Dramatisk video
Her går Dennis i bakken
Se den dramatiske videoen der Dennis Kakis gikk i bakken, både med eget hjelmkamera og fra kompisen på bakken.
Se flere filmer i bunnen av saken, deriblant Dennis sin egen video.
Dennis Kakis kan ikke lenger se fra mannskapet i ambulansehelikopteret. Men 30-åringen kan fortsatt høre dem:
– 34 grader. Lav puls. Han forsvinner. Vi må fly fortere! Er du der? Er du med oss?
Han vet at dersom han slipper taket nå, så er det over. Ikke mer ulidelig smerte.
– Tyve minutter igjen! Fortere!
Hørselen er neste sans som blir borte. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles å dø. Spesielt når det egentlig ikke føles som noen ting. Bare som å sovne alene i et mørkt, kaldt rom. Omgitt av sort fred.
Skjebnedagen
Fredag 28. august 2015, noen timer tidligere:
Dennis fra Oslo våknet av lyden av flyet som sneiet campingvogna, ikke langt unna flystripa på Østre Æra langs riksvei 215 mellom Rena og Osensjøen. I fire år hadde han vært fallskjermentusiast på sin hals, og reist opp hit i alle ledige helger og ferier. Mottoet for De olympiske leker kunne gjerne vært stemplet i panna til Dennis: Raskere, høyere, sterkere! Han var bare en liten guttunge da han hoppet fra tiern´n på Ingierstrand bad. Var han ikke i lufta, ble han gjerne sett i godt driv bortover, enten på skateboard eller BMX-sykkelen sin.
Hektet på hopping
I voksen alder så han en video av et fallskjermhopp på YouTube, og skjønte i samme øyeblikk at dette måtte han oppleve! I 2011 gikk drømmen i oppfyllelse. Han var hektet.
Denne fredagen, fire år senere, ventet hopp nummer 260. Dennis trasket gjennom grå, småkjølig formiddagsluft, inn i en glissen hangar. De fleste hopperne var ikke ventet før senere på dagen, etter endt arbeidsuke. Foreløpig var gjengen rundt bordet i hangaren for liten til å få flyløftet til å gå økonomisk i balanse med den vanlige prisen på 230 kroner per hopper.
En av de andre ved bordet hadde ikke tålmodighet til å vente. Ville betale dobbelt hoppris for å komme i luften. Dennis planla egentlig å drøye til senere, se om sola dukket frem fra skylaget, men syntes synd på karen og bestemte seg for å bli med. Etter de vanlige forberedelsene; utstyrssjekk og beregning av landingspunkter, var de på vei opp.
Hoppet fra 4000 meters høyde
Fra 4000 meters høyde kastet de seg ut. For Dennis, glassmester i hverdagen, var euforien like stor som ved hans 259 tidligere hopp. Skjære gjennom luften. Friheten, glemme alt annet, alle plikter. Bare være til stede i øyeblikket med skjerpede sanser. Han kjente at smilet strakte seg ut som følge av luftmotstanden.
Ved rundt 3000 fots høyde, etter nesten ett minutt i fritt fall, utløste han skjermen. Fem, seks sekunder senere var den åpen, og farten mot bakken redusert til i underkant av 30 km/t. De neste minuttene kom verden stadig nærmere, og han startet prosedyrene for å treffe marka riktig.
Fortsatt i luften, midt inne i landingsprosessen, møtte Dennis turbulens. Hele skjermen begynte å riste. Han bestemte seg raskt for å bytte fra den planlagte «swoopingen», der man går så fort som mulig inn for landing og får lengst mulig glide, til en enkel og trygg «skoleelev-landing».
Da han befant seg 20–30 meter over bakken, snudde vinden plutselig 180 grader. Sekundet av stillhet, skjermen som igjen begynte å riste, før den falt. Så medvind. Kaos. Situasjonen var ute av kontroll, og Dennis på vei rett mot en hangarbygning.
Mens han kjempet mot naturkreftene, så han bygningen nærme seg raskt. Altfor raskt.
Minutter av evighet
Dennis var mer skjerpet enn noen gang før i sitt liv. Han hadde to valg: Å brase inn i hangarbygningen, eller forsøke en hard landing på bakken før han nådde bygget. Valget måtte tas i løpet av tideler av ett sekund.
Glassmesteren så vinduene på hangaren komme stadig nærmere. Visste at dersom han traff dem i denne hastigheten, ville han mest sannsynlig skjære seg i hjel. Han bestemte seg for å treffe bakken. Planen var å klamre seg fast til gresset og bremse farten før han nådde asfalten litt lenger borte.
Det gikk ikke som han hadde tenkt.
– Landet for tett på hangaren
Norges Luftsportforbund har ikke hatt noen egen granskning av Dennis Kakis› ulykke.
– Men det er en fyldig observasjonsregistrering av ulykken, uttaler Jan Wang, fagsjef fallskjerm i Norges Luftsportforbund.
– Årsaken til ulykken var at han som eneste hopper på løftet stilte seg opp for landing for tett opp mot hangaren, og med det fratok seg selv handlefriheten til å kunne fly lenger. Det var ingen andre av hopperne på løftet som hadde problemer med å lande sikkert. Det var fordi de stilte seg opp lenger unna, og i tillegg hadde de mulighet til å fly forbi hangaren.
Vinden lå mellom 6 (min) og 16 (maks) knop med et snitt på 10 knop. Øvre grense for hopping er 22 knop. Vindretningen varierte gjennom dagen. For erfarne hoppere anses det ikke som krevende forhold. Derimot kan det ha vært vanskeligere fordi det danner seg turbulens bak blant annet trær og bygninger. Derfor skal fallskjermhopper unngå å lande for tett opp til trær, bygninger og andre hindringer som kan lage mekanisk turbulens, uttaler Jan Wang.
Løftet fra fallskjermen gjorde at Dennis ikke klarte å få tak i gresset. Farten må ha vært nærmere 60 km/t da ryggen og rumpa traff en trestokk i skillet mellom gress og asfalt. Varme ilinger kjentes nedover ryggen. Han skjønte umiddelbart at ryggen var knekt.
Med bakgrunn som røykdykker i Nato-styrken, og med kunnskap om hvordan å behandle skadede personer, visste Dennis at han ikke ville tåle den humpete grusveien bort fra området i en vanlig ambulanse. Han klynket så høyt han maktet:
– Tilkall luftambulanse!
En sykebil kom først frem.
– Jeg heter Dennis Kakis, sa Dennis, og fulgte på med fødselsnummer.
– Jeg er ikke i sjokk, men jeg må konsentrere meg om å klare å puste, så bare gjør det dere skal.
En kompis kløp han i tåa.
– Kjenner du dette?
– Nei, svarte Dennis.
Selv om ulykkesfuglen innså at ryggen var knekt, forsto han ennå ikke at han var lam.
Etter 17 minutter, som føltes som en evighet, landet ambulansehelikopteret.
Han ble lagt i kompress før de bar Dennis inn luka på baksiden.
Sekunder senere var de i lufta på vei mot Ullevål sykehus, en tur som skulle ta i underkant av femogtyve minutter.
Samtidig som legene ved sykehuset gjorde seg klare til å ta imot helikopteret, kjempet Dennis en intens kamp.
Svev mellom liv og død
Det eneste han tenkte var dette:
– Pust. Pust. Hold deg i live. Hold deg i live.
Kjente at han når som helst kunne slippe taket. Han var så ekstremt trøtt. Visste at dersom han sluttet å kjempe, var det over. Ikke mer smerte.
– Pust. Pust. Hold deg i live.
Det banket gjennom kroppen. Intense smerter blandet med kulde.
Så forsvant kulden. Personen ved siden av Dennis lente seg over.
– Er du her?
I samme øyeblikk mistet Dennis synet.
– Vi må fly fortere!, roptes det mot piloten.
Plutselig kjente Dennis Kakis han et smell innenfra, hørte hjertet dundre raskt. Han så igjen. Møtte blikket til mannen ved siden av seg. Begge visste godt hva som nettopp holdt på å skje. Dennis hadde vært over på «den andre siden».
– Velkommen tilbake.
– Takk.
Monster-operasjon
Vinden fra rotorbladene skapte bølger i uniformene til det medisinske teamet som sto klar da de landet på plattformen utenfor Ullevål sykehus, få minutter senere.
Dennis ble trillet inn den lange korridoren uten en eneste sving. Så lampene i taket som passerte i rask rekkefølge. Sprøyter som ble injisert i fart.
Legene ristet på hodet
Inne på operasjonsrommet ventet to leger med hanskene på. De lot blikket gli over bildene, så den skadede, før de igjen tittet på bildene. Dennis registrerte at de ristet på hodet.
Skadene var så alvorlige og kompliserte at legene ikke følte seg kompetente til å utføre operasjonen. I stedet tilkalte de en spesialist som ble fløyet inn tidlig dagen etter.
Operasjonen skulle i utgangspunktet ta åtte timer, men endte opp med å vare i tolv og en halv. Deretter ventet flere dager i et mørkt rom der Dennis ble snudd av to personer annenhver time.
Etter fire dager våknet han opp i ørska på den vanlige intensivavdelingen, og gradvis fant han veien tilbake gjennom medisintåka. Festet blikket på legen.
– Kommer jeg noen gang til å gå igjen? spurte han.
Dennis så alvoret i legens øyne. Munnen som åpnet seg i sakte film.
– Det ser ikke så lyst ut.
Som et barn
Etter fem dager på intensiven ble Dennis flyttet over til avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering. Her startet for alvor veien tilbake. I Dennis sitt hode eksisterte kun et alternativ:
Han skulle opp å gå igjen.
– Det aller verste var bleieskiftingen. Når du er lam fra livet og ned, merker du ikke at du bæsjer på deg. Du bare lukter det.
Han opplevde det som ekstremt nedverdigende å miste kontrollen over egen kropp. Aller verst var det da det kom sykepleiere på hans egen alder, noen av dem i tillegg vakre som fotomodeller, for å skifte bleie.
– Da sa jeg ”det skjer ikke at du skifter bleie på meg. Hent en gammel dame!”
Mens han lå der i senga, stilte han seg selv følgende spørsmål: Hvem er det som leges raskest etter sykdom og skader?
– Barn kjenner ikke begrensninger. Barn er nysgjerrige, lekne, sta og uredde. De våger å prøve, samtidig som de har en innstilling om at de kommer til å klare det. Depresjon jager energi. Jeg bestemte meg for å hente frem så mye optimisme som overhodet mulig. Med andre ord å tenke mer som et barn.
Lurte hjernen
Samtidig tok Dennis i bruk alt han tidligere hadde lært om tankekraft og hvordan hjernen fungerer.
– Jeg startet med å blokkere én og én sans i et forsøk på å få nok fokus til å skape en liten bevegelse. Uten hell. Så; prøve en bevegelse så raskt som mulig etter å ha sovet.
Når du våkner har du nemlig et lite sekunds «vindu», før hjernen tar over og husker hvilken situasjon du befinner deg i.
– Jeg klarte å få til en liten leamus i det høyre låret. Det ble en åpenbaring. Jeg forsto at her var det muligheter, sier Dennis.
Han fortsatte. To dager senere så han en liten bevegelse i høyre stortå. Snart fulgte den venstre etter.
– Dersom du forteller noe til deg selv ofte nok, siver det gradvis inn i underbevisstheten. Like viktig som sunn mat og trening er for kroppen, er det å mate hjernen med sunne, optimistiske tanker. Jeg skulle opp å gå igjen!
Han legger imidlertid ikke skjul på at det har vært tøft å bevare optimismen.
En tragedie
– Det er ikke bare å gå rundt og smile når du har havnet i en tragedie. Selvsagt føles alt mange ganger helt jævlig. Det er lov til å ha dårlige stunder, men det gjelder å tviholde på den positive innstillingen. Jeg løy så mye overfor meg selv, at jeg til sist trodde på det.
– Du kaller det «en tragedie»?
– Ja, det var en tragedie, sier Dennis.
– Men ingen tvinger deg til å hoppe i fallskjerm. Dette er selvforskyldt. Å vite at ingen andre kan klandres for ulykken, gjør det enklere for meg å akseptere situasjonen.
– Ulykken som var en konsekvens av din selvvalgte risikohobby har kostet samfunnet mye penger og ressurser?
– Jeg har tenkt over kostnadene, og til en viss grad har jeg også dårlig samvittighet. Jeg kan likevel ikke si at jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet ovenfor staten. Jeg har bidratt med mitt til samfunnet tidligere, både gjennom deltagelse i NATO-styrken og som skattebetaler, sier Dennis
Dennis har trent, kjempet seg gjennom nedturer, kampen mot systemet, Sunnaas, papirmølla, NAV, hav av smerte. Samtidig har den minste lille seier har vært feiret.
Og de store! Som den i midten av mai 2016, ni måneder etter det ulykksalige hoppet:
Da delte Dennis en video med vennene sine på Facebook. På videoen kastet Dennis krykkene.
Og begynte å danse.
Heiet frem av familie og venner, var alle dystre spådommer gjort til skamme.
– Jeg tror jeg har kommet ut i andre enden som en mer reflektert og bedre type. Før ulykken var jeg nok litt arrogant og kjepphøy. Nå har jeg en dypere erfaring. Forhåpentligvis kan jeg bruke denne erfaringen til å hjelpe andre.
– Kommer du noen gang til å hoppe igjen?
Dennis tar kort sats:
– Jeg har lyst, og det er et mål. Du må være fysisk sterk for å hoppe, og dersom jeg klarer det, vil jeg føle at jeg er ordentlig tilbake. Jeg føler i alle fall at den historien fortjener en bedre avslutning. Ja, jeg skal fly igjen!
Her er Dennis sin egen film fra hendelsen:
Kollegaen til Dennis filmet denne videoen. Se Dennis sitt kræsj mot slutten av videoen.
En dansende glad Dennis jobber seg tilbake til førlighet i bena, og potensielt flere hopp.
Dansevideo inn her
Denne saken ble første gang publisert 01/07 2019, og sist oppdatert 03/12 2019.
