Den beskjedne helten på plakaten

Den beskjedne unge mannen fra Rena hadde neppe forestilt seg at han skulle bli gjenkjent på gaten i Paris – som filmstjerne.

Men åtte år etter at Norge ble angrepet og han kastet seg inn i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten, var ansiktet hans ensbetydende med heltestatus – på slagmarken så vel som på filmlerretet.

Det var en av de minst kjente av heltene fra Vemork som prydet filmplakaten da filmen Kampen om tungtvannet hadde premiere i 1948.

Dominerte plakaten

Plakatens blikkfang var Hans «Kyllingen» Storhaug fra Rena. I østerdalslue og med maskinpistol holdt han vakt mens Joachim Rønneberg og resten av sprengningsgruppa plasserte ladningene inne i Hydro-fabrikken på Vemork.

Og om Storhaugs karakteristiske profil var fremtredende på den norske filmplakaten, dominerte han fullstendig plakaten til den franske versjonen «La bataille de l'eau lourde».

– Jeg hadde jobben å forsvare veien og brua over elven, sa Storhaug til avisa Østlendingen etter krigen.

Han fortalte om scenen som havnet på filmplakaten der han fulgte den tyske vakten med maskinpistolen sin, og om kaoset som oppsto etter at tungtvannsanlegget hadde gått i luften.

– Vi så straks tyskerne springe rundt fabrikken med lommelyktene sine, og i det samme øyeblikk sistemann av oss var kommet over Rjukanveien, kom den første bilen med tyskere opp fra Rjukan, fortalte Storhaug til lokalavisen

Stakk seg ikke frem

Mens mange vet hvem Claus Helberg og Joachim Rønneberg var, er det få utenfor Østerdalen som har hørt om Hans Storhaug.

– Far var ikke den som stakk seg frem, sier datteren Åse Storhaug Hole. Hun forteller om en far som heller ikke snakket mye om sine opplevelser under krigen.

– Tungtvannsfilmen var den viktigste kilden til informasjon om hva far hadde vært med på, sier Åse.

I den halvdokumentariske filmen, som var et fransk-norsk samarbeid, spilte mange av Linge-karene, deriblant Hans Storhaug, seg selv. Åse har fortsatt plakaten fra den franske versjonen der faren med kallenavnet «Kyllingen» holder vakt utenfor fabrikkbygningen på Vemork.

Åse forteller at faren og de andre tungtvannsheltene ble invitert til Paris på den franske premieren. Plakatene hang på alle gatehjørner, og seks tusen tilskuere så filmen i den enorme Rex-kinoen. Etterpå ble Kyllingen flere ganger gjenkjent på gata i den franske hovedstaden.

– Vi har neser som er lett å kjenne igjen i Storhaugslekta, smiler Åse.

Kjentmann

Under flukten til Sverige etter den vellykkede sabotasjeaksjonen på Rjukan i februar 1943, spilte Storhaug en avgjørende rolle som kjentmann.

– Jeg gikk Birkebeineren før krigen, men vi kan trygt si at dette ble mitt livs skitur, sa han i et annet intervju med Østlendingen.

Flukten til Sverige varte i 15 dager. Slitne, hele tiden på utkikk etter tyskere og sultne etter den strevsomme ferden gjennom et vinterkledd Sør-Norge passerte tungtvannssabotørene Storhaugs hjemsted Rena. Der tyvlånte patruljen en båt og rodde over Glomma med skiene som årer.

– Far fortalte at patruljen passerte bare noen meter fra hjemgården hans. Han visste at det hang skinker på stabburet. Men patruljefører Rønneberg tillot ikke at han gikk og hentet mat. Det var for farlig, forteller datteren Åse.

Storhaug ble håndplukket av Joachim Rønneberg til tungtvannsaksjonen. Datteren Åse tror farens personlighet var avgjørende.

– Far var optimistisk av natur, han var uredd og tok ting som de kom. Rønneberg var ute etter folk som kunne beholde humøret når det røynet på, forteller hun.

”Hvordan står det til med dig?

Da tyskerne angrep Norge i 1940 var Hans Storhaug 25 år. Han meldte seg umiddelbart til tjeneste. Kompaniet hans ble sendt nedover Glåmdalen for å møte tysk fremrykning sørfra. Mens de lå og ventet, skrev Hans Storhaug to brev til kjæresten Mildrid hjemme på Rena:

– Far skrev i en stil som kjennetegnet hans pragmatiske væremåte, sier datteren Åse: «Det verste er skjønner du, at vi ingenting aner enten det kommer 100 tyskere eller det kommer 1000, og vi er 50–60 stykker. Ja, nok om det. Hvordan står det til med dig?»

Krigsfange

Storhaug ble sendt nordover for å delta i kampen mot de tyske fallskjermsoldatene som hadde blitt landsatt ved Dombås. Den 4. mai 1940 ble han tatt som krigsfange, men i juli var han hjemme på Rena igjen.

Samme høst reiste han til Ålesund, og sommeren 1941 gikk turen til England med fiskeskøyta Hugin. Der ble han tatt opp i spesialavdelingen Norwegian Independent Company No 1, senere Kompani Linge. Hans første operasjon var raidet mot Reine og Moskenes i Lofoten, julen 1941. Deretter fulgte en lang treningsperiode i Skottland. Det var her han fikk kallenavnet Kyllingen.

Kameratene druknet

En kveld i oktober 1943 landet tre norske spesialsoldater med fallskjerm i fjellet sørvest for Alvdal. En av dem var Kyllingen. De tre var den ene halvparten av sabotasjegruppa Grebe.

Totalt seks Linge-karer hadde blitt fløyet til Norge i to britiske bombefly. Oppdraget var å forberede sabotasjeaksjoner mot Rørosbanen og Dovrebanen, samt å ta imot flyslipp med tanke på mobilisering av Milorg. Patruljeføreren og radiotelegrafisten satt i det andre flyet. Der befant også det meste av provianten seg.

Tremannsteamene skulle etter planen droppes i det samme området. Men resten av patruljen dukket aldri opp. På grunn av feilnavigering ble de droppet over en åpen sjø sør for Røros, ti mil unna den planlagte droppsonen.

Alle tre druknet. To av dem ble aldri funnet. (Bl.a. omtalt i Vi Menn uke 37/2017). De tre som landet trygt sto uten sjef, uten radio og uten mat. De hadde streng ordre om ikke å kontakte sivile nordmenn.

I dagevis streifet Kyllingen og de to andre omkring på leting etter resten av patruljen. De overlevde ved å bryte seg inn i hytter og setre hvor de fant mel de kunne lage grøt av. «Levde da utelukkende på grovt mel» skrev gruppas nestkommanderende i sin rapport. De prøvde seg på jakt, men greide ikke å felle noe. Til slutt var de nødt til å kontakte folk.

På ski til Sverige

Jo Øvergaard bor på Atnbrua oppunder Rondane. Gården hans er som tatt ut av et norsk folkeeventyr. De lave, tjærebredde tømmerhusene med smårutete vinduer står fortsatt som de sto under krigen. Rolf Øvergaard, Jos far, drev gården og var en aktiv motstandsmann.

Men selv om Øvergaard var instruktør for Milorg, visste han ingenting om sabotasjegruppa som hadde landet i fjellet ovenfor gården hans.

– En kveld etter at far min hadde lagt seg, kakket det på vindusruta i stua. Der sto Hans Storhaug. Som skiløper kjente han flere av de beste skiløperne i Østerdalsregionen, og far var én av dem. Kyllingen visste at far var en god nordmann, forteller Jo.

Etter nesten seks uker i fjellet, besluttet de tre Linge-karene at det ikke var noen annen utvei enn å gå til Sverige. Siden de ikke hadde radio, kunne de ikke kommunisere med SOE i England, og dermed var det lite de kunne utrette.

I Stockholm fikk de nye ordrer, flere folk, og i midten av mars 1944 var de igjen på plass i operasjonsområdet i Rondane, nå med navnet Grebe Red. Her opererte de helt til freden kom.

Svært risikofylt

Oppdraget i fjellet var svært risikofylt. Tyske skipatruljer opererte i de samme områdene, og tyske fly passerte ofte over Rondane. En natt fikk de et stort fallskjermslipp fra totalt seks fly.

Neste morgen lå det 77 fallskjermer i lysende farger over en kilometerlang strekning i dalsøkket.

Dersom et tysk fly hadde passert over dem akkurat den morgenen, ville det med letthet ha oppdaget fallskjermene mot den hvite snøen.

Gruppa hadde enkelte trefninger med tyske patruljer, men kom seg bestandig unna. Åse Storhaug Holen forteller også at faren flere ganger med nød og neppe unnslapp Gestapo.

Unnslapp Gestapå

En gang da han var på vei til Sverige med en radiosender, syklet Kyllingen rett mot en Gestapo-bil parkert langs veien uten lys.

– De ropte etter meg, men jeg kom meg unna, har han fortalt. Bilen kom etter ham, og da måtte han hoppe av sykkelen og rømme til skogs.

Men den største trusselen var folkesnakk. Gestapo og deres norske medløpere hadde ører overalt. Rinnanbanden hadde angivere i området. Dersom det begynte å gå rykter om allierte soldater som opererte i fjellet, måtte gruppa få kunnskap om det og treffe tiltak. Derfor var deres hemmelige kontakter blant gode nordmenn så viktige.

Rolf Øvergaard på Atnbrua ble en slik hemmelig kontakt. Da han måtte gå i dekning, overtok søsteren Marit hans oppgaver i motstandsarbeidet.

Marit var glødende antinazist, og gift med en norsk offiser som hadde flyktet til England. Før krigen bodde Marit og mannen i Oslo. Marit flyttet til i ei hytte i skogkanten ovenfor hjemgården. Hytta hadde en ideell plassering for et kontaktpunkt, og ble et ankerfeste for Linge-karene som holdt seg i skjul i fjellet ovenfor.

Ordre i kode

Den siste krigsvinteren var ikke Grebe-karene ute av klærne på flere måneder. Konstant på vakt for å unngå å bli oppdaget, overnattet de ofte i våte telt, i jordhuler eller under åpen himmel.

De opererte over enorme områder. Fra Tynset i nord, til Lillehammer og Rena i sør. Ingen vet hvor mange mil Grebe-karene gikk til fots og på ski i denne perioden. Håndteringen av de tunge konteinerne fra flyslippene var et umenneskelig slit.

Den 29. desember 1944 kom følgende særmelding over BBC: «Sommerfuglen til ekornet: Forestillingen gikk ganske godt.» 6. januar 1945 ble meldingen fulgt opp av en ordre til Grebe Red om å sette i gang med angrep mot Rørosbanen og Dovrebanen.

Den natta smalt det i Alvdal, på Koppang og Otta, hvor viktige broer ble sprengt til himmels.

– Hensikten var å ramme tyskernes muligheter til effektiv forflytning av egne tropper sørover til kontinentet.

Dette var med på å avkorte krigen, forklarer sjefen for de norske spesialstyrkene, generalmajor Torgeir Gråtrud. Han sier at Kompani Linge sine operasjoner i Sør-Norge i siste del av krigen var av stor betydning.

Men mot slutten av februar 1945 holdt det på å gå helt galt. Noen av sabotørene gikk på ski over Hjerkinn og støtte tilfeldigvis borti to tyske soldater som ba dem om å vise legitimasjon.

I stedet fikk tyskere en stengun rettet mot seg. Det ble etterpå fortalt at de to forsøkte å stikke av, og at de derfor ble skutt.

Skulle kapre Dovregubben

Kyllingens primæroppgave var å ta imot flyslipp. Men han var også med på flere sabotasjeoppdrag.

I april 1945 forberedte sabotasjegruppa sin mest spektakulære operasjon. Planen var å kapre Dovregubben på vei sørover, og spore av det enorme damplokomotivet i vendetunellen nord for Dombås. På Fokstua skulle mannskapet og passasjerene beordres ut.

Så skulle to sabotører sette full steam og hoppe av i fart før toget dampet inn i tunnelen. I hårnålssvingen ville toget spore av, kile seg i tunnelen og effektivt sperre Dovrebanen i lang tid.

Før sabotørene kom frem til Fokstua ble operasjonen stoppet fra London.

Krigen var allerede vunnet.