USAs verste skipskatastrofe
Hjuldamperen Sultana var fullastet med soldater da den eksploderte
Skipsrederens higen etter å tjene mest mulig penger på å frakte krigsfanger hjem, skapte USAs største skipskatastrofe. Idag er tragedien nesten glemt. Sjekk dokumentar om ulykken her.
Det er skrevet sanger og bøker, og laget film og teater av Titanics forlis. Men selv i hjemlandet, er USAs aller største skipskatastrofe i dag en nesten ukjent hendelse. Mer enn 1700 mennesker omkom da elvebåten Sultana eksploderte på Mississippi-elva en aprilnatt for nesten 155 år siden.
Merket av krig
Sent i april 1865 slepte mer enn 2000 slitne, syke og skadde menn, iført skitne og istykkerrevne klær, seg nedover veien fra byen Vicksburg til en dampbåt som ventet på dem ved en kai på Mississippi-elva.
Vicksburg by var herjet av den amerikanske borgerkrigen, det samme var mennene som var i ferd med å gå om bord i elvedamperen Sultana. Nesten alle var Union-soldater fra nordstatene som hadde overlevd kampene på slagmarken, bare for å bli tatt til fange av sørstatenes konfødererte styrker og sent av sted til fangeleirer i Alabama, Georgia og Mississippi.
De fleste soldatene var unge, noen helt ned i 14-årsalderen. Gutter kunne bli innrullert, vanligvis som musikere, med tillatelse fra foreldrene, men noen kom med som soldater ved å lyve på alderen. Mange av soldatene var blitt såret i kampene før de kom til fangeleirene, og situasjonen deres der ble mye verre.
Fredsavtale
Gikk ned med skipet
James Cass Mason var bare rundt 35 år gammel da han tok over som kaptein på den nesten splitter nye elvedamperen Sultana.
Jobben ble den siste han hadde. Mason gikk ned med sitt skip, i likhet med storparten av mannskapet.
Lite er kjent om mannen som hadde det øverste ansvaret den famøse aprildagen i 1865. Han kom fra St. Louis i Missouri, og giftet seg på et tidspunkt med en kvinne ved navn Rowena M. Dozier, medlem i en prominent familie i hjembyen.
Første gang Masons navn ble kjent førte han svigerfarens damper «Rowena». I februar 1863 ble skipet stanset for smugling av ulovlig gods under borgerkrigen. Hendelsen førte til at Mason og svigerfaren brøt alle forbindelser, og Mason skal etter det ikke ha hatt noen form for kontakt med den konfødererte (sørstats) siden.
Han fikk seg jobb som skipper på «Belle Memphis», en annen av de mange elvebåtene i området. Som skipper fikk han ord på seg for å være både forsiktig og ansvarsbevisst, men det var frem til den forferdelige tragedien med Sultana.
Da krigsfangene begynte å strømme ned til Mississippi-elven i håp om en rask transport hjem fra krigen, gikk Mason med på å ta med flere passasjerer enn det skipet hans hadde anledning til. Men både han og de øvrige offiserene om bord mistet kontrollen over situasjonen.
Da krigstrøtte, sårede og slitne soldater stormet om bord i skipet, forsøkte skipperen å begrense antallet. Men de frigitte krigsfangene nektet å vente på senere transport, og Mason ga etter hvert opp, og la av gårde oppover elven.
Flere av skipets offiserer og mannskap forsøkte å advare mot ferden, og viste til at én av dampkjelene ikke var helt i orden, heller ikke det førte frem.
Kilder: mshistorynow.mdah.ms.gov/findagrave.com/Wikipedia
Sørstatsleirene var skitne anlegg. Ulike typer smitte trivdes godt, og det var stor mangel både på mat og medisiner. Dette gjaldt fangeleirene på begge sider, men livet i sørstatsleirene ble betydelig verre mot slutten av krigen. Da hadde sørstatsmyndighetene mer enn nok med å skaffe mat til, og sørge for stell av sine egne soldater og innbyggere. I fangeleirene døde tusenvis av menn av sult og sykdommer.
Denne våren i 1865 var imidlertid krigen i ferd med å ebbe ut. De to partene i konflikten innså at det var på tide å løslate fangene og sende dem hjem.
Fangene tok imot fredsavtalen med stor glede. Snart skulle de være hjemme, sammen med sin kjære med nok å spise og en egen seng å sove i.
De løslatte fangene hadde bare to utfordringer igjen: Først skulle de ta seg vestover gjennom sørstatene til Vicksburg. Så skulle de klare transporten med båt opp-over elver som Mussouri, Ohio og Tennessee. Da ville de ikke ha langt igjen til byene i den amerikanske Midtvesten, der soldatene kom fra. Det skulle bli tøffere enn noen kunne forutse.
Sårbente og utsultede
For å komme frem til båtene i Vicksburg, måtte de løslatte fangene reise med mindre båter, med tog og til fots. Mange var så svake etter oppholdet i fangeleirene at de døde på veien. At jernbanen var ødelagt mange steder, førte til at flere av togene sporet av, og flere personer omkom i disse ulykkene.
Veier var det smått med i 1865. Elvene var som motorveiene i det 21. århundret. Fra Jackson i Mississippi måtte soldatene gå de rundt åtte norske milene til Vicksburg, mange av dem uten sko på beina. Sårbente, blødende og nærmest utsultet kom de omsider frem til Big Black River, like øst for Vicksburg.
Big Black River var demarkasjonslinjen mellom den delen av Mississippi som ble kontrollert av nordstatene (inkludert Vicksburg) og den delen som sørstatene styrte. Først da krigsfangene fra nord kom over på union-
kontrollert område, kunne de virkelig føle på friheten.
Vel over Big Black River og til Camp Fisk fikk de løslatte fangene nye klær og mat. Mens transporten videre ble organisert, bodde de under åpen himmel i provisoriske leirer utenfor. Mangelen på telt og ulltepper gjorde at mange ble syke mens de ventet på å få plass om bord på dampbåten som skulle ta dem videre.
Sloss om fangene
En av årsakene til at videretransporten tok så lang tid, var at elvebåtrederne konkurrerte knallhardt for å få så mange løslatte fanger som mulig om bord på akkurat deres båter. Selskapene fikk 5–10 dollar for hver passasjer, en betydelig sum i 1865. Noen av selskapene bestakk offiserer for å få dem til å sende fangene med akkurat deres båter.
Et av disse skipene var Sultana, en 260 fot lang og 42 fot bred elvedamper som var sertifisert for 375 personer, mannskapet inkludert. Da fangene ble sendt om bord, var allerede 180 av plassene opptatt. Da Sultana omsider la fra kai var anslagsvis 2400 mennesker stuet sammen på skipet.
Det ingen av passasjerene visste, var at det var en liten, men potensielt fatal lekkasje i en av skipets dampkjeler.
Kokende regn
Den håpløst overlastede Sultana satte kursen oppover Mississippi
– i retning Memphis i Tennessee. På grunn av snøsmeltingen i de nordlige statene, var elven flomstor og stri, og båten kjempet seg oppover i den sterke strømmen. I Memphis gikk noen av fangene i land en liten tur, men var om bord igjen da ferden gikk videre. Nesten alle måtte stå, det fantes omtrent ikke sitteplasser, langt mindre steder å legge seg, bortsett fra, kanskje til de aller sykeste. Men selv om det var kummerlig og trangt, var fangene glade for at de omsider var på vei hjem.
Så skjedde katastrofen, da båten var kommet rundt 11 kilometer nord for Memphis.
Ved totiden om natten eksploderte Sultana. Damperen tok øyeblikkelig fyr.
Kokende vann fra dampkjelene sprutet ut over passasjerene. Noen ble drept øyeblikkelig da eksplosjonen skjedde. Andre kom til seg selv idet de ble kastet gjennom lufta, uten å kunne fatte hva som skjedde før de lå i det iskalde elvevannet.
« Elvebåtrederne konkurrerte knallhardt for å
få så mange løslatte fanger som mulig om bord.
En del av passasjerene brant i hjel om bord på skipet. De heldigste kom ut i elven og klarte å klamre seg til vrakgods eller til en av hestene eller muldyrene som overlevde eksplosjonen. Ute på elven var det fullstendig bekmørkt – og Mississippi var nesten åtte kilometer bred der ulykken skjedde.
Her ute druknet svært mange av dem som kom levende fra selve eksplosjonen.
Glemt katastrofe
De fleste av dem som overlevde ulykken, klarte å komme seg til land ved å klamre seg til vrakdeler inntil de maktet å komme seg inn til elvebredden, eller ble berget av mannskaper som kom til. En mann reddet livet ved å holde seg på ryggen til et dødt muldyr over en strekning på mer enn 15 kilometer nedover elven. En overlevende fortalte at han etter som lyset kom, kunne se folk som klamret seg til hvert eneste tre nedover elvebredden.
Folk i Memphis ble varslet om tragedien av en ung gutt som hadde drevet nedover elva. Tidlig 27. april gikk et stort antall båter oppover den flomstore elva for å hjelpe. Overlevende ble sendt til sykehus i Memphis, flere av dem var nærmest nakne, de hadde flådd av seg klærne for å kunne svømme lettere.
Til å begynne med ble det påstått at skipet var blåst i lufta av sørstatssoldater. Amerikanske myndigheter konkluderte raskt med at det var dampkjelene om bord som hadde eksplodert. Årsaken var delvis at de var konstruert feil, og delvis at skipet var så ekstremt tungt lastet.
Snikmorder
Av de om lag 2400 personene som hadde vært om bord på Sultana, omkom rundt 1700. Det gjør hendelsen til den verste skipskatastrofen i amerikansk historie, Titanic inkludert.
Når tragedien likevel er så lite kjent som den er, har det flere årsaker.
«En elvebåtulykke ble ikke ansett som noen stor nyhet.
Borgerkrigen var akkurat slutt og president Abraham Lincoln var nettopp blitt drept av en snikmorder. Dessuten; bare dagen før Sultana eksploderte, ble Lincolns drapsmann, John Wilkes Booth, selv tatt av dage. At det amerikanske folk i løpet av krigen var blitt vant til å høre om store tap av menneskeliv, virket også inn. En elvebåtulykke ble ikke ansett som noen stor nyhet.
I 1982 ble det man mener er vrakrester av Sultana funnet 10 meter ned i en soya-åker, seks kilometer fra Memphis. Elven Mississippi har endret løp mange ganger siden katastrofen som knapt nok er nevnt i historie-
bøkene.
Store skipskatastrofer
Wilhelm Gustloff
(5300–7400 døde)
Det tyske passasjerskipet deltok under siste del av andre verdens-
krig i evakueringen av flyktninger fra de østlige delene av Tyskland. Fartøyet ble senket av en sovjetisk ubåt i Østersjøen 30. januar 1945. Det var mellom 6600 og 9000 mennesker om bord, mellom 5300 og 7400 mistet livet, noe som gjør hendelsen til tidenes verste maritime katastrofe.
Doña Paz
(4386 døde)
Passasjerfergen Doña Paz kolliderte med tankskipet Vector underveis mellom Leyte Island og den filippinske hovedstaden Manila den 20. desember 1987.
Ufattelige 4386 personer omkom – bare 24 mennesker reddet livet av dem som var om bord på det håpløst overlastede skipet. Etter kollisjonen tok tankskipet fyr, brannen spredte seg til passasjerfergen. Skipskatastrofen er den største i fredstid.
Kiangya
(2750–3920 døde)
Anslag over dødsfall etter denne ulykken varierer sterkt, som de ofte gjør når svært overlastede skip forliser. I desember 1948 var passasjerskipet Kiangya fylt av flyktninger på flukt fra den kinesiske borgerkrigen. Ved munningen av Muangpu-elva, om lag 80 km nord for den kinesiske storbyen Shanghai, gikk skipet trolig på en mine lagt ut av japanerne under andre verdenskrig. Rundt 700 overlevde tragedien.
Le Joola
(1863 døde)
Passasjerskipet på ruten mellom hovedstaden Dakar og byen
Ziguinchor i Senegal forliste i kraftig uvær 26. september 2002. Skipet var registrert for bare 580 passasjerer, men det var nesten fire ganger så mange om bord på ulykkesdagen. Bare 64 personer ble reddet i live.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 20/08 2019, og sist oppdatert 20/08 2019.
