Henger i høyspenten
Spenningssøkerne
Som energimontør skal du ikke bare takle høydeskrekk. Du har også en jobb å utføre når du henger i høyspenten en halv kilometer over bakken. Les ukas artikkel og se video fra den høythengende arbeidsplassen.
Sjokkbølgen fra eksplosjonssalven kjennes som et spark i overkroppen før den rumler videre langs de bratte dalsidene.
Den er også et signal om at strekkingen av høyspentlinja kan fortsette. Foran oss er en diger spole med 1250 meter kraftlinje med 56 millimeters tverrsnitt rigget klar. Eksplosjonen vi nettopp hørte vitner om metoden for å spleise sammen de to endestykkene fra den forrige lina til begynnelsen på den nye.
De to endestykkene skyves inn i en stålhylse. Eksplosiv lunte blir viklet rundt på utsiden, og når sprengstoffet går av, blir kablene bokstavelig talt sprengt sammen til én av eksplosjonstrykket. Bruddstyrken er på 57 tonn, det samme som for resten av høyspentkabelen. Sprengstoff blir også benyttet hvis linen skal kappes.
– Først sprenges det på en liten ring med sprengstoff. Populært kalt «fisering». Den sørger for at aluminiumskordelene som er tvunnet rundt stålkjernen holder seg samlet, opplyser Sigbjørn Dale.
Sammen med kollegaene er den 54 år gamle energimontørformannen fra kraftselskapet BKK Enotek travel med å bygge ut strømnettet i Hordaland.
Luftig liv
Samfunnet får stadig flere strømkunder. Offshorenæringen baserer seg i større grad på landstrøm, og vindmøller og mindre kraftverk skal knyttes til hovednettet. Dale regner ikke med å bli arbeidsløs med det første. Fra før har han tilbrakt halvparten av livet sitt høyt oppe i fjordspenn og digre høyspentmaster med å montere og etterse kraftledninger. Nå leder han arbeidslaget som skal strekke selve strømkablene i de nymonterte høyspentmastene på den 3,6 kilometer lange 132 kilovolts strekningen nord i Hordaland mellom kraftverket i Matre og det som skal bli transformatorstasjon i Haugsvær for å knytte linjen til det nye 420 KV kraftspennet fra Modalen til Mongstad.
– Forenklet sagt går metoden ut på å tre et kraftig nylontau gjennom blokkene i mastene ved hjelp av helikopter. Ved hjelp av tauet vinsjer man så ut en stålwire som igjen blir brukt til å vinsje ut selve høyspentkabelen, forklarer Sigbjørn mens vi venter på haik med helikopteret.
Den flygende arbeidshesten dukker opp til avtalt tid. Sekker med klatretau, seler og verneutstyr lastes inn før maskinen letter og følger terrenget langs strømmastene opp den trange dalen fra Haugsvær.
Loddrett trapp
I hver mast opp gjennom dalen sitter et par karer i gule arbeidsklær for å passe på at kabelen går gjennom blokkene som den skal mens vinsjen i Matre drar med syv tonns kraft. Når hele linjen er dratt ut, skal den til slutt strammes opp med 12 tonns strekk.
Nesten oppe ved tregrensa lirker helikopterpilot Kenneth og assistent Kristin helikopteret ned i den trange åpningen på en myr for å sette oss av. Den siste biten frem til mast nummer fem må vi gå til fots i det bratte terrenget.
– Takler du høyder greit? spør Sigbjørn idet vi når frem til masten. Den luftige stålkonstruksjon er om lag 30 meter høy, og klatringen skjer ved å ta tak i de små stålpinnene som stikker ut oppetter hjørnene på mastebena.
For å krydre høydeskrekkutfordringen befinner masten seg helt på kanten øverst i dalsiden. Blikket følger kraftspennet som forsvinner ut i det store intet før det flater ut mot dalbunnen en halv kilometer lenger nede.
Det gir all grunn til å følge godt med når Dale gir et lynkurs i bruken av sikringsutstyret.
– For å kunne jobbe kreativt oppe i høyden, må to ting først være på plass: Alltid være dobbelt sikret og alltid ha en plan for redning, formaner han.
Som to rutinerte edderkopper klatrer Sigbjørn Dale opp i forveien sammen med kollega Bjørn Haukås. Snart er det ingen vei tilbake når de roper fra den øverste traversen at sikringstauet er
festet og det bare er å følge etter. Det er best å ikke la seg distrahere av utsikten mens blikket konsentrert følger hvert nytt håndgrep oppover.
Sjøsyk
Tretten mil lenger nord, i en kurv 90 meter over vannet midt over Faleidsfjorden ved Stryn, holder Leif Erik Senneset på med en annen ekstremversjon av yrket som energimontør. Fjordspennet er så høyt at luftfartsmyndighetene krever at det skal merkes med oransje blåser for å bli mest mulig synlig. Jobben til Senneset og kollegaene er å bytte ut de gamle blåsene med nye.
En vogn jobber fra hver side av fjorden med to mann i hver, foruten to som passer vinsjene på bakken.
– Det blir fort til at man glemmer hvor langt det er ned når man er midt utpå fjorden, fortalte han da vi snakket med ham et par dager tidligere.
– Til gjengjeld kan det virke skummelt når man henger over land, for eksempel over en bilvei og ser hvor små bilene virker. Da blir man også ekstra bevisst på å ikke miste utstyr.
Vær og utsikt
Ofte henger montørene på utsiden av kurven for å komme til, uten at det ser ut til å affisere.
– Det mest ubehagelige jeg har opplevd var faktisk under sikringskurset aller første gang jeg hang i et tau 30 meter over bakken. Men du får raskt tillit til utstyret i denne jobben. Men noen ganger kjenner man fortsatt på litt kiling i magen hvis man har vært på ferie eller hatt et lengre opphold fra høydejobbing, innrømmer han.
Alt handler om tilvenning, selv om han av og til kan kjenne litt på sjøsyke når vinden får vogna til å gynge ute på vaieren.
– Hva er best og verst med jobben?
Fjordspennet henger i en bue fra 1000 meters høyde.
– Å være ute i fint vær og nyte utsikten; da er det alltid god stemning. Det verste er pøsregn og tre-fire varmegrader. Da hender det at vi dropper lunsjen for å komme raskere ned på bakken igjen, sier 27-åringen fra Bremanger.
200 meters rappell
Verdens lengste fjordspenn befinner seg ved Nuuk på Grønland. Det er nesten 5,4 kilometer langt og henger i en bue fra 1000 meters høyde på den høyeste siden ned til 444 meter på den andre siden. På det laveste går buen ned til 125 meters høyde over Ameralikfjorden.
Her hang Sigbjørn Dale i linjevogna i august i fjor for å drive vedlikeholdsarbeid.
– På tross av størrelsen var ikke selve arbeidet så veldig annerledes, men man måtte ha en grundig redningsplan. Skulle man få vinsjproblemer og bli sittende fast midt ute på spennet kunne man like gjerne vært på månen. Høyden og lengden ville fått små problemer til å bli store, og man kunne ikke regne med assistanse fra redningshelikopter, forteller han.
Selve turen ut til midten av spennet tok et par timer hver vei med all riggingen. Det var spenning på de tre andre ledningene som henger med 60 meters mellomrom. For å hindre at vinsjtauet ikke skulle blåse bort til de strømførende ledningene måtte man montere blokker underveis for å holde ting på plass.
Skulle vinsjen svikte, ville det vært vanskelig å benytte helikopter til redning ettersom rotorvinden ville fått kraftledningen til å svaie.
– I tillegg til å ha med ekstra vinsj og vogn, var en del av redningsplanen å ta med 200 meter klatretau i kurven. Hadde vi blitt sittende fast, kunne vi ha rappellert ned til vannflaten for å bli plukket opp med båt. Det ville vært en spesiell opplevelse, innrømmer Dale.
Tau-moped
« ... det var allikevel en spesiell jobb å henge der oppe etter et tau i snøbygene.
Han hadde allerede erfaring med en lignende metode da han jobbet med å montere dempelodd midt ute på spennet som går over Glomfjorden. Et klatretau var hengt fra spennet ned til havflaten ved hjelp av helikopter. Ved hjelp av en såkalt tau-moped kunne Dale heise seg fra en båt rett opp langs tauet opp til kraftspennet.
Det forenklet arbeidet og sparte verdifull tid. For når han ikke måtte benytte linjevogn, var det heller ikke nødvendig å fjerne markeringsblåsene for å komme seg ut til midten.
– Denne gangen var det «bare» 80 meter opp til kraftspennet. Men det var allikevel en spesiell jobb å henge der oppe etter et tau i snøbygene. Til gjengjeld førte metoden til store besparelser for kraftselskapet, sier Dale.
Verdien av effektiv jobbing er også viktig når strømmen går, abonnentene fryser og viktig infrastruktur står stille. Selv om de større befolkningssentrene er beskyttet mot strømstans ved reserveløsninger i kraftnettet, kan det være snakk om store økonomiske tap hvis kraftkablene ikke kan overføre strøm.
– Det er en jobb som utfordrer på mange vis, forteller Dale. Selv begynte han som mekaniker. Så gjorde ønsket om å bruke klatreinteressen til noe nyttig at han byttet yrke. Siden er det blitt et liv i høyden i 28 år.
Tunge løft
Grunnutdanningen til energimontør tar to år. Deretter følger to år som lærling før man kan ta kurs i tauklatring og få opplæring på de store kraftlinjene.
– Egentlig må man kunne flere jobber som energimontør. Det elektriske er én ting, men man må også forstå mekanikken og hvordan kreftene virker når man monterer master og strekker kraftlinjer. Når vi gjør de vanskelige jobbene må vi både stole på utstyret og kollegaene. Det er mange oppdrag man ikke kan løse uten kollegaer med høy kompetanse.
Fortsatt er energimontør et mannsdominert yrke, men det behøver det ikke være, ifølge Dale.
« Dobbel sikring og en redningsplan er nøkkelen til suksess.
– Det kan selvfølgelig være tunge løft, men stort sett går jobben mer ut på teknikk enn fysikk. På Grønland var det faktisk en jente som styrte det ene arbeidslaget fra Eltel da vi jobbet på det lengste fjordspennet.
Høydeskrekk kan avlæres
Oppe i masten begynner pulsen å roe seg nok til at det er mulig å nyte utsikten til kraftverket i Matre langt, langt der nede.
– Høydeskrekk kan avlæres, det er ikke bare de personlige egenskapene som teller for å bli en god energimontør, oppmuntrer Dale.
Mens Dale og Haukås klatrer rutinert rundt på traversen kjennes det som en liten mental seier å slippe taket med hendene og bli kjent med følelsen av å stole på klatreselen.
Jo, de har en artig jobb tross alt, tenker jeg mens pulsen roer seg.
Sentralnettet
Sentralnettet utgjør selve hovedveiene for å overføre store energimengder i det norske overføringsnettet, og har et spenningsnivå på 420 og 300 kv.
Det har en samlet lengde
på drøyt 11 000 kilometer. Sammen strekker regionalnettet og det høyspente distribusjonsnettet seg til sammen 130 000 kilometer.
Årvisse variasjoner i produksjon av vannkraft og bruk av elektrisitet til oppvarming gir stor variasjon mellom tilbud og etterspørsel. Det er derfor behov for et robust overføringsnett mellom de ulike landsdelene, foruten Norge og utlandet.
Av den grunn er det fortsatt behov for utbygging og modernisering av sentralnettet.
Ettersom elektrisk energi er så viktig i Norge, er det av stor betydning å unngå langvarige feil i kraftforsyningen som kan få alvorlige konsekvenser for samfunnet.
Selv om det investeres mye i vindkraftteknologi, sørger 1609 vannkraftverk fortsatt for drøyt 94 prosent av den norske energiproduksjonen mens 33 vindkraftverk sørger for 3,4 prosent. I 2017 var samlet kraftproduksjon i Norge 148,7 TWh.
Kilder: energifaktanorge.no
Denne saken ble første gang publisert 24/10 2019, og sist oppdatert 24/10 2019.
