I 77 år lette serber-familien etter partisan-soldaten
Henrettelsene i Falstadskogen: 34 måtte dø for én tysker
I hele sitt voksne liv har Vukosava Soskic (78) søkt etter svar om hva som skjedde med hennes storebror Zivodar Obradovic. Nå har hun endelig fått svar: Han ble henrettet i Falstadskogen 21. januar 1943.
Med bøyd hode går den sørgende kvinnen rundt minnesteinen i skogen i Trøndelag. Vukosava Soskic gjør korsets tegn og tømmer ut innholdet av en plastflaske med rødvin hun har tatt med seg fra Serbia, rundt steinen der blant annet Zivodar Obradovics navn står skrevet. Zivodar; Vukosavas bror.
Stokken hun ellers bruker, har hun lagt fra seg. En runde rundt steinen vil hun klare.
Endelig fred
Rødvinen symboliserer Jesu blod. Et lite kors som er kjøpt i Jerusalem dyttes ned i jorden bak steinen.
Så setter hun seg ned sammen med barnebarnet Marija Krivokapic og tenner to medbrakte lys.
De blafrer i den kalde vinden i Falstadskogen denne maidagen.
– Nå kan han endelig får fred. Lyset hjelper ham dit han skal. Det brenner urolig, han har nok vært urolig. Jeg kan ikke få takket nok for at dere har funnet hans gravsted. Nå kan han endelig får fred gjentar hun, kledd i svart for anledningen.
Hun er dypt religiøs, kristen ortodoks, og har i hele sitt liv tenkt mye på hva som skjedde med hennes storebror. En bror hun aldri fikk lære å kjenne. Og aldri fikk vite hvor ble av – før i år.
Tatt hjemme
34 måtte dø for 1 skutt tysker
7. oktober 1942 ble 10 fremtredende personer fra Trondheim henrettet i Falstadskogene. De 10 ble vilkårlig plukket ut og henrettet som straff fordi én tysk soldat var drept i en trefning ved Majavatn.
I løpet av de neste dagene ble ytterligere 24 nordmenn fra Trøndelang og Nordland henrettet i skogen.
Okkupasjonsmakten fikk hjelp av norske nazister. Tyskerne fikk blant andre NS-mannen Henrik Rogstad fra Trondheim til å sette opp listen over hvem som skulle henrettes. En av dem som ble plukket ut var Trondheims teatersjef Henry Gleditsch, andre var advokater, direktører, banksjefer og redaktører.
Lederen av den eksekusjonen var SS-Hauptsturmfuhrer Oscar Hans. Han beskrev henrettelsene nøkternt slik:
«Jeg fikk opplyst at vi skulle kjøre til Falstad. Om morgenen da det ble så lyst at man kunne skyte, ble bilen kjørt opp i skogen. Her kjørte vi bilen bortover en sidevei, hvoretter de dømte ble ført videre til henrettelsesstedet som ligger ca. 200 meter fra hovedveien. Da bilen stoppet inne i skogen, åpnet jeg bakdøren til bilen og her leste jeg opp dommen som var felt. De dømte ble samtidig gjort kjent med at de var dømt for sabotasjehandlinger, og at dommen nå ville bli fullbyrdet øyeblikkelig. Det ble lest på tysk, og Gleditsch, som var blitt flink i tysk, oversatte for de andre. Deretter hentet jeg to mann ut av gangen. Bakbundet og med bind for øynene ble de så ført til kanten av graven. Her ble de stilt med ansiktet mot eksekusjonspeleongen, som besto av 8 mann.»
Det ble reist tiltale mot flere av de sentrale ledene ved Falstad i etterkrigsårene. Øverste leder for leiren het Gerhard Flesch. Han ble dømt til døden, blant annet for drapet på motstandsmannen Toralf Berg i Falstadskogen i februar 1943. Flesch ble henrettet på Kristiansten festning i 1948.
Walter Hollack, aktor da de 10 første vilkårlige utvalgte personene fra Trondheim ble henrettet, ble dømt til livsvarig fengsel, men ble benådet og sendt ut av Norge i 1953. Det gjorde også to andre som styrte henrettelsene i skogen, Hans Roth og Oscar Hans. NS-mannen Henrik Rogstad begikk selvmord to dager etter frigjøringen, den 10. mai 1945, 29 år gammel
Broren delte skjebne med utallig andre unge menn fra Serbia under 2. verdenskrig. De ble tatt til fange av tyskerne, og noen av disse ble sendt til Norge på tvangsarbeid der mange døde av utmattelse, andre ble drept.
Bare i Falstadskogen i Levanger kommune ble rundt 70 serbere regelrett henrettet og lagt i massegraver.
Zivodar bodde hjemme på den lille gården på hjemstedet Granice like utenfor Beograd da søsteren ble født, men ble tatt til fange av tyskerne da hun bare var noen måneder gammel.
Alt Vukosava Soskic har visst om ham er det de få overlevende fra hennes familie har fortalt, pluss ett fotografi, tatt et par år før han forsvant.
– Jo eldre jeg ble, dess mer har jeg tenkt på min brors skjebne, sier Vukosava.
– Vi trodde han var drept i Tyskland, vi hadde ingen formening om at han var sendt til Norge. Jeg kan ikke engang beskrive hva jeg tenkte da jeg fikk vite om hans skjebne. Jeg er så glad, nå kan endelig både han og jeg få fred.
Ga aldri opp
Historien om Zivodar Obradovic starter i Serbia.
Han ble født som sønn av en bonde, og da tyskerne okkuperte Serbia fulgte den da 19-årige unggutten sin onkel Negovan Obradovic og ble partisan.
Mens flere av hans slektninger ble drept i kamper mot tyskerne, ble Zivodar og onkelen til slutt arrestert, og sendt til Tyskland.
Familien mottok senere et brev fra Zivodar. Men de visste ikke hvor brevet ble sendt fra, eller hvor det har blitt av. Sannsynligvis tok moren det med seg i graven.
"Likskipet"
Da tyskerne innså at de ville tape krigen, prøvde de å slette sporene av noen av de ugjerningene de sto bak på Falstad. Kvelden 4. mai 1945 kom flere lastebiler med tyske soldater fra Trondheim til fangeleiren. De ble sendt opp i skogen for å grave opp og fjerne likene i massegravene. I to netter gikk lastebiler i skytteltrafikk fra skogen til et skip som lå i kaia på Ekne. Likene ble plassert i båten, og den 6. mai ble skipet slept ut i fjorden og senket mellom Ytterøya og Ekne.
– Brevet er dessverre borte, og det sto ikke så mye i det heller. Jeg er blitt fortalt at han skrev at han var sulten, at det var veldig kaldt og at han ble dårlig behandlet. Men hvor han var, sto det ingenting om. Etter det fikk ikke familien noen flere livstegn fra ham, forteller Soskic. Familien har i mange år lett etter broren i ulike arkiver, uten å lykkes.
– Bestemor fikk meg til å love at jeg måtte fortsette letingen etter hennes død. Vi har tenkt på Auschwitz og andre kjente konsentrasjonsleirer, ikke på Norge. Vi ville aldri lett her, sier barnebarnet Marija.
Men noen ganger griper skjebnen inn. Det velger i alle fall familien å tenke.
Levanger er vennskapskommune med Herceg Novi i Montenegro. Og i januar i år var en delegasjon derfra på besøk, og ble vist rundt på Falstadsenteret av blant annet lederen for Falstadsenterets venneforening, Per Jarle Eriksen.
– Da ble én av deltagerne oppmerksom på et etternavn han kjente igjen, sier Eriksen.
Bygget bunker
« Vi trodde han var drept i Tyskland, vi hadde
ingen formening om at han var sendt til Norge.
Da den serbiske gjesten kom hjem, begynte han å lete. Og fant frem til familien med samme etternavn som han hadde sett på Falstad. Gaute Ulvik Haugan, som er prosjektleder ved Falstadsenteret fikk vite dette, tok kontakt med familien og inviterte dem til å komme for å besøke gravstedene.
– Vi må ikke glemme vår historie. Og det blir færre og færre som har et nært forhold til dem som ble henrettet i skogene her. For oss var det derfor en selvfølgelighet å invitere søsteren på et besøk, sier Haugan.
Men hvordan havnet så den unge bondesønnen fra Serbia i en massegrav i nord i Trøndelag?
Hvordan, og når han kom til Norge, finnes det ingen papirer på.
Men noe vet man. Michael Stokke ved Narviksenteret har hjulpet Falstadsenteret å spore opp Zivodars mulige rute til Norge: 11. mai 1942 ble det sendt en overlastet båt med serbiske fanger fra Beograd til Wien. Det var tyfus og elendige forhold om bord. Mange av fangene ble deretter sendt med tog gjennom Tyskland, og i Stettin ble 856 fanger lastet om bord på skipet Moero. 1. oktober 1942 kom Moero til Trondheim, og 300 av disse fangene ble sendt til straffarbeid ved Trolla utenfor Trondheim.
Og på Trolla dukket Zivodars navn opp for første gang. På fangekortet fra SS Strafgefangenenlager Falstad står det at han er arrestert etter å ha rømt fra «lager Trolla» - altså fangeleiren på Trolla.
På Trolla var serberne slaver, der jobben deres var å bygge u-båtbunkersen Dora for tyskerne. Serbiske og sovjetiske fanger ble behandlet svært brutalt, og Zivodar klarte til slutt å rømme fra det uutholdelige slitet.
Tatt på flukt
Akkurat når han lyktes med å rømme, vites ikke. Men neste gang Zivodars navn dukket opp var 5. januar 1943. Da ble ha pågrepet i Trondheim, og satt under meget strenge forhold på Vollan fengsel fram til 15. januar
Dette var da var en regelrett konsentrasjonsleir hvor nordmenn, sovjetere og serbere nærmest vilkårlig ble henrettet dette året.
Nøyaktig hvor mange som ble skutt i skogene vites ikke, blant annet fordi tyskerne like før kapitulasjonen forsøkte å skjule forbrytelsene de hadde begått i Falstadskogen. Tyskerne gravde opp mange lik, fraktet dem til havna og lastet inn på et skip, som de senket i Trondheimsfjorden.
– Hvor mange som var på likskipet er helt umulig å vite, sier prosjektleder Gaute Ulvik Haugan ved Falstadsenteret.
På den første minnesteinen som ble satt opp etter krigen, står det at 43 nordmenn, 63 serbere og 101 russere ble henrettet i denne nå fredede skogsteigen.
Henrettet
Om Zivodars henrettelse finnes det ingen nedskrevne øyenvitner, men i papirene på Falstad står det at han ble henrettet 21.1. 1943, 22 år gammel.
Han satt med andre ord i fangenskap i fangeleiren på Falstad i en uke før han fikk sin dødsdom fullbyrdet. Papirene fra Falstad viser at han ble pågrepet sammen med flere andre serbere, som alle ble henrettet. «Fluechtiger Serbe aus dem Lager entflohen» står det i kartoteket om Zivodar.
Det hersker liten tvil om at de unge mennene visste hvilken skjebne de ville møte i de kalde skogene i Trøndelag denne januardagen.
Men familien fikk aldri beskjed om hans skjebne.
Om Ziovars levninger er funnet og plassert i graven til de ukjente, om hans lik ble senket med likskipet, eller om han fortsatt ligger i en ennå ikke funnet grav i skogsområdet ved Falstad, vites ikke.
Men bare det at familien nå vet hvor og når han døde, har gitt dem fred.
– Takknemlig
– Det har tært på meg i alle år. De døde må få hvile. Og for å få hvile må vi tenne lys på deres grav. Jeg er bare så dypt, dypt, dypt takknemlig for at dere nordmenn har tatt vare på historien, og at jeg nå har fått vite. Men jeg fikk ikke sove i natt. Bare å vite at jeg var på samme sted som han satt ... sier den aldrende kvinnen.
For å være helt sikker på at broren nå skal få sjelefred, kontaktet hun en russiskortodoks prest mens hun var på Falstad, og fikk ham til å komme til minnestedet og velsigne broren.
Hun får ham til å velsigne sin onkel også, selv om intet tyder på at han endte sine dager her på Falstad. Hvor han møtte sin død vites ikke.
Selv om Vokusava ble født i 1941, og fortsatt var en liten jentunge da krigen sluttet, er det ting fra den tiden om fortsatt sitter som spikret i hennes hukommelse.
– Jeg husker spesielt en ting; da min far ble arrestert, og satt i fangenskap. Det var i 1944. Han var hjemme da han ble tatt, og jeg husker også at vi dro for å besøke ham i fengselet han satt i først. Senere ble han sendt til en fangeleir og skutt.
Og så husker hun frigjøringen.
– Jeg husker at alle var så glade, de var fyrverkeri og fest, og alt ble bedre, minnes hun.
– Var det mye snakk om krigen under din oppvekst?
– Nei, egentlig ikke. Jeg tror bare man ville glemme, og det har vært så mange kriger hos oss, senere også. Vi ble jo også bombet under borgerkrigen etter Titos død. Men jeg har aldri fått ro over min brors skjebne, før nå, sier hun.
Strafgefangenlager Falstad
Ble etablert på Ekne høsten 1941. Fram til frigjøringen i 1945 satt over 4200 personer i fengslet i fangeleiren.
I perioden 1942–1943 ble mange menn vilkårlig henrettet i skogs- og myrområdet. Dette området er nå kjent som Falstadskogen, og er fredet. Hvor mange som ble henrettet er usikkert, men det er flere enn 200. Straffangen Ljuban Vukovic, som var serber, og tre russiske fanger ble satt til å grave gravene. Vukovic overlevde krigen, og hjalp til med å påvise hvor de fleste ofre lå begravet.
Gravene man har funnet lå i to felt i skogen. I tiden 1945–1953 ble levningene fra alle kjente graver flyttet, men fortsatt kan det være uregistrerte graver i skogen.
Etter krigen skiftet Strafenfangenlager Falstad navn til Innherad fangeleir, og rollene ble byttet om. Fangene ble fangevoktere, vokterne ble de nye fangene.
Foreldreløs
Også to andre eldre brødre og en eldre søster av Vukosava Soskic ble drept under andre verdenskrig. De var barn hennes far hadde med sin første kone, men alle bodde da sammen i huset med faren og hans nye kone, som var Vukosavas mor.
– Min søster ble grovt mishandlet før hun døde. Hun ble torturert, voldtatt og fikk strupen skåret over. Men om det ble gjort av tyske nazister eller av serbiske tsjetnikene vet vi ikke, sier Soskic.
Tsjetnikene var serbere som støttet den jugoslaviske Kongen, mens partisanene, som Soskics familie tilhørte, støttet kommunistene.
Da freden endelig kom i 1945 ble Vukosava foreldreløs. Faren var henrettet, mens hennes biologiske mor ikke orket mer, og bare dro sin vei. Vukosava gikk på en barneskole der alle var foreldreløse, og vokste opp hos andre familiemedlemmer. Også hennes ektemann, som døde for 19 år siden, hadde flere søsken som ble drept i kamp mot tyskerne.
– Men det var fint under Tito (Josip Broz Tito, statsminister (1945–63) og president (1953–1980) i Jugoslavia, red.anm.), og på gården vår dyrket vi alt vi trengte, sier Vokusava som giftet seg og fikk tre barn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 29 2019
Denne saken ble første gang publisert 02/06 2019, og sist oppdatert 26/11 2020.
