50 år siden oljeeventyret startet
Roboter erstatter mennesker på nye høyteknologiske plattformer
Bort med hasardiøse operasjoner som setter menneskeliv i fare. Bort med "to uker på og fire uker av". Bort med helikoptre i skytteltrafikk. De nye oljearbeiderne er roboter som fjernstyres fra land og jobber døgnet rundt.
Før du leser videre på denne artikkelen, ta en ekstra titt på plattformen som er avbildet i toppen. Oljeinstallasjonen står på Ivar Aasen-feltet i den nordlige delen av Nordsjøen, omtrent 175 kilometer vest for Karmøy.
Den pumpet opp sin første olje julaften 2016. Da hadde det gått 47 år og én dag siden det historiske funnet av Ekofiskfeltet ble meddelt i en pressemelding, og Norge offisielt ble en oljenasjon.
Ivar Aasen-feltet er beregnet til å inneholde 186 millioner fat oljeekvivalenter. Det er et tall og en definisjon som stort sett bare gir mening til folk i bransjen. Det handler om mengden energi som frigjøres ved forbrenning av råolje. Langt mer forståelig er det at den økonomiske levetiden til Ivar Aasen-feltet, er beregnet til 20 år.
For et utrent øye kan denne plattformen se ut som en hvilken som helst annen installasjon i Nordsjøen. Men det er langt fra tilfelle: Plattformen, som Aker BP er operatør av, inneholder så mye høyteknologi at man er fristet til å definere den som en 13 900 tonn tung datamaskin med en størrelse på 108 x 38 meter. Til daglig styres den fra et operasjonssenter i Trondheim.
Kommer du om bord på plattformen, vil du også oppdage noe annet påfallende: Det er nesten ingen mennesker her. Derimot vil du møte gule roboter på fire ben. Selv om de akkurat har ankommet, virker de lommekjente. De vil trave målbevisst opp og ned trapper, stanse, observere, og oppdatere informasjon, før de traver videre. Robotene er makne til de du ser på tv-skjermene på det store bildet til høyre her.
Gründeren og oppfinneren
Da Ivar Aasen-feltet begynte å produsere olje, meddelte operatør Aker BP selvfølgelig dette til omverdenen. Én av setningene lød: «Aker BP utnytter moderne teknologi for å drifte feltet mest mulig effektivt med lav bemanning.»
Og her er vi ved kjernen: Jo færre mennesker, jo mer penger i kassa – både for Aker BP og for det allerede fete Oljefondet. Dette bringer oss i land igjen – fra Ivar Aasen-feltet, inn til Karmøy, og derfra videre til Fornebu utenfor Oslo.
Ja, de pengene
I 2018 utgjorde eksportverdien av norsk olje og gass 583 milliarder kroner, og sto for over 50 prosent av eksporten.
Oljefondet har i skrivende stund en verdi på over 10 000 milliarder kroner. Hvis vi hadde delt potten på hver og én av de 5,5 millioner menneskene som bor her i Norge, ville det blitt over 1,8 millioner per snute.
I 2014 sysselsatte olje- og gassindustrien og tilknyttede tjenester langt over 60 000 mennesker. I 2017 hadde tallet sunket til under 50 000. Og det synker fortsatt. Noe av årsaken er at stadig større deler av produksjonen foregår uten at mennesker er involvert.
I fjerde etasje i et av Aker-konsernets bygg i Oksenøyveien, sitter John Markus Lervik og Stein H. Danielsen. De kikker på skjermene der robotene tar seg rundt i stort tempo på plattformen. De to kollegene og kompisene smiler bredt. Robotene er bygd i utlandet, mens softwaren er det John Markus og Stein og firmaet de driver, som står bak.
John Markus er CEO, på norsk; administrerende direktør. Stein er Chief Solutions Officer. Mer konkret; dataprogrammerer og Petter Smart. Enkelte ganger smartere enn Petter Smart, mener Johan Markus.
De to har jobbet sammen i 25 år. Da de skjønte at olje- og gassindustrien kunne bli vesentlig mer effektiv − og mer miljøvennlig − ved å innføre ny datateknologi i prosesser som frem til nå var blitt gjort tungvint og manuelt, var de ganske sikre på at de satt på en god forretningsidé.
Røkke-millioner
Det skulle vise seg å være riktig. John Markus trengte ikke å bruke særlig tid på å overtale investorer til å bli med. Det var full klaff på første forsøk: Akers hovedeier, Kjell Inge Røkke, bladde opp de nødvendige millionene og ble hovedaksjonær. Det er derfor de er lokalisert hos Aker på Fornebu.
Et lite oljekurs
Et «oljefelt» er det et spesifikt funn – eller en kombinasjon av ulike funn – som det foregår, eller er vedtatt at det skal foregå en produksjon på.
Siden starten på det norske oljeeventyret er det hentet opp og produsert olje og gass fra 106 ulike felt.
Per i dag er det 83 felt i produksjon. 63 av disse i Nordsjøen, 18 er i Norskehavet og to i Barentshavet.
Det første oljefeltet, Ekofisk, har nå produsert olje i 50 år. Beregninger viser at det er olje og gass her i flere tiår fremover.
Firmaet fikk navnet Cognite, ble stiftet i desember 2016, og med John Markus og Stein som de to første ansatte. I dag er de rundt 300 medarbeidere. Det er bare begynnelsen på en utvikling som betyr flere folk på land, og færre på sokkelen.
− Er det mulig med null – 0 – mennesker i Nordsjøen?»
John Markus Lerviks svar er klart og tydelig:
− Ja.
Før han utdyper at selvsagt må det folk ut til plattformene av og til. Men da vet de eksakt hva de skal gjøre, i hvilken rekkefølge de skal gjøre det, og hva de trenger å ha med seg for å utføre oppgavene.
Robotene som fyller skjermene i møterommet i Oksenøyveien har kameraer som sørger for at alt av hendelser blir registrert og rapportert: Skulle det oppstå en sprekkdannelse et eller annet sted på plattformen, eller skulle en skrue være i ferd med å løsne, vil én eller flere av de 250 000 sensorene som er festet på plattformen, straks gi beskjed. Deretter vil en av robotene vil bli beordret av sted for å sjekke nærmere.
Mens man under manuelle inspeksjoner oppdager feil og mangler etter at de har oppstått, kan dagens teknologi avsløre feilene før de blir synlige. Slik kan uønskede eller farlige hendelser avverges.
Unngår menneskelige feil
Stein Danielsen plukker opp en fjernkontroll, og robotene forsvinner med et sukk. En 3D-versjon av Ivar Aasen-plattformen dukker opp på skjermene.
− La oss holde oss til skruen som har løsnet: For dem som jobber med service og vedlikehold, går halvparten av arbeidstiden med til å lete etter informasjon. Nå kommer alt opp på et blunk: Hvor skruen befinner seg, hva slags type skrue det er snakk om, hvor hardt den skal strammes, og alt annen tenkelig. Sensorene sender av gårde opptil 10 millioner måleverdier − per sekund. Det er så enorme mengder at vi ikke kan fatte det. Datamaskinene bearbeider alt de mottar til forståelig informasjon, forteller han.
En av de store fordelene med teknologiens inntog, er at man unngår menneskelig feil. Det én får øye på, kan en annen overse.
− Mennesker må bort fra denne type repetitive jobber. Både fordi vi ikke er gode på det, men også fordi vi bør bruke arbeidskraften vår på noe annet og mer fornuftig: Være kreative og skapende, for eksempel. Og for ikke å glemme: En del av disse jobbene er forbundet med fare. Været kan være hardt. Det er gasser der ute. Ting kan skje, forteller John Markus Lervik.
Øyne på havets bunn
Det handler om å bruke mennesker til det vi er gode på
Nylig kunne du her i Vi Menn lese om Henry Munkejord. Han befant seg på skiftet da den norskbygde leteriggen Ocean Viking den 24. oktober 1969 støtte på det som skulle vise seg å være Ekofiskfeltet, verdens største petroleumsfunn til havs.
Loggen om bord ble ført manuelt, én linje for hver dag, der det fremkom hvor dypt de hadde boret, hvordan været var, og hva som ellers hadde hendt. Oljearbeiderne på de mest moderne av dagens rigger har lettere ombygde mobiltelefoner som sitt viktigste arbeidsredskap. Her har de tilgang til alt de trenger. I teorien kan en hel rigg styres fra en mobiltelefon, hvor som helst fra i verden.
Det er ikke bare på selve plattformen at robotene er i aktivitet. Noen befinner seg i droner og overvåker det hele i fugleperspektiv. Andre er plassert langt der nede hvor borekronene trenger seg stadig dypere under havbunnen. Robot-øyne rapporterer om alt av hendelser. Skulle presset bli for sterkt under boringen og fjellformasjonene vise tegn til å slå sprekker, slik at olje kan sive ut, tas det øyeblikkelig affære.
Norge i oljeminus
− Teknologien sparer miljøet og sparer liv, mener John Markus og Stein.
Men hva synes en 60 år gammel oljearbeider om å få en litt klumpete mobiltelefon i hånda og beskjed om at fra nå av er arbeidsrutinene annerledes? Det var John Markus og Stein nysgjerrige på.
− Vi har erfart at endringsvilje ikke har noe med alder å gjøre. Man må skjønne at dette gjør arbeidet enklere, mener Stein.
− Og at det i tillegg til å spare liv og miljø, også er kostnadseffektivt, legger John Markus til.
− Det er et begrep i oljebransjen som heter «løftekost», forklarer han;
− Det er prisen det koster å produsere en tønne olje. Når denne er høy, og prisen oljen selges for er lav, blir det røde tall i regnskapet, og noe må gjøres. Da oljeprisen var på det laveste, tapte halvparten av norske oljefelt penger. Det er dårlig butikk for Norge. Det handler om å bruke mennesker til det vi er gode på; tenke nytt, skape, være kreative og oppfinnsomme … Der slår vi enhver datamaskin, konkluderer John Markus Lervik.
Ofret livet i oljeeventyret
Rundt 300 mennesker har mistet livet i forbindelse med det norske oljeeventyret siden leteboringen startet i siste halvdel av 1960-tallet.
* Juni 1973: Fire av 17 om bord i et Sikorsky-helikopter mistet livet da helikopteret måtte nødlande på sjøen på vei fra Ekofiskfeltet.
* Juni 1978: 18 døde under en helikopterstyrt til Statfjordfeltet.
* 1991: Rotoren på et helikopter traff et flammetårn på Ekofisk, og tre døde.
* September 1997: Et Super Puma-helikopter styrtet på vei til Nornefeltet, 12 døde.
* April 2016: Et helikopter styrtet på vei til Gullfaks B, og 13 mistet livet.
Dette er en del av den dystre statistikken som fulgte av at Norge for 50 år siden ble en oljenasjon. Antallet helikopterulykker er lengre enn dette. Men den lengste lista over omkomne er den som omfatter ulykker hvor én person har mistet livet: Fall til lavere dekk, fall i sjøen, arbeidere som er blitt truffet av fallende gjenstander, dykkerulykker, stillas som sviktet og klemmeulykker er blant årsakene.
Men det er én ulykke alene som står for nesten halvparten av dødsfallene. I mars neste år er det 40 år siden denne katastrofen.
Da ble ett av de fem bena til boreplattformen Alexander L. Kielland revet av i høy sjø. Plattformen kantret i løpet av tyve minutter og fikk en slagside på 35 grader.
Av de 212 som befant seg om bord, satt mellom 50 og 80 og så på film i de to kinosalene. Mange av disse kom ikke ut fordi møbler og annet inventar sperret utgangene. Et femtitall personer befant seg i spisesalen – mens de resterende oppholdt seg på ulike plasser på plattformen. Mange fikk ikke tak i redningsutstyr. En rekke av dem som kom seg ut og ned i sjøen, frøs i hjel eller druknet.
123 mennesker mistet livet denne dystre dagen i mars, mens 89 kom fra det med livet i behold.
Kilde: www.snl.no
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 26/11 2019, og sist oppdatert 25/11 2019.
