Sumpfiskerne

Vannet er ikke dypt, men bunnen består av tjukk, seig leire. Og siden jeg veier litt mer enn disse risspisende, slanke fiskerne, kjenner jeg gjørma suge meg ned straks jeg står stille i mer enn femten sekunder.

Men én ting er frykten av å bli sittende fast; mest plages jeg av småkryp som tilsynelatende gnager på beina mine der nede i gjørma.

Fisk mot frykt

– Krabber og blodigler, forteller Dhornesor, men hevder de ikke er farlig. Så blir han brått alvorlig;

– Hold deg derimot unna slangene. I fjor døde en bonde her etter å ha blitt bitt av en kobra.

Så trekker gutta meg med inn mot bredden igjen, og to av karene begynner å røske og rive i vegetasjonen. De prøver å skremme fisk­en mot garnet som resten av gjengen holder. Små og store skapninger får panikk, insekter summer, moskitoen biter og det plasker og beveger seg i det grå vannet. Jeg kommer brått på at det hvert år i gjennomsnitt dør 46 000 mennesker av slangebitt bare i India (ifølge American Society of Tropical Medicine and Hygiene)
– og mange av dem under akkurat slike omstendigheter.

En svær fisk får meg heldigvis på andre tanker. Gutta hiver seg over den og fanger fisken i det hjemmelagde garnet. Jubelen slippes løs og en stor, sprellende rugg av en fisk slenges opp på land. Men så dukker brått en lang, tynn skapning opp. En slange svømmer for livet ut mot dypere vann og alle mennene står med ett stille.

– Står du helt rolig, svømmer de bare forbi deg, hevder Dhornesor, før han muntert legger til;
– men ikke alltid. Så fortsetter vi innover denne store gjørme­pytten.

Ble overrasket

Smilene til disse karene klarte ikke helt å skjule den store forundring over å se en blek nordmann stå sammen med dem i gjørma da jeg for et par timer siden jumpet uti det grå vannet sammen med dem.

– Vi har aldri hatt med oss en utlending før, fortalte den eneste av gutta som kan noen ord engelsk, Dhornesor, og gliste stolt fra øre til øre. Men så var pausen over, garnet ble dratt innover mot bredden og jeg var plutselig på fisketur i et sumplignende vann nordøst i India.

Og jeg var faktisk like overrasket som mennene. Jeg var på vei gjennom rismarkene her i det nordøstlige India til fots da jeg plutselig hørte latter, skrik og skrål. Og der var fiskerne. Til tross for mer enn 30 år med reiser til dette store landet, hadde jeg aldri sett denne måten å fiske på tidligere. Jeg ville selvsagt se mer, men det betydde at jeg måtte ut i vannet. Kunne selvsagt vasset uti med alle klær, men selv om jeg er på avsidesliggende områder, er dette vannet alt annet enn rent.

Men å dra av seg klær og hoppe uti vannet i bare underbuksa, ville ikke vært så populært. Derfor fikk jeg låne et lendeklede av en bonde, surret det rundt livet, dro av meg shortsen og brått var jeg i gjørma jeg også.

Toalettene

Snart tre timer senere har vi nå beveget oss forbi små landsbyer, gjennom tett buskas og overgrodde, sumplignende passasjer. Stemningen er fortsatt høy, for gutta har klart å fange en rekke fisker, noen av dem over en meter lange.

Etter hvert som min lille bekymring for slanger legger seg, dukker dessverre en annen bekymring opp; vi har passert små landsbyer bestående av fire-fem hus, og gjett hvor toalettene til de som lever her ligger? Selvsagt; i vannet jeg nå står i. Det lukter til tider alt annet enn friskt, noe jeg forsto straks jeg kom hit og derfor var så ivrig på å ikke dyppe shortsen min nedi dette gjørmebadet. Og i slike grisgrendte strøk er det aldri godt å vite hva slags sykdommer som herjer. Men samtidig tenker jeg at hvis fisken klarer å leve her, så kan det jo ikke være så ille?

Dessuten, dette er jo ikke det vanlige avtrede til innbyggerne, for vannet jeg går i er sesong­betont.

Sesongbetont fiske

Folk i disse traktene dyrker jorda, holder husdyr og fisker. Men måten Dhornesor og hans gjeng fisker på skjer ikke hvert år. Kun når flommen kommer med sine årlige vannmengder, kan Dhornesor og gjengen hans dra frem garnet.

– De gangene flomvannet er ekstra ille og går innover rismarkene, ødelegger vannmassene mye, men under slike omstendigheter skaper flommen også små vannkulper mellom rismarkene våre, forteller Dhornesor.

Slik som nå. For en uke siden rant store mengder vann innover deres åkre, men da flomvannet trakk seg tilbake, ble en rekke store og små kulper igjen og i denne tjukke grå, suppa bestående av gjørme, vegetasjon og vann ble fisken fanget straks «veien» tilbake til elva forsvant. Det er disse sumpfiskerne er ute etter. Og nettopp fordi det ikke skjer så ofte, er dette som en stor fest. Ikke bare for fiskerne, men også for folk som lever her. Flere steder langs bredden står gamle og unge med store, nysgjerrige øyne. Selvsagt glaner de mye på den hvite, hårete nordmannen, men også fiskernes små «slåsskamper» med de større fisk­ene, vekker enorm oppmerksomhet. Og hver gang Dhornesor og gjengen hans slenger en stor fisk opp på land, jubles det.

Gavmilde fattigfolk

Etter flere timer i denne suppa, har vi saumfart en flere hundre meter lang sump-kløft i rismarkene. Og resultatet er for meg svært overraskende; gutta har dratt opp 24 store og mellomstore fisker. Og her kommer det jeg synes er så fantastisk; alle disse mennene er ikke bare lut fattig etter norsk målestokk, de er også fattige etter indisk målestokk. Men det hindrer dem ikke i å dele ut fisk til sine naboer og venner.

– Vi kan selge fisken på markedet i morgen, forklarer Dhornesor, men legger til at det er langt hyggeligere å dele fangsten med andre, for, som han ganske riktig poengterer; – det er jo mellom deres rismarker vi har fanget fisk­en.

Dessuten er ikke gutta ferdige:

– For to år siden fanget vi en fisk som var nærmere to meter lang, hevder den eldste av karene, Pego (51).

– Og i dag så jeg halen på en som er enda større, og vi gir oss ikke før den fanget, påpeker han og samler gutta: – vi setter ut i morgen tidlig klokken 06, befaler han og jeg undrer litt: Venter de én uke til, så vil vel vannet til slutt tørke ut og da finner de fisken lett? Men så enkelt er det ikke.

– Du skjønner, vi er ikke de eneste fiskerne her, og det er bare et tidsspørsmål før det dukker opp andre menn med garn, påpeker Dhornesor og setter meg brått i en litt vanskelig situasjon; han rekker meg en fisk.

Taller jeg nei, kan fiskerne bli fornærmet, men sier jeg ja; hvordan i all verden skal jeg tilberede denne? Jeg bor på et lite rom uten kjøkken. Heldigvis dukker en gutt opp og lurer på om han og familien kan få en fisk.

Jeg slår meg på magen og forteller at jeg egentlig ikke har behov for mer mat, men det har gutten og familien.

Dhornesor nikker og roper ut noe på det lokale språket, så ler alle. Hva han sier kan jeg bare ane, men det er greit. Jeg er glad jeg kan bidra med litt underholdning, og en ting er sikkert; dagen da en nordmann ble med disse gutta på fisketur i lendeklede og T-skjorte, vil de huske i lange tider.

Denne saken ble første gang publisert 13/11 2019.