Forskere: Troms og Nordland er mer utsatt enn Finnmark.
Russisk forsvar på norsk jord
For russerne er ubåtene med atomvåpen om bord livsviktige, og må beskyttes for enhver pris. I en krigssituasjon vil vår mektige nabo i øst trolig forsøke å utplassere luftvernsystemer i Norge for å forsvare ubåtene og basene deres på Kolahalvøya.
Gigantiske flytebrygger strekker seg ut fra svabergene. Det lukter av olje og sjø, og lyden av vedlikeholdsarbeider brer seg utover fra basen ved utløpet av fjorden som strekker seg helt inn til Murmansk. Gadzhievo er hovedbasen for Russlands strategiske ubåter med atomvåpen. Her er ubåtene fortøyd når de ikke er på patrulje.
Hver dag, hele året seiler noen av dem, neddykket i de iskalde farvannene nord for den arktiske kysten av Russland. I de fete skrogene står ballistiske missiler med atomstridshoder klare i vertikale utskytningssiloer.
Missilene kan nå mål nesten hvor som helst på kloden. London, Washington DC og Paris er med stor sikkerhet forhåndsprogrammerte mål. Russland har cirka ett dusin slike ubåter. Syv eller åtte av dem opererer ut fra baser på Kola. Ubåtene og basene deres er livsviktige for Russland. De står helt sentralt i russernes kjærnevåpenarsenal, og i russernes kapasitet til å gjengjelde atomangrep. Derfor er Moskva villig til å bruke store ressurser på å forsvare dem.
I overflatestilling i basene er ubåtene ekstra sårbare. Fly, luftvernsystemer, bakkestyrker, overflatefartøyer og andre ubåter er utplassert for å forsvare dem. Det holder i fredstid. Men i krig må de russiske forsvarslinjene flyttes vestover. Langt vestover.
Norge blir berørt
– Dersom Russland, i en konflikt med en mer eller mindre likeverdig motstander, føler behov for å sikre de strategiske atomubåtene, vil de etablere bastionforsvaret, sier forsker Ståle Ulriksen ved Sjøkrigsskolen.
Bastionforsvaret er i seg selv ikke noe nytt. Det samme konseptet ble brukt av Sovjetunionen under den kalde krigen. Tilnærmingen har blitt videreført av Russland. Ideen er at russerne flytter sine egne forsvarslinjer utenfor eget territorium og -farvann. Norsk territorium vil med stor sannsynlighet bli berørt, men kanskje ikke slik mange tar for gitt.
– Konseptet er en del av Russlands planlegging for en omfattende konflikt med USA/NATO, spesielt hvis russerne vurderer at konflikten kan eskalere til atomkrig. En slik konflikt kan oppstå et helt annet sted på kloden, for eksempel i Baltikum, i Svartehavsområdet eller i Stillehavsregionen for den saks skyld, forklarer tidligere etterretningssjef Kjell Grandhagen.
– Bastionforsvaret har liten relevans ved en eventuell interessekonflikt mellom Norge og Russland, presiserer han.
Flere forsvarslinjer
– En grunnleggende likhet mellom dagens situasjon og den kalde krigen, er den strategiske betydningen av basene på Kola, sier forsker Karsten Friis, ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).
– De strategiske ubåtene som er stasjonert på Kola er av avgjørende betydning for Russlands forsvar. Ubåtenes viktigste funksjon er å avskrekke andre fra å angripe Russland med kjernevåpen. Bastionforsvaret handler om å beskytte ubåtene ved å skape et trygt maritimt område hvor vestlige fly og fartøyer nektes adgang, forklarer Friis.
– De fleste elementene i bastionforsvaret vil være maritime, forklarer Ulriksen ved Sjøkrigsskolen.
– Fremskutte atomdrevne jaktubåter med torpedoer og et stort antall langtrekkende missiler vil danne den første forsvarslinjen. Denne linjen vil gå mellom Grønland, Island og De britiske øyer. Men også patruljerende bombefly, jagerfly og maritime patruljefly vil utgjøre forsvarslinjen, sier Ulriksen.
– Lenger bak vil flere forsvarslinjer bestå av overflatefartøyer, konvensjonelle ubåter og landbaserte missiler av forskjellige typer, fortsetter han.
Ståle Ulriksen sier at det kan være aktuelt for Russland å utplassere landbasert langtrekkende luftvern på norsk territorium.
De strategiske ubåtene
Den russiske marinen har 13 ubåter som har missiler med atomvåpen om bord. Ubåtene er av klassene Delta-III (3), Delta IV (6), Typhoon (1) og Borey (3). Til sammen har ubåtene 176 interkontinentale missiler av typene SS-N-18, SS-N-23 og R-30 Bulava. Missilene har til sammen 752 atomstridshoder. Ca 60 % av de strategiske ubåtene opererer ut fra baser på Kola. Resten tilhører Stillehavsflåten.
Kontroll over havet
Uten kontroll i luften over havområdene hvor jaktubåtene i den første forsvarslinjen opererer, er russerne sårbare for Natos patruljefly, for eksempel av typen P-8 Poseidon og P-3 Orion, som kan angripe ubåtene med torpedoer. Derfor antar man at Russland vil forsøke å opprette soner hvor de nekter allierte fly av alle typer å operere. Dette kalles nektelsesbobler.
Slike nektelsesbobler er allerede på plass blant annet på Kola, i Østersjøen og i Svartehavet. I en krigssituasjon vil det være aktuelt å etablere nektelsesboble som dekker Norskehavet. Nektelsesboblene består blant annet av langtrekkende luftvern og systemer for elektronisk krigføring. Nektelsesvåpen kan virke både fra land og på fartøyer.
Mangler havgående luftvern
Mange av de store havgående marinefartøyene i den russiske Nordflåten går ubønnhørlig mot slutten av sin levetid.
– I dag er det bare de to slagkrysserne og de tre krysserne av Slava-klassen som har langtrekkende luftvern, forklarer Ulriksen. Alle er mer enn 30 år gamle. Rundt halvparten av disse fartøyene tilhører Nordflåten.
– Russerne er heller ikke veldig sterke i luften i nord, sier Ulriksen. Nordflåtens flyvåpen har bare 60–70 fly fast stasjonert på Kola. Disse kan forsterkes, men mangelen på havgående fartøyer med langtrekkende luftvern gjør det vanskelig for Russland å drive nektelse i luften over Norskehavet, sier Ulriksen.
Han mener landbasert luftvern, for eksempel på Svalbard, på Bjørnøya og på kysten av Troms og Nordland kan kompensere for manglende havgående luftvern. Finnmark er mindre relevant i denne sammenhengen. Tromsø og Harstad er mer utsatt enn Alta, mener Ulriksen.
– Lite sannsynlig
Karsten Friis ved NUPI sier at en total okkupasjon av Finnmark er lite sannsynlig i et scenario hvor Russland aktiverer bastionforsvaret.
– Det er åpenbart at Russland vil ha behov for å sikre sine baser på Kola, men det fordrer ikke nødvendigvis territoriell ekspansjon inn i Norge, sier Friis.
– Dette vil legge beslag på store styrker over et stort område med svært liten militær gevinst. Russland kan forsvare Kola til sjøs, i luften og ikke minst med langtrekkende presisjonsvåpen, forklarer han.
Eks-etterretningssjef Kjell Grandhagen er uenig:
– Russerne kan ikke leve med å ha NATO-territorium, potensielt med NATO-styrker, så tett innpå de helt vitale installasjonene på Kola, sier han.
– Bastionforsvaret vil med overveiende sannsynlighet innebære at Russland vil sikre seg store deler av Finnmark, som et minimum. De trenger en buffersone, altså en sone de kan hindre NATO-styrker å bruke og true dem fra, sier Grandhagen.
Øver landgang
– For Russland er nordområdene først og fremst et maritimt operasjonsområde, sier Ståle Ulriksen.
På Kola er det stasjonert tre brigader; to motoriserte brigader og én marineinfanteribrigade. Alle ligger under den nye fellesoperative kommandoen OSK Nordflåten, og utgjør ikke veldig store bakkestyrker. Men de som er der øver stadig på landgangsoperasjoner. Et mulig øvingsmål er å trene på å sikre fremskutte russiske baser i bastionforsvaret.
– Baser med nektelsesvåpen på norsk jord vil ha behov å bli forsvart av russiske bakkestyrker, men vil ikke kreve en okkupasjon av Nord-Norge av samme type som tyskernes okkupasjon under krigen eller de scenarioene vi så for oss under den kalde krigen, sier Karsten Friis i NUPI.
– Vi vet ikke hvor slike fremskutte russiske baser eventuelt vil plasseres i en krigssituasjon, men vi kan analysere oss frem til mer eller mindre sannsynlige steder, sier han.
Karsten Friis vil ikke utelukke at Russland kan ha behov for å etablere nektelsesvåpen på norsk territorium som kan true allierte fly og fartøyer som nærmer seg den russiske bastionen. Baser med mobile missilbatterier mot fly og skip på norskekysten vil effektivt bidra til å styrke bastionforsvaret. Russland kan også befeste seg på strategisk viktige mål i Finnmark, og Friis peker på Banak flystasjon som en mulig fremskutt forsynings- og logistikkbase.
Og russerne trener allerede på å fjerne militære installasjoner som kan true deres opplevelse av å kunne operere fritt i nord. Radarboblen til Globus 2 i Vardø for eksempel. Som i fjor høst altså var mål for et simulert angrep fra russiske fly.
Kilder: Ståle Ulriksen: Den russiske marinen – status og fremtidsutsikter.
Pulalski Policy Papers: Russian Anti-Access Area Denial (A2AD) capabilities – implications for NATO
Luftvernmissiler
S-400 Triumph er et av Russland mest avanserte luftvernsystemer. Det kan sammenlignes med amerikanske Patriot. S-400 ble satt i aktiv tjeneste i 2007, og er en videreutvikling av S-300-familien fra 1990-tallet. S-500 er allerede under utvikling. Systemet bruker fire forskjellige missiler med rekkevidde fra 40 til 400 kilometer. Det kan skyte ned fly og missiler på høyder opp til 30 000 meter, og er spesielt godt egnet mot ballistiske missiler. Men også kryssermissiler kan skytes ned med missilsystemet.
Russland skal ha mer enn 150 operative S-400-enheter fordelt over hele landet. Minst 14 av dem skal være på aktiv beredskap. De beskytter blant annet de store byene. Alle enheter er mobile og kan plasseres ut nesten hvor som helst på land. I NATO går S-400 under betegnelsen SA-21 Growler.
Denne saken ble første gang publisert 19/03 2019, og sist oppdatert 21/03 2019.
