Reindriftssame, jegersoldat og skarpskytter
Finnmarksgeriljaen skal stoppe russerne
John Anders Hætta har som oppgave å stoppe russere om de kommer ubedt, for eksempel i uniform og med våpen. 200 døgn på snøscooteren hvert år gjør ham lommekjent i et område som er større enn Danmark.
Langt inne på Finnmarksvidda, omtrent midtveis mellom Kautokeino og Karasjok, kjører to karer i hvite kamuflasjedrakter blant reinsdyrflokkene.
På nært hold ser man at de ikke er helt som andre ferdafolk på vidda. Begge har en MP-7 maskinpistol over skulderen. I tillegg har den ene et HK 417 skarpskyttergevær som han rutinert klemmer fast til scooteren med kneet mens han kjører.
Begge er HV-soldater med ferdigheter som gjør dem skikket til en svært spesiell tjeneste: Å klare seg på egen hånd over lengre tid bak fiendens linjer. Mens politikere og forsvarsfolk krangler, roper og diskuterer beredskap, utstyr og tilstedeværelse i Finnmark, er de to høyst reelle spydspisser i en spesiell innsatsstyrke. De gjør ikke mye av seg. Men deres lokalkunnskap, korte reaksjonstid og evne til å leve i, og med terrenget, kan ikke erstattes av kanoner, stridsvogner eller helikoptre. Når de er ute i felt, kan intet buskas anses som ufarlig for en fiende. Samtidig er de stødige veivisere for andre styrker som kommer Finnmark til unnsetning i en krisesituasjon.
Belønning
Sersjant og lagfører Gjermund Thomassen (47) er instruktør på en friluftsskole i Stabbursdalen i det sivile. Reindriftssame John Anders Hætta (40), også han sersjant og lagfører i Finnmark-geriljaen – HV-innsatsstyrken Ida & Lyra på Garnisonen i Porsanger ved Lakselv, har jobbet sammen med foreldrene med å passe familiens reinsdyr helt siden han var guttunge.
Vi er inne i John Anders sitt rike nå. En lav vintersol kaster gyllent lys over høydedragene. Scootersporet tråkler seg gjennom krattskogen før vi noen høydemeter senere befinner oss oppe på den endeløse hvite vidden. Når kulda synker ned mot minus 20-tallet kondenseres fuktigheten i lufta til iskrystaller. Belønningen er de lokale regnbuene som oppstår over det frosne landskapet.
– Når frøs du sist?
John Anders fisker frem kikkerten fra det værbitte lærfutteralet.
– Jeg fryser nesten hver dag, svarer han mens han lokaliserer noen gråhvite prikker i horisonten.
– Men ikke så mye som deg, flirer han.
Lokalkjent
Blikket tilhører en skapskytter som er vant til å plukke ned mål i hodestørrelse på opptil 800 meters hold. Ubevisst kniper han igjen det venstre øyet også når han snakker. Det eneste som bryter med det tradisjonelle inntrykket av en ekte vinterkriger er det rosa etuiet til mobiltelefonen. Men også det har sin hensikt.
– På den måten er den lettere å finne hvis den faller i snøen, forklarer han.
Prikkene langt borte er de ytterste streiferne blant reinsdyrene hans. Fargen på pelsen er nesten identisk med kamuflasjedrakten han bruker. Mens jeg er passasjer på scooteren til Gjermund, utnytter de to vegetasjonen og terrenget til å holde seg skjult mens vi tar en bue rundt flokken. Snart er de ytterste dyrene ringet inn og flokken samlet.
Siidaen, eller beiteområdet, er stort nok til at det tar en hel dag å nå rundt med snøscooter.
– Men da må du ikke stoppe opp, legger John Anders til.
Ikke bare her, men i mesteparten av de midtre og vestlige delene av Finnmark, kjenner de to terrenget som sin egen bukselomme. Lokalkunnskapen var av stor betydning under øvelsen Joint Viking i fjor da skarpskytterne og jegersoldatene fra Ida & Lyra ble brukt som kjentmenn og veivisere for Panserbataljonen.
På samme måte vil de også kunne gjøre nytte for utenlandske avdelinger som skal finne den tryggeste og mest farbare veien gjennom det veiløse terrenget.
Finnmark forsterkes
– Heimevernssoldaten kan beskrives som en treenighet av lokalkjennskap, sivil kompetanse og militære ferdigheter, sier sjefen for HV-17 i Finnmark, oberstløytnant Stein Høye.
Mange av dem som søker seg til innsatsstyrken er tidligere hær- og kystjegere som vil vedlikeholde ferdighetene, men Høye mener at den sivile kompetansen til mannskapene kan være vel så viktig.
HV17 er det eneste heimevernsdistriktet med grense mot Russland.
– I så måte er det helt unikt å få tilgang til kunnskapen til en reindriftssame, sier han, og legger til at det er mange soldater og befal i HV-17 med samisk bakgrunn.
HV-17 dekker hele Finnmark fylke. De 2000 HV-soldatene har ansvar for et område som er ti prosent større enn Danmark. Av dem er 200 tilknyttet innsatsstyrken som har egne opptakskrav. Med opptil 30 årlige øvingsdøgn, øver de også langt mer enn de regulære HV-soldatene.
Innsatsstyrke Ida & Lyra har også unik tilgang på snøscootere og sekshjuls terrengkjøretøy i oppsetningen, foruten tyngre våpen som rekylfri kanoner.
I langtidsmeldingen for Hæren som ble lagt frem i fjor, ønsker Regjeringen en sterkere militær tilstedeværelse i Finnmark. I tillegg til at selve Grensevakten i Varanger skal forsterkes med et jegerkompani, anbefaler regjeringen å opprette en kavaleribataljon og et forsterket kampluftvernbatteri ved Garnisonen i Porsanger. Innen utgangen av 2020 skal en midlertidig løsning for tilstedeværelse på Porsangmoen være på plass.
I mellomtiden passer Finnmarks-geriljaen på.
HV-17 er det eneste Heimvernsdistriktet med grense mot Russland. Det blir også landets best trente og utstyrte, og det skal også inn under samme kommando som Hæren.
Gompi
Kontoret til John Anders Hætta er en gompi. Direkte oversatt fra samisk betyr det ulvehi og er en liten bu på meier, ikke større enn at den kan trekkes etter en scooter.
Vi når frem akkurat idet solen går ned under horisonten. John åpner døra og litt overraskende kommer det ut en bikkje. Lapphunden har holdt fortet på egen hånd fra før John møtte oss nede i Láhpoluoppal for flere timer siden. Den snuser på hendene våre før den rister seg litt, synes det er kaldt nok, og går inn og legger seg under brisken igjen. Vi tar hintet og følger etter.
Inne i gompien er det både WiFi, varm kaffe og åtte varmegrader med en lunk på parafinovnen. Her bor John Anders en uke i slengen når han passer reinflokken. Han forsikrer at ingen uker er helt like frem til vårflyttingen.
Det er helt unikt å få tilgang til kunnskapen til en reindriftssame.
– Det er beiteforholdene som avgjør. Når dyrene er rolige, går dagene stort sett av seg selv. Er det lite mat, må jeg kjøre mye mer for å ringe inn dyrene, og da blir det lite søvn.
Selv om de fleste vil anse bigeskjeften som skarpskytter som krevende nok, hevder han at øvingsdøgnene som skarpskytter rett og slett er ferie og avkobling.
– Ikke for å være overlegen, men å være i felt for innsatsstyrken er nesten som å gå en tur i parken for meg, sier han med overbevisning.
Ansvarsområdet er ti prosent større enn Danmark.
Turen i parken han sikter til, er å gjøre som rypa. Å grave seg ned og ligge i dokk med jervenduk sammen med makkeren i snøen, gjerne over et døgn. I tillegg til å skulle holde varmen uten å gjøre opp ild, skal man være øyne og ører for større enheter, foruten å ta ut eventuelle mål uten å bli oppdaget, eller lede artilleri eller flyangrep.
– Tror dere at det kan bli alvor noen gang?
– Det er nok mest folk i sør som er redde for invasjon, svarer Gjermund.
– Jeg ser gjerne at det kommer flere russere til Finnmark. Men helst som nordlysturister.
Uansett blir det neppe en tur i parken å slåss mot disse to.
Denne saken ble første gang publisert 19/05 2019, og sist oppdatert 17/05 2019.
