligere utdannet her, nå også de første privatpersonene (se faktaboks) I senterets klinikk blir helsen til de påtroppende astronautene overvåket. På en idrettsplass bygger astronautene opp fysiske form. I undervannslaboratoriet øver de på å jobbe i vektløs tilstand. Og i sentrifugen lærer romfarerne å takle presset: Det enorme apparatet forbereder astronautene på de heftige g-kreftene som virker på romskip og mannskap ved start og landing: Med mangedoblet kroppsvekt, må de likevel kunne styre kapselen trygt og sikkert.
Kosmonaut Alexander Missurkin går inn i sentrifugen. På overvåkningsskjermene vises den russiske romfarerens viktige data som hjertefrekvens og blodtrykk. Sentrifugen starter å rotere, Missurkin blir trykket ned i setet mens blikket er høykonsentrert. Blunkingen med øynene tiltar. Treneren øker farten. Kosmonautens hode blir trykket stadig lenger og hardere tilbake. 400 kg blir lastet på ham under 5 G. Så når metallarmen, som raser gjennom hallen, sin planlagte topphastighet: 135 kilometer i timen, 51 omdreininger i minuttet.
Missurkin blunker i sekund-takt, 640 kilo virker på kroppen hans i 8 G. Og nå begynner hans egentlige jobb. Missurkin skal øve på å styre Sojus trygt og sikkert, også under slike ekstreme belastninger. Slike ferdigheter vil være nødvendige for eksempel om automatikken faller ut under landing og Sojus-mannskapet må lande romskipet manuelt mens det raser mot jordoverflaten med en fart på 28 000 kilometer i timen.
Etter hvert opplever Missurkin at det er tungt å puste. Kroppen hans rister, den ekstreme akselerasjonen gjør at styringsmodulen presses mot brystet hans. Likevel «lander» han kapselen bare én kilometer unna det planlagte målet. Trener – og leger – er fornøyde.
Stjerne-skål
« Det er en vill 54 minutter lang styrt mot Jorden som føles
som 15 eksplosjoner.
Høydepunktet under opplæringen kommer de siste dagene: Da skal kandidatene demonstrere sine ferdigheter i Sojus-kapselen og i modellen av ISS-romstasjonen – for en eksamenskommisjon. De som stryker får ikke bli med på de siste forberedelsene til romekspedisjonen.
I hallen der en treningskopi av den internasjonale romstasjonen står, er representanter for NASA og den russiske søsterorganisasjonen Roskosmos samlet, i tillegg kommer enkelte innbyggere fra Stjernebyen. På slaget klokken 09.00 kommer dagens kandidater inn i hallen: Russeren Oleg Kononenko, kanadieren David Saint-Jacques og amerikaneren Anne McClain.
Kononenko går frem og velger seg én av fem konvolutter med ulike eksamensoppgaver.
– Ekspedisjonen er klar til prøve, melder Kononenko.
Så kryper de tre astronautene inn i test-modulen og eksamens-
øvelsen begynner. På skjermer og i kontrollrommet følger og vurderer trenerne hver eneste beslutning de tre romfartsaspirantene tar. Også de andre tilskuerne deler engasjerte kommentarer som om det skulle ha dreid seg om en fotballkamp.
Etter prøven trekker mannskapet seg tilbake til garderoben der gullfargede forheng tilfører en tøtsj av 1970-talls sjarm. Kort tid etterpå kommer den forløsende nyheten: Alle kandidatene har bestått prøven. Det skåles. Med på skålen er også romfartsveteraner. For her i Stjernebyen treffer unge og gamle romfarere på hverandre hele tiden, under spaser-
turer i parken, på massasjebenken i klinikken eller i bilverkstedet ved siden av.
Denne gangen er det Alexej Leonow som innbyr til skål for det nye mannskapet. Leonow var det første mennesket som svevet i verdensrommet: I 1965 forlot han det sovjetiske romskipet Woschod-2 i 12 minutter, bare knyttet til romskipet med en 4,5 meter lang sikkerhetsline. Denne dristige utflukten var nær ved å koste ham livet: Romdrakten hans blåste seg ved en feiltagelse så mye opp at han først ikke klarte å ta seg inn i romskipet igjen. To bøker har Leonow skrevet om sine eventyr, dessuten er hans liv flere ganger blitt film. Men her i Swjosdny Gorodok er likevel ikke 84-åringen mer enn én av flere idoler.
« Skål for motet, for vennskapet, for kjærligheten. Og for en vellykket retur fra verdensrommet.
Nå løfter han glasset for sine etterfølgere: – Skål for motet, for vennskapet, for kjærligheten. Og for en vellykket retur fra verdensrommet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 15 2019
Denne saken ble første gang publisert 15/04 2019, og sist oppdatert 15/04 2019.
