Skap-skipperens våte drøm

Det er ikke rart voksne menn kvier seg for å snakke åpent om drømmen. Den der de har kommandoen over et blendende cruiseskip, fylt til randen av luksus, komfort – og passasjerer som ser beundrende opp til sin kaptein. For mange har kaptein-drømmen blitt riktig vond. Du vet; Hustru, gassgrill med kokebluss, hytte på fjellet, barn, barnebarn, hage, løv som må rakes, voksevillig ugress i oppkjørselen som truer husholdningens rulleblad med grønne pletter – man er jo på alle kanter omgitt av hindre for realiseringen av de våte fantasier.

Majestetisk

Skipsverft i Asia har berget mang en norsk skipsreder i nød etter 2. verdenskrig. Nå har japanske bildesignere ytt et vektig bidrag for å forene hverdagslivets brutalitet med drømmen om å trosse elementene til rors i smekre skip. Deres svar er stort. Veldig stort. Med potensial som middels lasteskip, cruiseskip, «loveboat» og faktisk; slaveskip. Og alt dette uten at kapteinen engang trenger kystskippersertifikat. Bak den kryptiske betegnelsen «Lexus 450 RX L» skjuler det seg et produkt som kanskje er det nærmeste realiseringen av drømmen «Captain on deck» (Kaptein på dekk) landkrabber kommer.

I bilbransjen kalles kapteinsdrømmens redning uærbødig nok for «SUV». Men det er sikkert bare fordi bilbransjen ikke har opplevd følelsen – eller mangel på sådan – når man passerer fartsdumper om bord i en Lexsus 450 RX L – den splitter nye og klart største Lexus-modellen som frembys i Norge. Som et cruiseskip med stabilisatorer absorberer Lexus-skipet ujevnheter fra hull i veien til bakketopper, disse hverdagslige irritasjonsmomentene som hindrer frilynt ferdsel i tettbebygd strøk. Vinden som blåser opp av setene, ut av ventilene på dashbordet, i baksetet og i de aller bakerste setene gir følelsen av å stå på brovingen og se inn i evigheten. Motoren er et hybriduhyre, men på tross av hestekrefter i overflod, er det majestetisk verdighet, og ikke sportslighet som preger fremdriften

Knappenes herre

Men så tårner problemene seg opp: En skjerm som i størrelse nærmer seg hva som var vanlig i norske stuer på 70-tallet, troner foran på dashbordet. Her kan man velge og vrake mellom et rikholdig utvalg av adspredelser innenfor genrene «teknikk», «underholdning» og «navigasjon». Makta over skipets elektroniske hjerne utøves ved hjelp av en slags joystick. Denne innretningen er sensitiv som en tenåring, og følgelig ikke noe man uten videre takler under ferdsel i urene farvann. Svaret er snublende nært: Her trengs en førstestyrmann. Til alt hell er joysticken plassert mellom lenestolene foran, med egen «enter»-kapp på høyre side.

I midtkonsollen er det også plassert et lasterom hvis dybde og omfang tilsier at en kaptein kan bli slukt om han beveger seg utfor kanten i fart.

Men viktige funksjoner som setevarmer og setelufting er viselig plassert på venstre side under dashbordet, slik at knappene kun kan håndteres av kapteinen selv. Det må tross alt være forskjell på offiserenes tilganger.

Amputerte

Også passasjerer skal få følelsen av å være på reise. Baksetene kunne hatt plass til en familie emigranter med tro på et bedre liv i Junaiten. Men armslaget, sotede ruter og persienner kan også invitere et par til å dele både gode (og onde) dager. Hvis man da ikke skal ha med ytterligere passasjerer. Da må cruiseskipet omdannes til ferge og bryllupssuiten i baksetene til tremannslugar på turistklasse. For aller bakerst er to seter. De åpenbarer seg ved å trykke på en knapp. Også de er utstyrt med eget friskluftanlegg. Men benplassen er så beskjeden at passasjerer med fordel kan være amputert ved kneet. I hvert fall om mer prominente passasjerer foran skal kunne studere egne tær under overfarten. Assosiasjonene går med andre ord til gamle dagers «banjer» på danskebåten.

Og dette vet nok kapteinen ved roret. For han er ventelig i en alder der man har opplevd at familieferien startet på banjer’n. Sannsynligvis er kapteinen en romslig bestefar. Og kapteinsplassen er åpenbart designet med det i tankene: Først når han har spent sikkerhetsbeltet fast, skyves setet automatisk frem og trekker rattet ned i kjørestilling. Damestemmen som kommenterer navigasjonsinstruksene er heller ingen fyrig, ung og bestemt dame som på Google Maps. Her er det åpenbart en godt voksen dame med Frogner-diksjon som veileder uten moderne tonefall eller uventede formuleringer.

Men det sikreste bevis på at føreren designeren har sett for seg er bestefar, er rommet der mobiltelefonen kan oppbevares under toktet. Den skal romme en smarttelefon. Men det er ikke plass til noen nyere smarttelefon enn iPhone 5. Og bestefedre har ikke noe nyere enn iPhone 5.

Urent farvann

Kapteinsdrømmen blir ikke realisert bare gjennom interiør og komfort. Man må kaste loss. Oppsøke urent farvann og kunne bringe skuta i havn igjen – uten tap av glamour og opplevelse av komfort hos passasjerene. Og uten å risikere mytteri etter klinsj med førstestyrmann.

Japanerne må ha tenkt på Bærum da de konstruerte cruise-fartøyet. Få andre steder finnes mer uoversiktlige leder, flere lumske grunner og overraskelser som kommer opp fra dypet. Men samtidig venter ikke større overraskelser under skroget enn at en moderat bakkeklaring er nok til å hindre grunnstøting. Her er isbrytingen om vinteren god nok til at 2,2 tonn fartøy ikke kommer ut av kontroll under oppbremsing. Og her er samtidig lurvete nok farvann til at skadefri ferdsel utløser respekt hos utenforstående.

Og i Bærum venter den største prøvelsen en skipper kan utsettes for: Buksering inn i en enslig, ledig luke i p-huset på Sandvika storsenter, en lørdag formiddag – uten los. Det er når en dempet elmotor fører fartøyet frem og tilbake, piping og uling fra velstemte sirener styrbord og babord varsler om farer, og bilder fra en virtuell utkikkstønne i en like virtuell mast direkteoverførtes på skjermen foran deg – og du får parkert ... Det er da ledsagere, koner, matroser, unger og nervøse bilister rundt, utbryter:

– Ajajaj, kaptein!

Denne saken ble første gang publisert 23/09 2018, og sist oppdatert 19/09 2018.