Den verste flyulykken på norsk jord

Det er den mest alvorlige flystyrten som har skjedd i Norge, og ingen av besetningen eller passasjerene overlevde.

Årsaken til ulykken skal vise seg å være menneskelig svikt, i form av feilnavigering, i kombinasjon med dårlig sikt.

Om morgenen 29 august 1996 letter et Tupolev 154M-fly fra Moskva. Flyet som tilhører Vnukovo Airlines skal til Svalbard. Om bord er 130 passasjerer, russiske og ukrainske gruvearbeidere med familiemedlemmer, deriblant fem barn pluss en besetning på 11.

Det er nemlig klart for vaktskifte i de russiske bosettingene Barentsburg og Pyramiden. Gruvearbeiderfamiliene kommer tilbake etter en to måneder lang ferie i hjemlandene sine for å ta fatt på en ny Svalbard-sesong.

Sikt over 10 kilometer

Flyturen nordvestover går uproblematisk, først over Russland og deretter utover Norskehavet. Det er ingen problemer med flyet, alt teknisk fungerer som det skal og pilotene har full styring idet de flyr innover et Svalbard.

Sikten er over 10 kliometer, men et lavt skydekke henger ned over fjelltoppene. Selv om det senere viser seg at navigasjonsutstyret fungerer som det skal skjer det en feilnavigering de siste kilometrene inn mot flyplassen.

I 890 meters høyde treffer flyet operafjellet 3,8 kilometer nord for riktig kurs og blir smadret til pinneved. Alle 141 om bord omkommer momentant. Ingen i Longyearbyen legger merke til den enorme tragedien som finner sted i tåkeheimen vest for flyplassen og bare få kilometer fra småbyens sentrum. Senere kommer det for en dag at noen gruvearbeidere på Gruve 7 har hørt flydur, men ikke sett noe fly.

Da daværende sysselmann får beskjed fra flyplassen om at det russiske flyet ikke har landet som planlagt tenker han at russerne har snudd og returnert til Moskva uten å varsle. Men nærmere undersøkelser viser at det ikke er tilfelle og man aner at det verst tenkelige har skjedd i tåkehavet. En leteaksjon blir satt i gang.

Øredøvende stillhet

Rundt to timer etter tragedien er flyet lokalisert og et helikopter med redningsmannskap lander på kanten av Operafjellet. På grunn av de vanskelige værforholdene tar det likevel litt tid før opprydding på ulykkesstedet kan komme i gang. Det er ingen bråhast. Når de først ankomne redningsarbeiderne ser ulykkesstedet skjønner de at det ikke kommer til å være overlevende å finne uansett.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

De blir nemlig møtt av total stillhet. Det er ingen jamring å høre, ingen klynking, bare en stram lukt av drivstoff og synet av flydeler, bagasje og menneskedeler spredt utover. Ikke et eneste helt menneske er å se. Og flyet er knust til det ugjenkjennelige. Frivillige og offentlige hjelpearbeidere setter så snart været tillater det i gang med å frakte menneskedeler og vrakrester ned fra fjellet.

Daværende brannmester i Longyearbyen, Geir Ekne er med på redningsaksjonen. Under 10-årsmarkeringen for ulykken forteller han til NRK at det var sterke synsinntrykk som møtte ham. - Flyet var knust, det lå mennesker overalt. Vi har hatt opplæring i å takle slike situasjoner, men det er langt mellom liv og lære og inntrykkene var voldsomme da vi kom fram.

- Arrester russiske redningsfolk!

En gruppe på rundt 30 russiske fjellredningsmenn ankommer også uanmeldt opp i fjellet for å bidra. Det medfører til å begynne med et noe ublidt møte med det norske lovverket. De to norske politimennene som er med på redningsaksjonen får beskjed om å arrestere dem fordi de er på fjellet uten norske myndigheters tillatelse.

- Da vi kom til den russiske leiren møtte vi bare blide ansikter og mat, forteller Erlend Folstad senere til NRK. I ulykkesåret jobbet han som politiførstebetjent hos Sysselmannen på Svalbard og var derfor en av de to politimennene som var med på redningsaksjonen . Mens de to politimennene spiser sammen med russerne blir heldigvis hele arrestasjons-oppdraget avblåst og russerne viser seg å være dyktige redningsarbeidere som bidrar stort.

Navigerte feil

Etter hvert som levningene blir fraktet ned fra fjellet blir de sendt først til Tromsø for identifisering og etter en minnemarkering i Tromsø-hallen sendes kistene til de omkomnes respektive hjemsteder i Russland og Ukraina.

Da Havarikommisjonen er ferdig med sine undersøkelser identifiserer dens granskere 18 hovedfaktorer og avvik fra prosedyrer som grunner til ulykken. Kommisjonen slår nemlig fast at det ikke var noe teknisk galt med flyet og at det krasjet i fjellet på grunn av feilnavigering.

Den 29. august hvert år siden ulykken er det markering ved minnesmerket på Operafjellet som består av en vingespiss på en og en halv meter og et klokketårn av metall. Da er både norske og russiske representanter til stede, skulder ved skulder.

Det blir lagt ned blomster og holdt taler som legger vekt på at de omkomne aldri skal bli glemt.

Denne saken ble første gang publisert 26/12 2020, og sist oppdatert 09/03 2021.