Mistenkte mafiagudfar
Reporteren som visste for mye
Krimreporteren røpet til nære venner at hun snart ville avsløre en mafiaboss og hans involvering i attentatet mot president John F. Kennedy. Det kan ha kostet henne livet.
Morgenen den 23. november 1963 sitter en krimreporter hjemme i leiligheten sin i New York og ser på TV. Anledningen er at den amerikanske presidenten, en personlig venn av journalisten, besøker Dallas. Hun ser at Air Force One lander, og at bilkortesjen deretter beveger seg i retning Dealey Plaza.
Hun sitter fremdeles foran TV-en klokken halv ett om ettermiddagen da skudd blir avfyrt mot presidentens limousin.
Tårene renner da et nyhetsanker klokken ett samme ettermiddag forteller at president Kennedy er død, drept av skuddene hun hørte, ett skudd gikk gjennom nakken og ett traff hodet.
Egen etterforskning
Krimreporteren var Dorothy Kilgallen (50), journalist, TV-personlighet og nær venn av president John F. Kennedy.
Hun fortsetter å følge nyhetene, og hører snart at Lee Harvey Oswald (24) er blitt arrestert for drapet. Da han blir fremstilt, hører Kilgallen ham hevde at han ikke har drept presidenten eller noen andre. Kilgallen er på dette tidspunktet allerede i gang med sin egen etterforskning.
Hun kontakter sine forbindelser i Dallas for å finne ut hvorfor USAs femogtredevte president og hennes personlige venn er blitt tatt av dage. De lover å skaffe henne hemmelige politidokumenter til tross for at FBI allerede har tatt over saken fra Dallas-politiet.
Dagen etter fortsetter Kilgallen å følge saken på TV. Like etter klokken 11 kommer to politifolk ut av en heis med en glisende Oswald mellom seg. Han skal flyttes fra et fengsel til et annet. Presse og flere politifolk står stimlet sammen. Kilgallen studerer ansiktet til morderen og tar seg i å lure på hva motivet hans kan være. Sekunder senere legger hun merke til en kraftig bygget mann som brøyter seg fram mot Oswald. Det er Jack Ruby (51).
Drapsmann blir drept
I likhet med millioner av andre TV-seere ser hun med vantro at Ruby enkelt kommer seg bort til Oswald, trekker fram en pistol og skyter mannen som står anklaget for mordet på president Kennedy. En politimann river deretter skytevåpenet fra Ruby og legger ham i bakken. Den hovedmistenkte for mordet på Kennedy, Lee Harvey Oswald blir erklært død kort tid etterpå.
En sjokkert Kilgallen vandrer hvileløst rundt om i leiligheten sin på Manhattan. To mord på tre dager, sier hun til seg selv. Her er det noe som ikke stemmer. Noe er riv ruskende galt. Krimreporteren begynner å gå Jack Ruby etter i sømmene og finner ut han eier en striptease-nattklubb, har mange venner blant politifolkene i Dallas og at flere av dem frekventerer klubben hans.
I tillegg har nattklubbeieren forbindelser til mafiaen, deriblant tette bånd til en mafiaboss i New Orleans som heter Carlos Marcello, en fyr som både president Kennedy og broren, justisminister Robert Kennedy, har vært ute etter i kampen mot organisert kriminalitet. Killigan skriver derfor lett hånlig i sin faste spalte i avisen New York Evening Journal at hun finner det mer enn en smule mistenkelig at en fyr med et slikt frynsete rykte kan komme og gå i Dallas-politiets kjeller, samtidig som USAs viktigste fange skal flyttes fra et fengsel til et annet.
Erter på seg maktpersoner
25. november, bare tre dager etter at Kennedy er blitt myrdet, finner begravelsen sted i Washington D.C. Representanter fra hele 90 nasjoner er til stede. Men ikke Kilgallen. Hun sitter gråtende foran TV-en og ser på at vennen blir lagt i jorden samtidig som hun er aldeles oppslukt av tanken på at dette gjorde ikke Oswald alene. Hun finner det også mer enn mistenkelig at det var så lett for Ruby å komme på skuddhold av Oswald.
Dagen etter begravelsen leser Dorothy vantro en pressemelding fra FBI-sjef J. Edgar Hoover der han melder at det ikke finnes fnugg av bevis for at andre enn Oswald har noe med mordet på presidenten å gjøre. Her det ikke snakk om komplott, bare en gal gjerningsmann. Hoover ønsker å stoppe all etterforskning før den starter, noterer Dorothy i loggboken hun har opprettet om mordet. Hun finner FBI-sjefens uttalelser mer enn mistenkelig mens så godt som hele resten av det amerikanske pressekorpset kjøper Hoovers påstand.
Det jeg sitter på er så eksplosivt at hvis feil folk finner ut hva jeg vet, vil det koste meg livet.
I tiden som følger mottar Kilgallen nesten daglig tips og informasjon fra kildene sine i Dallas. Saksmappen om attentatet mot Kennedy som hun alltid bærer med seg blir tykkere og tykkere. I avisspalten sin skriver hun den 29. november at Oswald-etterforskningen ikke må legges død. Og hun lover leserne sine at hun kommer til å fortsette med full etterforskning på egen hånd til saken er løst. Ikke en stein skal få ligge urørt.
Hennes nesten daglige tirader mot den offentlige etterforskningen og spekulasjoner rundt eventuelle gjerningsmenn, motiver og komplott skaffer henne stadig flere fiender. FBI-direktør Hoover er en av mange som uttrykker sterk misnøye mot det han kaller Kilgallens respektløse artikler.
Hun erter også på seg både det amerikanske utenriksdepartementet, CIA, mafiaen, sovjetiske styresmakter og kaller politisjefen i Dallas en løgnhals på trykk. Det plager mange at datidens mest berømte amerikanske krimreporter lover leserne ikke å gi opp før hun har avdekket den hele og fulle sannheten.
Latterlig rapport
12. februar 1964, snaut fire måneder etter drapene på Kennedy og Oswald, starter rettssaken mot sistnevntes drapsmann, Jack Ruby. Dorothy Killigan er på plass i rettssalen i Dallas sammen med over 400 andre reportere fra hele verden. Hun rapporterer hjem til avisen at hun mener saken er rigget og at Ruby er offerlammet for dem som egentlig står bak mordet på president Kennedy.
Han skal dømmes til døden og ingenting skal fram i lyset, skriver hun. Det skjer da også. 14. mars blir Jack Ruby funnet skyldig av juryen og dømt til døden. Kilgallen sitter som lamslått da dommen blir lest opp. Mannen som har myrdet USAs mest forhatte mann, blir enkelt og greit dømt til døden (dommen blir senere omgjort til fengsel på livstid, men Ruby dør under soning allerede i 1967).
I september 1964 rapporterer den offentlig oppnevnte Warren-kommisjonen at de ikke har funnet bevis for at Lee Harvey Oswald eller Jack Ruby er en del av et komplott, nasjonalt eller internasjonalt, for å myrde president Kennedy. Kommisjonen finner heller ingen forbindelse mellom Oswald og Ruby. Kilgallen vinner ikke akkurat nye venner i det offentlige USA da hun i sin daglige avisspalte som leses av millioner av amerikanere kaller rapporten for latterlig.
Mystiske turer til New Orleans
Kilgallen fortsetter ufortrødent sin gravejournalistikk. Høsten 1965 foretar hun to mystiske turer til New Orleans, begge ganger med sin personlige frisør og fortrolige venn, Marc Sinclaire som reisefølge. Han forteller i et intervju senere at begge turene er helt like. Og at Dorothy røper ingenting om hvorfor de reiser dit.
Vi reiste ikke engang med samme fly, forteller frisøren. Jeg dro rett til hotellet hun hadde bestilt for meg. Deretter snakket vi på telefonen og møttes til middag på hennes hotell. Morgenen etter ringte hun meg og avlyste frisørtimen. Hun ba meg isteden dra til flyplassen, fly tilbake til New York, ikke stille spørsmål og aldri si til en sjel at jeg har vært i New Orleans med henne.
Først da Kilgallen er tilbake i New York forteller hun frisøren at hun er i ferd med å avdekke komplottet bak mordet på president Kennedy og at turene til New Orleans er sporing av Jack Rubys forbindelser til mafiabossen Carlos Marcello. Hun mener å ha bevis for at mafiabossen var hjernen bak drapene på både Kennedy og Oswald og har tenkt å publisere det. Det jeg sitter på er så eksplosivt at hvis feil folk finner ut hva jeg vet, vil det koste meg livet, forteller hun frisøren.
Noen dager senere, den 6. november, letter hun enda litt mer på sløret og betror frisøren at hun nå er truet på livet. Kvelden etter er hun med i et TV-show. I 11-tiden om kvelden drar programlederen og Kilgallen til en bar for en nightcap. De setter seg ved et bord nær bakdøren. Hun bestiller som vanlig sin favoritt, vodka og tonic. Deretter følger programlederen Kilgallen til hennes ventende limousin. Etter den sedvanlige avskjedsklemmen, forteller hun ham at hun har nok et stevnemøte før kvelden er over.
Mystisk overdose
Rundt midnatt gjenkjenner pianisten i Regency Hotel Bar henne. Kilgallen sitter i et avlukke sammen med en mann som aldri er blitt identifisert. De to er der til klokken to eller deromkring om natten. Neste formiddag, den 8. november 1965 blir krimreporteren funnet død i leiligheten sin på Manhattan. Hun ble 52.
Kvinnen som amerikanske medier har døpt den mektigste kvinnestemmen i Amerika blir funnet sittende i sengen, naken under en blå badekåpe, med makeupen, de falske øyevippene og den blomsterdekorerte frisyren hun hadde da hun var gjest i TV-showet kvelden før. Men saksmappen om attentatet mot JFK som hun alltid hadde liggende på nattbordet, er borte. Den er aldri kommet til rette.
Obduksjonen viser at hun døde av akutt etanol og barbiturat-forgiftning. Rettsmedisineren kaller dødsårsaken ubestemt, en mulig ulykke forårsaket av en kombinasjon av sovetabletter og brennevin. Saken blir deretter hurtig avsluttet og folk i New York City, hvor hun var så berømt, sitter igjen med et inntrykk av TV-kjendisen og krimreporteren Dorothy Kilgallen som en pilleavhengig alkoholiker.
På en iskald dag, 11. november, bare tre dager etter at Kilgallen blir funnet død, samles rundt 3000 sørgende til begravelse innenfor veggene til St. Vincent Ferrer Catholic Church i New York. Utenfor står rundt 1500 det ikke er plass til inne i kirken. En av kistebærerne er den berømte forleggeren William Randolph Hearst Jr. I begravelsesfølget er berømtheter som skuespillerne Joan Crawford, Betty White og jazzpianist Ed Sullivan. På kisten ligger blomster og siste hilsener fra størrelser som Elizabeth Taylor og Richard Burton.
Mafiaboss Carlos Marcello blir aldri anklaget for å ha hatt noe med attentatet å gjøre, mens Dorothy Kilgallen blir gjemt og glemt i 50 år inntil forfatteren Mark Shaw kommer over historien og skriver bok om hennes iherdige etterforskning. Den blåser nytt liv i mysteriet om reporteren som kanskje døde fordi hun visste for mye om en mafiaboss og hans involvering i attentatet mot JFK.
Hovedkilde: Boken The Reporter Who Knew Too Much av Mark Shaw.
Opprinnelig publisert i Vi Menn nr 31 -2017
Denne saken ble første gang publisert 14/04 2019, og sist oppdatert 10/06 2021.
