Slik var jakten på Osama bin Laden

Etter terrorangrepene 11. september 2001 ble den saudiarabiske terroristen Osama bin Laden og hans organisasjon al-Qaida raskt utpekt som hovedmistenkte.

Taliban, den islamske ekstremistiske organisasjonen som regjerte i Afghanistan, hadde gitt bin Laden og al-Qaida oppholdstillatelse i bytte mot hjelp under krigen mellom Sovjet og Afghanistan på 1980-tallet og senere under den blodige, afghanske borgerkrigen på 1990-tallet.

USA ga Taliban et ultimatum: Utlever bin Laden eller ta konsekvensene. Oppfordringen ble ignorert, og i oktober 2001 gikk NATOs styrker til angrep på Afghanistan.

Bin Laden under jorda

Før bombingen startet, hadde imidlertid et team fra CIA allerede vært i landet i to uker. Teamet hadde kodenavnet «Jawbreaker», og de hadde en helt spesiell oppgave, å ta med seg bin Ladens hode hjem.

Målet deres var observert i Khost rundt 11. september, men etter det gikk bin Laden under jorda, vel vitende om at amerikanerne ville være ute etter hevn.

I november var både Nordalliansen og de amerikanske spesialstyrkene på plass, og bin Laden dro til Kabul. Derfra flyktet han og hans nestkommanderende, Ayman al-Zawahiri, til Jalalabad øst i Afghanistan.

Mujahedin

Talibanstyret falt raskt, og bin Laden trakk seg tilbake til fjellkjeden Spin Ghar (Det hvite fjellet), nærmere bestemt Tora Bora (Den svarte hulen).

Terrorist­lederen kjente områdene like godt som sin egen bukselomme, for de hadde fungert som hovedkvarter for de hellige krigerne (mujahedin) under krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan.

En amerikansk rapport beskrev Tora Bora som en «samling trange daler, snødekte fjellrygger og opp mot 14 000 fot høye, taggete topper». CIA skjønte hvorfor.

Sent i november 2001 dro et operasjons­team bestående av CIA-agenter og spesial­soldater inn i det fiendtlige området og begynte å rapportere om et betydelig antall utenlandske soldater, sannsynligvis fra al-Qaida.

Snart guidet det lille teamet de amerikanske pilotene under hvert luftangrep. Etter hvert fikk de hjelp av den amerikanske hærens spesialstyrker, og CIA betalte soldater fra den afghanske militsen for å slutte seg til dem.

Militsen var imidlertid av svært varierende kvalitet og ikke alltid like lojale, men Pentagon hadde gitt både soldatene og agentene beskjed om å holde en lav profil.

Den svarte hulen

Fordi stadig flere opplysninger tydet på at viktige medlemmer av al-Qaida (High Value Targets - HVTs) befant seg i fjellområdet, ble en skvadron fra Deltastyrken også sendt til Tora Bora. Flere ganger klarte pilotene å finne medlemmer av al-Qaida som trolig beskyttet bin Laden, men de fikk ordre om å trekke seg tilbake og la afghanerne ta seg av slåssingen.

Den lokale militsen forhandlet fram en våpenhvile med al-Qaidas styrker i håp om at de fremmede soldatene skulle overgi seg til afghanerne og deres allierte styrker. Ikke overraskende var dette bare en strategi for å sikre at lederne i al-Qaida fikk tid til å flykte til Pakistan.

Det diskuteres fortsatt innbitt hvorfor fjellpassene mot Pakistan ikke ble sperret. Både Deltastyrken og CIA ba om at passene skulle stenges, og Army Rangers satte opp to menneskelige blokkeringer, men de snakket for døve ører, og bin Laden unnslapp fellen og forsvant fra den amerikanske radaren. Gary Berntsen, kommandør for CIAs Jawbreaker-team uttalte flere år senere: «Historien kunne ha endt der.»

Spørsmålstegn ved pakistanske opplysninger

Etter Tora Bora oppholdt bin Laden, (omtalt som HVT-1 av CIA), seg en stund i Peshawar, i den beryktede Swat-dalen før han til slutt flyttet inn i et hus hans trofaste, personlige budbringer, Abu Ahmed al-Kuwaiti, hadde fått bygget i byen Abbottabad, nord i Pakistan.

Abbottabad er også hjembyen til Det pakistanske militære akademi, noe som fikk enkelte observatører til å sette spørsmålstegn ved pakistanske opplysninger om hvor bin Laden befant seg.

CIA og militærets Joint Special Operations Command (eller JSOC) følte begge at målet deres befant seg i Pakistan, nærmere bestemt i Waziristans stammeområder, et trygt tilfluktssted for medlemmer av al-Qaida og Taliban som flyktet fra amerikanerne i Afghanistan.

JSOC infiltrerte et lite team som jobbet undercover sammen med en pakistansk spesialgruppe for å oppspore al-Qaida i regionen. Amerikanerne hadde på seg pakistansk uniform for ikke å skille seg ut, men ISI (Inter-Services Intelligence) holdt dem konstant under oppsikt og for å forsikre seg om at de fikk med seg hver minste bevegelse amerikanerne gjorde.

CIA infiltrerte også sine egne spesialagenter i Pakistan og brukte private militære selskaper i etterretningsarbeidet for å skaffe seg viktig informasjon om hvor den saudiarabiske terroristen befant seg. Disse operatørene ble også nøye overvåket av ISI, men CIAs historie i Pakistan var lang, og firmaet som jobbet side om side med britene, hadde opparbeidet seg mange fordeler i alle pakistanske samfunnslag.

Les også: Annonsen som kan ha inspirert Osama bin Laden

«Bin Laden package»

Det amerikanske militæret konsentrerte seg om å fange eller drepe HVT-1 helt fram til 2002. SEAL Team 6 hadde plassert en tropp på Bagram flyplass. Deres oppgave var å spore opp bin Laden dersom Pentagon mottok troverdig informasjon om hvor han befant seg.

JSOC-kommandør general Stanley McChrystal hadde imidlertid strenge krav for å sette i gang en operasjon. Han ville vite med 80 prosent sikkerhet at opplysningene stemte, før han satte i gang en aksjon på pakistansk område. Teamet, kjent som «Bin-laden package», laget en prosedyre de skulle følge dersom bin Laden ble funnet.

Opp mot ett dusin operatører skulle fly langs den pakistanske grensen i et modifisert C-130 Hercules-fly, før de hoppet ut av flyet i 25 000 fot og gjorde et HAHO (High Altitude, High Opening) fallskjermhopp. De styrbare fallskjermene gjorde det mulig å hoppe mens de fortsatt befant seg i afghansk luftrom, og så gli opptil 30 kilometer inn på pakistansk territorium.

JSOC fløy spesialtilpassede Beechcrafts langs grensen for å overvåke området mens de lyttet etter spesifikke mobilnumre som var forbundet med lederne i al-Qaida. Andre enheter fra JSOC drev signaletterretning utenfor den amerikanske ambassaden i Islamabad, men de ble alltid overvåket av det mistroiske ISI.

Målet deres, og hans nærmeste forbindelser, var også smarte nok til å etterlate seg minimalt med elektroniske fotspor. I stedet brukte de fysiske kurerer og håndskrevne brev i tillegg til å spille inn beskjeder på bånd. Sporene ble stadig kaldere, og i 2005 ble «Alec Station», CIAs bin Laden-avdeling, uventet lagt ned selv om det nå finnes bevis som tyder på at mesteparten av CIAs styrker egentlig ble flyttet til Pakistan.

al-Kuwaiti

Informasjon fra forhør av fanger i varetekt, inkludert informasjonen fra den angivelige kapreren fra 11. september som ikke fikk komme inn i Amerika, men som senere ble arrestert på Tora Bora, pekte til slutt mot en mann ved navn Abu Ahmed al-Kuwaiti, al-Qaidas navn på en Ibrahim Saeed Ahmed, som var kuwaitisk statsborger.

Det tok fem år, 2002–2007, fra han ble identifisert som viktig kurer for al-Qaida, til man endelig hadde funnet ut hans virkelige navn og oppsporet familien hans. Men det var denne løse tråden som til slutt gjorde det vanskelig å skjule hvor bin Laden befant seg.

I 2007 fikk JSOC og CIA de første virkelig verdifulle opplysningene om bin Laden siden Tora Bora. Under Operasjon «Valiant Pursuit» returnerte faktisk JSOC til Tora Bora på grunn av et viktig al-Qaida-møte der de håpet å finne HVT-1.

Oppdraget ble etter hvert utvidet til å inkludere et luftangrep utført av fem B-2 Spirit Stealth bombefly som skulle slippe et bomberegn over området før SEAL fløy inn for å samle DNA og hente eventuelle lik. Imidlertid fant møtet aldri sted, og oppdraget ble avblåst. Man mis­tenkte at ISI kanskje hadde tipset målene om hva som skulle skje.

Les også: Den første terroraksjonen på amerikansk jord skjedde 11. september – i 1857!

Brudd med Pakistan

Etter at admiral Bill McRaven tok over som leder for JSOC i 2008, argumenterte han for å gjøre et nytt forsøk på å jage bin Laden ut fra skjulestedet sitt.

Den første operasjonen fant sted i september 2008. SEALs Team 6 gjennomsøkte en mistenkelig eiendom sør i Waziristan, men det endte i politisk tragedie. Bruddet med Pakistan overbeviste Bush-administrasjonen om at slike raid var lite konstruktive, og alle planer om liknende opera­sjoner ble øyeblikkelig skrinlagt.

Det var ikke før etter innsettingen av president Barack Obama i 2009 at saken fikk ny oppmerksomhet. «Jeg ba Leon Panetta, direktøren i CIA, om å gi drapet eller arrestasjonen av bin Laden høyeste prioritet i vår krig mot al-Qaida, samtidig som vi fortsatte våre forsøk på å avsløre og ødelegge nettverket hans.»

National Security Agency (NSA) fikk i oppgave å saum­fare radiobølger og Internett for spor etter kureren de kjente som al-Kuwaiti, mens CIA sammen med ISI gjorde sine egne telefonsøk på bakken i Pakistan.

Vaksineprogram

I 2010 klarte de endelig å identifisere al-Kuwaitis mobil­telefonnummer. Hver eneste tele­fon han tok, ble avlyttet og skrevet ut av NSA, slik at de kunne lete etter bevis for at han faktisk var bin Ladens kurer.

CIA begynte å føle at han var deres beste mulighet til å finne bin Laden. I august fulgte et CIA-team, som jobbet undercover, etter al-Kuwaiti da han kjørte fra Peshawar til Abbottabad. Al-Kuwaiti førte forfølgerne sine rett til en treetasjes bygning i Abbottabad, som senere ble beskrevet til CIA-direktør Panetta som «et fort» som var gjemt fordi det var så godt synlig.

Panetta ble henført og beordret straks at eiendommen skulle overvåkes kontinuerlig, både fra luften og fra bakken. CIA laget seg derfor en base like ved og ansatte en pakistansk lege til å sette i gang et vaksine­program i et (mislykket) forsøk på å skaffe DNA-prøver for å få bekreftet bin Ladens DNA-profil.

Dronebilder viste en person som snart fikk kallenavnet «the Pacer» (Traveren), som gjorde unna sin daglige trim ved å gå en tur rundt grønnsakshagen på eiendommen. En presenning dekket området, kanskje for å unngå at droner og satellitter kunne gjøre en positiv identifikasjon av dem som befant seg der.

Jackpot: Atlantic City

CIA hadde stadfestet at minst to familier med forbindelse til al-Kuwaiti bodde på området, og forbløffende nok hadde eien­dommen verken telefon eller internettforbindelse. Selv om de foreløpig ikke hadde så mye å gå på, ledet alle spor så langt mot at et viktig medlem av al-Qaida bodde her.

President Obama kom senere med følgende kommentar: «Dersom vi skulle utføre noen form for aksjon mot denne eiendommen, måtte vi være pokker så sikre på at vi visste hva vi drev med.»

Det ble satt i gang en overvåkingsaksjon uten sidestykke, og sakte ble de mer og mer sikre på at eiendommen i Abbottabad, som fikk kodenavnet «Atlantic City», var stedet de hadde lett etter. CIA-analytikere anslo sann­synligheten for at bin Laden var til stede på området til mellom 60–80 prosent.

Les også: Angrepet som sjokkerte alle – minutt for minutt

President Obama ble informert om flere muligheter, deriblant droneangrep (forkastet, fordi sjansen var stor for at den ikke ville volde særlig stor skade) og angrep med B-2 Stealth bombefly (for­kastet på grunn av risikoen for skade på omgivelsene).

Alle angrepsmuligheter fra luften hadde en eller annen ulempe. Bare et angrep fra bakken kunne stadfeste om bin Laden virkelig befant seg i bygningen. Hvis de tok feil, ville et slikt raid også forårsake mindre skade enn en bombe eller missil. Det som gjorde raidet i Abbotta­bad så uvanlig, var at eien­dommen lå i Pakistan.

«Sett i gang»

Den farligste delen av oppdraget ville derfor være å komme seg usett til målet og ut igjen når oppgaven var gjort. JSOC planla alle detaljer nøye, de gjennomgikk til og med responstiden til Pakistan Air Force og hva de skulle gjøre dersom noen fra SEAL skulle bli tatt til fange.

29. april 2011 tok president Obama den skjebnesvangre avgjørelsen. «Sett i gang!» Endelig fikk SEAL Team 6 sjansen til å ta bin Laden i en operasjon som fikk det passende navnet «Operasjon Neptun Spear». Admiral McRaven tok kommandoen, selv om SEAL ville være midlertidig under CIAs kommando så fort de krysset grensen, på grunn av amerikansk lov.

For å sikre at operasjonen ble holdt hemmelig, ble det bestemt at de heller ikke skulle informere Pakistan før SEAL var trygt tilbake i afghansk luftrom. Etterpå ble bin Ladens levninger fløyet til USS «Carl Vinson», et amerikansk hangarskip i Det nordarabiske hav.

Her ble liket gjort i stand til begravelsen. Liket ble deretter plassert i en likpose med vekter i og sluppet i havet fra skipets dekk. Posisjonen er fortsatt hemmeligstemplet for å unngå at graven hans blir en helligdom.

Øyenvitne John McPhee

I tillegg til at han tidligere har vært både skogvokter og «Green Beret», er John «Shrek» McPhee veteran i USAs absolutte eliteenhet: 1st Special Forces Operational Detachment-Delta, bedre kjent som Delta Force. McPhee var en del av en liten Delta-enhet som tok seg inn i Tora Bora-fjellene i desember 2001 for å jakte på Osama bin Laden.

Hva var oppgaven din i Tora Bora?

«Jeg skulle finne, uskadeliggjøre og drepe bin Laden.»

Hvilken kvalitet var det på den lokale afghanske militsen CIA hadde rekruttert til å kjempe sammen med dere?

«De var helt elendige, de var ineffektive og manglet kampvilje, men det var den eneste muligheten vi hadde på den tiden. Vi måtte ta det vi hadde.»

Tror du restriksjonene dere fikk av Pentagon, aktivt senket sjansene deres for å drepe bin Laden?

«Jeg tror ikke de virkemidlene Rumsfeld og Bush hadde i tankene for å drepe OBL, var en akseptabel risiko å ta for Pentagon. Generalene ved Pentagon var lite villige til å ta sjanser og manglet vilje til å gjennomføre operasjonen, til å involvere (JSOC-kommandør) Dell Dailey.»

Hvis du fikk muligheten til å operere alene, uavhengig av den falske militsen, men med ressurser til å stenge fjellpassene inn mot Pakistan, kunne enheten din da ha fanget og drept ham?

«Ja, ikke bare kunne vi ha tatt ham, vi mislyktes på grunn av våre overordnede. Det tok ti menn ti dager å gjøre det samme som russerne ikke klarte på ti år. Vi kunne ha drept OBL i løpet av krigens første dag.»

Tidslinje

14. Desember 2001
Tora Bora
Amerikansk signaletterretning fanger opp OBLs siste radiosendinger under kampene i Tora Bora. Han unnslipper så vidt et angrep fra Delta Force og amerikanske fly.

27. Desember 2001
Pakistan
OBL ankommer Pakistan etter å ha flyktet fra Tora Bora. Han bor først i Peshawar sammen med konene sine, men flytter snart til Swat-dalen, der al-­Qaida beskytter ham.

Juni 2005
Et godt synlig skjulested
OBL og familien flytter til en spesialtilpasset eiendom i Abbottabad, en by nord for Islamabad. Han bruker kurerer for å sende beskjeder til al-Qaida.

Oktober 2005
Alec Stenges
Etter flere år uten ledetråder stenger CIA Alec Station, byråets bin Laden-enhet, som siden 11.9 utelukkende har jobbet med jakten på OBL.

Juni 2007
Budbringeren
Abu Ahmed al-Kuwaiti identifiseres som OBLs personlige budbringer, og NSA gjør alt de kan for å for å spore opp al-Kuwaiti gjennom signal­etterretning.

Juli 2008
Operasjon Valiant
Amerikansk militære planlegger et storstilt angrep mot et al-Qaida-møte ved den pakistanske grensen fordi OBL trolig skal være til stede. Aksjonen blir avlyst.

3. September 2008
Objektiv Ax
SEAL slår til mot en eiendom sør i Waziristan og tar flere mindre viktige medlemmer av al-Qaida til fange. Pakistanske myndigheter bryter med USA og påstår at aksjonen har krevd uskyldige ofre. USA skrinlegger alle planer for aksjoner i Pakistan.

Juli–August 2010
Nettet strammes
CIA, hjulpet av det pakistanske ISI, avlytter budbringerens mobil. Til slutt klarer CIA å oppspore ham og følger etter ham til mistenktes bosted i Abbottabad.

November 2010
Presidenten informeres
CIA-direktør Leon Panetta forteller Obama at de tror det er stor sannsynlighet for at bin-Laden befinner seg på eiendommen i Abbottabad. Planleggingen av operasjonen begynner.

1. Mai 2011
Slutten
Operasjon Neptune Spear ender med at OBL blir funnet og drept i Abbottabad. Liket transporteres til Afghanistan for ­identifisering og begraves til sjøs dagen etter.

Annonsen som kan ha inspirert Osama bin Laden

Angrepet som sjokkerte alle – minutt for minutt