Reddet og refset

Nødsignalene fra Norskehavet ble fanget opp i flere land, 7. april 1989. Den sovjetiske atomubåten «Komsomolets» sto i brann sørvest for Bjørnøya.

Dramaet skulle prege verdensnyhetene de påfølgende døgnene.

Julia Skravun var 10 år gammel da tragedien skjedde. Hennes far, Georgij, var offiser på «Komsomolets», men var ved en tilfeldighet ikke med da ubåten forulykket. Han var stolt av jobben sin og ubåten. Etter havariet ble Georgij borte i flere måneder. Julia spurte etter pappa, men moren svarte unnfallende.

Først senere fikk hun vite at faren var sendt i fengsel.

Ekstreme dybder

«Komsomolets», som betyr medlem av kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, innledet en ny æra for den sovjetiske Nord­flåten, som har sine baser i fjordene på Kolahalvøya tett opp til Finnmark.

Denne angrepsubåten tilhørte den såkalte Mike-klassen, hadde både konvensjonelle torpedoer og to raketter med atomstridshoder og var en unik krigsmaskin. Den hadde to skrog, et ytre av stål og et indre av titan. Det gjorde at den kunne dykke til ekstreme dybder.

4. august 1984, ett år etter at fartøyet var ferdigstilt ved Severodvinsk-verftet utenfor Arkhangelsk, førte kaptein Jurij Zelensky fartøyet ned til 1020 meter under havets overflate. Ingen ubåt hadde tidligere vært på slike dybder.

Amerikanerne ble skremt, alarmert og mobilisert. Selv hadde de bare ubåter som kunne dykke til 350 meter, og de startet umiddelbart med å utvikle nye ubåtklasser.

Den kalde krigen utfoldet seg i luften, på bakken og på store havdyp.

Full spredning

7. april 1989 var det kaptein Evgenij Vanin som lot «Komsomolets» cruise på 335 meters dybde utenfor norskekysten. Klokken 11.03 gikk brannalarmen. Ubåten hadde syv seksjoner, skilt med branndører og alle hadde nødrom. En brann skulle enkelt kunne kontrolleres og begrenses til én seksjon. For «Komsomolets» var ubåten som ikke kunne synke.

Men ilden spredte seg i kabler og rør, og situasjonen ble kritisk
i løpet av få minutter. Atom­reaktoren ble automatisk stengt ned. Besetningen på 69 mistet kontroll over det 117 meter lange fartøyet, som mistet fremdrift. Ballast­tanker ble tømt, og krigsmaskinen løftet seg mot overflaten.

Klokken var 11.14 den 7. april 1989 da «Komsomolets» dukket opp i overflaten med en røyksøyle ut fra skroget. Atomubåten holdt seg flytende i over fem timer. Så sank skipet og fant sin evige grav på havets bunn. 42 personer døde, og den sovjetiske Nord­flåten led et smertefullt tap av mennesker, materiell og ære.

Klorgasseksplosjon

Fryktelige scener utspilte seg på «Komsomolets». Kapteinen ga ordre om at mannskapet måtte forlate fartøyet. De hoppet i sjøen, de fleste hoppet rett i døden. Vannet holdt to grader, det var umulig for de fleste å få tak i redningsflåter som etter hvert ble kastet ut fra fly som hadde tatt av fra baser på Kolahalvøya. Fiskefartøyet «Aleksy Khlobystov» som kom frem etter 81 minutter, klarte å berge 25 personer, og tok opp mange døde kropper fra havet.

Kaptein Vanin og fire andre hadde forskanset seg i tårnet, hvor det var en redningskapsel som kunne skytes ut. De prøvde å utløse den like før «Komsomolets» sank, men mekanismen virket ikke som den skulle. En klorgasseksplosjon inne i kapselen tok livet av kaptein Vanin. To andre klarte å komme seg ut før kapselen sank. 

I løpet av kort tid var havariet toppsak i alle verdens nyheter. Det var et drama på et øde og stille hav, et fredens mathav der både norske og andre lands fiskere høster av rike ressurser. Nå sto en atomubåt i brann!

I Nato-kretser ble det oppvask over at det tok så lang tid for etterretningstjenestene å oppdage hva som egentlig skjedde. Et norsk orionfly kom mange timer etter havariet til stedet, og så bare to flåter med skipbrudne soldater flytende i sjøen. Sovjetiske myndigheter varslet aldri den norske redningstjenesten, som kunne ha vært over havaristen med Sea King-helikoptre fra Banak på få timer.

Ballettdanseren

Georgij Skravun skulle egentlig ha vært med på dødsferden. Hans kone skulle ta en alvorlig ryggoperasjon. Derfor satt ved henne sykeseng mens kolleger fra Komsomolets forsvant i dypet og frøs i hjel i havet. Men han ble tilkalt til basen, der ubåten K-149 ble gjort klar.

Ubåten skulle ut på et topp hemmelig oppdrag. K-149 skulle rekognosere og holde området der Komsomolets hadde sunket under oppsyn. Sovjetiske myndigheter ville for alt i verden hindre at fremmede lands ubåter eller andre fartøyer nærmet seg havaristen.

Ukraineren Georgij hadde havnet i Nordflåten ved en tilfeldighet. Egentlig var han utdannet ballettdanser. Men det var en lite innbringende jobb, og karrieren ville bli kort. Hans kone, som var sykepleier, spedde på en lav inntekt ved å gi blod, slik at familien hadde til smør på brødet.

For Georgij var det smertefull å se familien lide. Han bestemte seg for å dra nordover på veiarbeid. Der traff han folk som oppfordret ham til å verve seg til de militære styrker. Familiefaren tok utdanning ved et militærpolitisk marineakademi.

Familiens første hjem var i den veiløse marinebasen Gremikha, som ligger ved kanten av Nordishavet litt øst for innløpet til Murmansk-­fjorden. En militærleir helt på grensen av hvor liv kan leves. Det var en hemmelig og lukket by, i Sovjet-tiden var den ikke engang merket av på kartet. Kun militære holdt til i landsbyen med to gater. De ble skysset i båt til tjeneste ved andre baser, og til Nordflåtens hovedbase Severomorsk lenger inne i Murmansk-­fjorden.

Julia Skravun vokste opp i Gremikha. Det var et øde og isende kaldt sted hvor stormene herjet og vinternatten var lang og mørk.

– Jeg husker at det var spent tau mellom husene, slik at folk kunne ta seg trygt frem når uværet var på det verste, forteller hun.

Faren Georgi gjorde rask karriere. Han steg i gradene og fikk jobb på Nordflåtens stolthet, atomubåtene. Familien flyttet til Zapadnaja Litsa, en fjord nærmere Norge, der atomubåtene har sin base. Området er lukket og overvåkes intenst, kun folk med spesialtillatelse får adgang. Til og med navnet har vært kamuflert, både Severomorsk 7 og Zaozersk er benyttet.

Grytestøy 

Etter en periode ved basen i Litsa­fjorden fikk familien en leilighet i nok en hemmelig marineby, Poljarnij i Murmansk­fjorden, etter et kort opphold i en annen hemmelig by, kalt Murmansk 150. Georgij var stadig ut på lange tokt med «Komsomolets».

– Vi bodde øverst i blokka, i femte etasje, og var de første som så båten som kom inn med ubåtmannskapene etter at de hadde vært borte i ukevis. Da hamret mor løs på varmerørene med gryte­lokk, det var signalet om at nå kom mennene hjem. Snart lød det samme bråket fra de andre leiligheten. Det ble stelt i stand festmåltid, før mennene måtte dra til sykehuset for to døgns pleie og overvåking etter påkjenningen i ubåtene, forteller Julia.

Georgij var en populær mann i Nordflåten. Munter til sinns både sang og danset han og nøt et godt liv. De tjente penger, de dro på ferieopphold til Svartehavet, han følte virkelig at han tjente sitt land på en god måte. Regimet var strengt, men slik måtte det være. Fedrelandet kom først, fienden i vest skulle slås hvis det kom til kamp.

Illusjonen som brast

7. april 1989 endret alt. Georgij skulle altså bemanne K-149 for å gå ut til området der «Komsomolets» befant seg. Av en eller annen grunn valgte de å forlate Kola-­kysten i overflatestilling. Etter noen dagers ferd under havflaten, ble de kalt tilbake til basen.

De øverste offiserene ble tatt inn til tøffe avhør. Hvorfor hadde de seilt i overflatestilling, synlig for alle og enhver? Toktet skulle være hemmelig, og nå hadde de vist seg frem for hele verden.

Offiserene ble dømt til fengsel for uaktsom tjeneste. Georgij sonte sin straff og tjenestegjorde for Nordflåten også etterpå. Men noen illusjoner hadde han mistet.

Kort tid etter havnet landet i et økonomisk uføre, før hele Sovjetunionen raste sammen. Julia husker at faren ikke helt kunne skjønne hva som skjedde, det var som om grunnen forsvant under føttene hans.

Familien klarte ikke å finne seg til rette i det nye Russland. De følte at lov og orden forduftet, mafiabander overtok. Familien kom seg til Spania, hvor Georgij ble innvilget politisk asyl. I dag er han 71 år, men har hatt slag og er sterkt redusert.

Maleri av ubåt

Julia driver i dag en restaurant i Algarve helt sør i Portugal. Hun elsker havet, men savner ikke Gremikha eller Zapadjana Litsa. Ingen av familien har vært tilbake i Russland etter at de forlot landet i 1996.

I restauranten har hun et maleri av en russisk ubåt ved den arktiske kyst, det er malt av en av besetningen på «Komsomolets».

I dag er Gremikha et forlatt sted og en atomkirkegård. Seks-syv ubåter forfaller i strand­steinene, og radioaktivt avfall er lagret tilfeldig, til bekymring for folk og myndigheter i flere land.

«Komsomolets» ligger på 1680 meters dyp sørvest for Bjørnøya, med atomreaktor og atomvåpen intakt. Russiske og norske myndigheter har samarbeidet om å overvåke fartøyet og sjekke eventuell radioaktiv lekkasje. Det er store hull og sprekker i skroget, også i torpedorommet, men så langt er det ikke noe som tyder unormale høye verdier av radioaktivitet i nærområdet. I 2019 skal de to landene igjen gjennomføre et tokt for å undersøke tilstanden til «Komsomolets». 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 29 2019