Nordmennene som kjempet mot slaveriet

Da Wisconsins 15th regiment marsjerte til deres første krigshandlinger i 1862 var det bak et banner som var nytt.

Feltet med stjerner i det amerikanske flagget var erstattet med et blått felt med den norske løven og den amerikanske ørnen ved siden av hverandre, og mottoet «For Gud og Vort Land» under.

Regimentet ble kalt «The Norwegian Regiment» og besto av 801 soldater, alle var norske unntatt 30 soldater.

De norske soldatene hadde et godt rykte på seg, og Abraham Lincoln skal ha sagt: «I know the Norwegians … Most of them have done well, and no immigrants have served America better than they».

Nordmenn sterkt representert

For over 150 år siden, den 9. april 1865, overga sørstatenes general Robert E. Lee seg til den nordamerikanske generalen Ulysses S. Grant, og den amerikanske borgerkrigen som hadde rast i fire år ble avsluttet.

Den mest dødelige krigen i amerikansk historie hadde da tatt livet av 620 000 soldater, i tillegg til et ukjent antall sivile, i en krig der mer enn tre millioner soldater skal ha kjempet.

USA var da en forholdsvis ung nasjon med stor tilstrømning av innvandrere, særlig fra europeiske land, og så mye som 25 % av de nordamerikanske soldatene, de såkalt føderale styrkene eller unionsstyrkene, var utlendinger.

Aller mest var det av tyskere og irer, men også Skandinavia var sterkt representert. Deriblant over 6000 nordmenn.

Vervet nordmenn

Over halvparten av de stridende nordmennene, minst 3609 i følge tall fra Vesterheim Norwegian-American Museum i Iowa, kjempet for regimenter fra Wisconsin, i overkant av 1200 kjempet for styrker fra Minnesota, mens statene Iowa og Illinois hadde et tilsvarende antall til sammen.

Fra Brooklyn vervet ytterligere et hundretall nordmenn seg til New Yorks første regiment.

Det var også nordmenn som kjempet for konføderasjonen (Sørstatene), men mest sannsynlig ikke mer enn 300, og ingen av dem skal ha vært slavedrivere. Borgerkrigen handlet blant annet om retten til å holde slaver, som konføderasjonen var opptatt av.

Ole goes to war

I boka «Ole Goes To War – Men from Norway Who Fought in America’s Civil War», utgitt gjennom Vesterheim-museet, ser historikeren Jerry Rosholt nærmere på noen av de norske historiene museet har samlet.

Tittelen på boka var ikke tilfeldig, en sjettedel – mer enn 1000 – av de norske soldatene het Ole. 199 av dem het Ole Olson/Olsen.

I samme bok møter vi Steen-gutta, seks norske brødre bosatt i Minnesota, som alle kjempet i krigen.

Eldstemann Charles Steen hadde gått gradene fra korporal til sersjant, og hadde et rykte på seg at han alltid var i front, da hans regiment Minnesota’s First Regiment of Infantry Volunteers kom til Gettysburg.

I det som kanskje er tidenes mest berømte slag, mellom 1. og 3. juli 1863, og som regnes som et vendepunkt i den amerikanske borgerkrigen etter at nordstatene vant slaget, hadde Steens regiment en potensielt avgjørende rolle.

Les også (+) Ryktene hadde gått i årevis: Nazi-ubåten i Kattegat inneholdt ufattelige rikdommer. Så ble vraket funnet ...

Voldelige nærkamper

Minnesota’s First med 53 nordmenn, var helt i front av kamphandlingene og lå bak skyttergraver mens store mengder sørstatsstyrker veltet mot dem.

Men unions-forsterkningene var nære, og general Winfield Hancock tok en avgjørelse. «Vi trenger fem minutter! Skaff meg fem minutter!», ropte han, etterfulgt av: «Charge those lines!».

262 soldater fra Minnesota’s First gjorde klar bajonettene, reiste seg opp og hoppet over muren som skilte dem fra fienden og stormet skrikende mot dem. Det er beskrevet som en av de mest voldelige nærkampene i amerikansk historie, og det ble kjempet med bajonetter og kniver, og med geværene som klubber.

Men general Hancock fikk sine fem minutter, støtten rakk fram, og sørstatsstyrkene ble jaget avgårde.

Tilbake sto bare 47 soldater fra Steens regiment, 215 lå nede – et rekordstort antall fra en militær enhet på så kort tid.

Charlie Steen ble skadet, en kule hadde gått gjennom venstrebenet hans, og han måtte fjerne det. Men han kom seg hjem etter krigen.

Det samme gjorde alle brødrene, fire av dem etter å ha vært krigsfanger, deriblant yngstemann Otto som vervet seg som 16-åring. Han var den yngste til å verve seg til «det norske regimentet» fra Wisconsin.

Han ble tatt som krigsfange, kom hjem «som et skjelett», men levde til han ble 84 i følge «Ole Goes To War».

Les også (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over

Godt betalt

Det var slettes ikke bare politisk korrekthet og motstand mot slaveriet som gjorde at så mange nordmenn tok til våpen og ble med i borgerkrigen.

Utvandringen fra Norge begynte i 1825, fra 1836 seilte det hver sommer flere skip med emigranter fra Norge til amerikanske havner.

Folk reiste på grunn av matmangel, arbeidsledighet og overbefolkning, og overfarten kunne koste omkring en årslønn.

De ulike vervekampanjene i USA lovet gjerne rene vervepremier, fast lønn, bonus og til og med landområder etter endt tjeneste, og det var en mulighet for de nyankommede nordmennene å tjene opp litt startkapital.

Nordmennene skrev hjem om disse ordningene, og med noen dårlige potetsesonger i Norge i 1860 – 1862 kunne en betalt krig virke mer forlokkende enn ubetalt matmangel hjemme.

I følge «Ole Goes To War» var nordmenn også kjent som hardføre krigere.

De var vant med hardt arbeid i grisgrendte strøk, og overlevelsesraten var langt høyere blant nordmenn enn befolkningen ellers.

Der dødsraten var 2 til 1 for sykdom mot krig blant folk flest, var det 1 til 1 hos de norske, og der bare en av fem soldater overlevde det tøffeste fengselet i Andersonvill, Georgia, var tallene for nordmenn en av fire.

Like fullt døde omkring 1000 nordmenn, altså 1 av 6, i løpet av krigen.

Les også (+) Amerikas tapreste soldat var bergenser

Høyeste utmerkelse

Seks nordmenn fikk USAs høyeste utmerkelse for sin tjeneste for nordstatsstyrkene, Kongressens «Medal of Honor».

En av de største var Peter Williams, som sitter og leser avisa på bildet.

Han tjenestegjorde som gast om bord det berømte slagskipet USS Monitor. 9. mars 1862 møtte det Sørstatenes CSS Virginia ved utløpet av elven James River, til det som ble historiens første pansrede sjøslag.

I følge historien skal han ha stått ved siden av kaptein John Lorimer Worden da han ble blindet av en granat.

Han tok kontrollen over skipet, og brukte det blant annet til å redde alle om bord skipet Minnesota ved å legge sin båt beskyttende mellom Minnesota-skipet og CSS Virginias kanoner. Etter en lengre kamp trakk CSS Virginia seg tilbake, med mindre skader, og Peter Williams fikk sin fortjenestemedalje.