Flommen gjorde bønder til flyktninger i eget land
Flyktet nordover
For noen av de mange som mistet alt de eide i Storofsens herjinger, ble løsningen et nytt liv på en annen kant av landet. Det kan høres på dialekter den dag i dag.
Utover 1790-tallet flyttet bønder fra Østerdalen, Gudbrandsdalen og andre deler av Østlandet til Nord-
Norge og slo seg ned i Bardu, Målselv og andre områder der det var god jord – og god plass.
– Innflytterne var med på å kolonisere disse områdene med sitt landnåm, men de var ikke så mange og hadde ikke så stor betydning som det ettertiden har gitt dem.
Det forteller Vidkunn Haugli (79) til Vi Menn. Den mangeårige skolemannen og tidligere ordføreren i Målselv har skrevet store deler av Målselv bygdebok, og kjenner bedre enn de fleste til hvordan kommunen ble befolket, og hvor innflytterne kom fra. Selv kan Haugli føre anene sine tilbake til blant annet Stor-Elvdal.
– Folketellingen i 1801 viser at det i hele Målselv bodde bare 160 personer fordelt på 30 familier. I Bardu var det ikke engang så mange, bare 10 familier med til sammen 58 innbyggere, forteller han.
Dette korresponderer også bra med at Ivar Sæter i boken «Maals-
elvdalen» skriver at det år 1800 bor 37 familier med 196 individer i Målselv og Bardu til sammen.
Men selv om det ikke var så veldig mange som dro nordover som det man har fått inntrykk av, så har de satt dype spor etter seg. Den dag i dag er talemålet i Målselv og Bardu annerledes enn i de ytre strøkene av Midt-Troms, og har et tonefall som minner om målet der mange av innflytterne kom fra.
Flom-redning
« Jorda her nord var et godt lokkemiddel, og det var en del som lot seg friste.
Ikke alle som la veien nordover kunne skylde på Storofsen for at de reiste. Mangel på jord og utsikter til å få offentlig støtte var vel så viktig.
– Særlig Gudbrandsdalen var et aristokratisk bondesamfunn, og det var ikke lett for sønner som ikke var odelsgutter å få noe å leve av. Jorda her nord var et godt lokkemiddel, og det var en del som lot seg friste. De som kom, ble tatt godt imot av dem som hadde reist i forveien, mener Haugli.
En sentral person for å få folk sørfra til å flytte nordover, var fogden Jens Holmboe. Han hadde satset betydelig av egne midler for å befolke de gode jordbruksområdene i Indre Troms. Holmboe forsømte sjelden å minne Rentekammeret (datidens finansdepartement) i København om sine anstrengelser. Han jaktet på høyere embeter som lagmann og amtmann, men lyktes aldri med det. Holmboe må etter alt å dømme også ta en del av skylden for inntrykket av at østlendingene rømte fra Storofsen.
I sin første innberetning til myndighetene i København, om de syv (!) familiene fra Nord-
Østerdal som hadde begynt å rydde land i Bardudalen i 1791, skrev Holmboe at de «lede så stor skade ved oversvømmelsen for 2de år siden, at de bleve satte avstand til der at kunde nære sig.» I et annet, samtidig, brev fra ham om de 19–20 utvandrerne fra Nord-
Østerdal, het det at de var «blant de der i Østerdahls Fogderie ved den bekiendte oversvømmelse toge saadan skade, at de måtte fløtte fra egnen av mangel på næringsveje.»
Lån og skattefrihet
Det viste seg imidlertid at det bare var tre av utflytterne som hadde fått gårdene sine skadet i flommen. Bare én av dem, Ole Olsen Brannvoll, kom til å grunnlegge bosetting i dalen. Alf Kiil som har skrevet bygdehistorien, viser dessuten til at innflyttingen til Målselvdalen var kommet i gang før storflommen i 1789.
Blant dem som brøt opp og reiste nordover, var 20 østerdøler, i hovedsak fra Tynset-Tylldal og Alvdal. De var lovet skattefrihet og rett til å kjøpe så mye jord som de kunne eller ville. De fikk også tilbud om lån som skulle tilbakebetales med tre riksdaler årlig, etter to års avdragsfrihet.
Av de 20 familiene som reiste i 1790 og -91 slo langt fra alle seg ned i Indre Troms. Noen endte på indre Senja, der presten Rosted mente det lå en stor allmenning, gressrik og vel skikket til å dyrke og til kreaturavl. Østerdølene dro for å se på området, og ville gjerne forsøke seg der.
De 19 østerdølene som hadde søkt om bistand fra det offentlige, fikk ved kongelig resolusjon av 8. januar 1794 et lån hver på 30 riksdaler.
Både i Målselv, Bardu og på Senja finnes det en rekke stedsnavn som stammer fra nyrydderne som kom for over 200 år siden. Otte Tollevsen Brannvoll ryddet Ottemoen, Halvor Håkensen Tylldal ryddet Halvorsli, Tore Håkensen Kveberg ryddet Torsli og Jon Ingebrigtsen Østby ryddet Jonsgård.
I dag bor det like i underkant av 11 000 mennesker i Målselv og Bardu.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 08/08 2019, og sist oppdatert 05/08 2019.
