Styrten som kunne forandret Norge
Harald Jørgen forsov seg aldri, men akkurat denne dagen, skjedde det utrolige. Det reddet livet hans
Ken Rune og 18 familiemedlemmer lever på grunn av det utrolige sammentreffet: – Jeg forstår ikke hvordan det kunne skje.
– Der skulle min bestefars navn stått. Og der skulle det stått «Einar Gerhardsen».
Akkurat i denne rekkefølgen sier han det, 46-årige Ken Rune Hansen fra Sortland der han for første gang besøker minnesmerket over de 35 menneskene som omkom om bord i Sandringham-flybåten «Kvitbjørn».
28. august 1947 kom flyet ut av kurs og ble knust mot fjellveggen ved Urklubben i nedre del av Kvammestind, like nord for Lødingen. Et dokument som først ble offentliggjort i 2018, avslører at navigatøren på «Den flyvende Hurtigrute» under krigen fikk sparken fra Luftforsvaret fordi han gjorde en dårlig jobb: I et fortrolig brev til havarikommisjonen beskrev oberstløytnant Thorstein Diesen i Luftforsvarets overkommando ham som en upålitelig navigatør, som i tillegg «var sen til å lære».
Denne navigatøren var nær ved å endre både Norgeshistorien og historien til Ken Rune Hansen.
Trakk vinnerlodd
Ken Rune er barnebarnet til Harald Jørgen Hansen (f. 1921). Han er et petimeter og svært opptatt av slektsgransking. Når han får studert minnetavlen over de omkomne i det som en gang var Norges største flyulykke, peker han øyeblikkelig på hvor det hadde vært naturlig å plassere bestefarens navn.
Ken Rune og 18 andre familiemedlemmer er blitt født fordi de vant i tilfeldighetenes lotteri. Det skjedde fordi hans bestefar – også han et petimeter – på uforklarlig vis forsov seg på grunn av en defekt vekkerklokke – og ikke nådde flyet denne dagen i slutten av august 1947.
Takket være forsovelsen kunne Hans Jørgen Hansen bli far til tre barn, senere bestefar til seks barnebarn og 10 oldebarn.
– Jeg forstår ikke hvordan det kunne skje, sier Ken Rune om vekkerklokke-havariet.
– Bestefar var alltid kvalitetsbevisst. Jeg arvet hans gamle armbåndsur, en Tissot-klokke. Kvalitet, sier Ken Rune ettertenksomt.
Kunne mistet landsfaderen
Statsminister Einar Gerhardsen trakk også ett av vinnerloddene.
Vår senere landsfader skulle ha vært om bord i «Den flyvende Hurtigrute» akkurat denne dagen. En serie av tilfeldigheter gjorde at flyulykken ikke fikk store konsekvenser for hvordan Norge skulle utvikle seg frem til vår tid.
Planen var at Gerhardsen, som var på valgkampturné i Nord-Norge, skulle være tilbake i Oslo onsdag 27. august 1947. Det gjennomførte han, om enn på hengende håret. Gerhardsen befant seg i Hammerfest og skulle etter planen bli fraktet med sjøfly til Harstad. Der skulle han holde foredrag tirsdag kveld 26. august, og dessuten konferere med de ansvarlige for Finnmarkskontoret og andre myndigheter.
Problemene begynte da været ble så dårlig at flyet som skulle bringe statsministeren til Harstad ikke kunne ta av. I stedet ble han sendt av sted i båt. I det dårlige været brukte båten 28 timer før den ankom Harstad ved 01.30-tiden natt til onsdag 27. august.
Gerhardsen var ganske preget av den strabasiøse båtturen, og han ble derfor innstendig oppfordret til å bli over i Harstad en dag ekstra. Flybillett med «Den flygende Hurtigrute» torsdag morgen 28. august, var også ordnet.
Statsministeren vurderte tilbudet, men bestemte seg for å reise sørover snarest mulig. I løpet av sene nattetimer holdt han de konferansene han skulle – og fløy til Oslo om formiddagen 27. august.
Torsdag 28. august kl. 12 var han derfor til stede i Oslo der han deltok i møte i Den nordiske Samarbeidskomite.
Endringen i reiseplanene i siste liten hadde ikke bare reddet livet til Einar Gerhardsen.
– Ja, jeg tror mye i Norge hadde vært ganske annerledes dersom min far hadde blitt med «Kvitbjørn», sa sønnen Rune Gerhardsen til Vi Menn i 2018.
Den tidligere byrådslederen i Oslo og president i Skøyteforbundet som gikk bort i 2021, mente faren hadde flaks:
Ble ikke redd
– Man begynner jo å tenke «skjebne» når du ikke blir med et fly der du har plass, og så havarer flyet, sa Gerhardsen. Dagen etter var Arbeiderbladets førsteside preget av flyulykken med «Kvitbjørn» – og et referat fra møtet i Samarbeidskomiteen.
Selv om tilfeldigheter gjorde at ikke oppslaget var tapet av Norges statsminister, fikk faren ikke flyskrekk eller lot seg påvirke av hvor nær døden han hadde vært, ifølge Rune Gerhardsen.
– Nei, han hadde ikke anlegg for angst. Han var veldig flegmatisk, sa sønnen.
Rune Gerhardsen var ett år gammel da han kunne blitt farløs. Han tror at faren senere ikke snakket så mye om disse tilfeldighetene fordi det var litt skumle greier – og at ulykken lå langt tilbake i tid da sønnen ble gammel nok til å huske hva det ble snakket om ved frokost- og middagsbordet.
– Han ville nok ikke skremme meg, fordi det ikke lenger hadde noen aktualitet, sa Rune Gerhardsen i intervjuet i 2018.
– Nasjonen skal være glad for at han ikke ramlet ned. Jeg skal ikke si at Norge hadde vært mye dårligere, men mye hadde blitt annerledes. Det meste av det som skjedde i hans regi, ville ikke skjedd. Min far hadde laget en norm for hvordan politikken skulle utformes og hvordan den skulle presenteres. Han satte sitt personlige preg på dette, ikke minst formuleringene av det politiske budskapet, understreket Gerhardsen.
Kjapt ferdig
I mange år rådet en opplest sannhet at de 35 omkomne ble drept på grunn av feilnavigasjon. Forklaringen fremsto både selvsagt og innlysende, ettersom det store Sandringham-flyet hadde fløyet et sted der det ikke skulle være.
Havarikommisjonen som var oppnevnt av Samferdselsdepartementet, samarbeidet særdeles tett med katastrofekommisjonen fra flyselskapet Det Norske Luftfartsselskap (DNL). Flyets eiere fikk blant annet være til stede i alle vitneavhør, bortsett fra ved avhør av selskapets egne ansatte. Ikke mer enn tre uker gikk før kommisjonens rapport var klar.
Likevel gikk 60 år før rapporten ble offentliggjort.
Kommisjonen slo fast at det var intet i hendelsesforløpet som tyder på at tekniske feil eller mangler ved flyet forårsaket det vesentlige avviket fra den korrekte kursen. Granskerne pekte heller på at været ved utløpet av Tjeldsundet var så dårlig at besetningen i tåkehavet tok feil av to ganske like naturformasjoner. Øyenvitner meldte at det store flyet kom dundrende nedover sundet i bare 30 meters høyde.
La om kursen for tidlig
Kommisjonen påpekte at det i slikt vær er påfallende lett å ta feil av Strandsholmen og Hjertholmen:
«I alle tilfeller har flygeren ikke fløyet ut den distanse han skulle ha gjort. Dette forklarer at flygeren har styrt på Strandsholmen og svingt til høyre straks etter at han passerte denne, i den tro at han hadde passert Hjertholmen.»
Flygeren begynte den skjebnesvangre høyresvingen ca. to og en halv nautiske mil (4,6 kilometer) før han skulle. Ved normal marsjfart tilsvarte dette ca. ett minutts flyging.
«Flygeren kan ikke ha kontrollert utfløyet distanse ved hjelp av sin klokke, eller han har fått feilaktig tid oppgitt fra sin navigatør. Kommisjonen mener det er sannsynlig at flygeren under kontaktflygingen gjennom Tjeldsundet ikke har kontrollert sin flygetid fra vendepunkt til vendepunkt, idet han tilsynelatende ikke har vært i tvil om sin posisjon.»
Radar uten verdi
Paradoksalt hadde «Kvitbjørns» forutsetninger for å manøvrere under vanskelige værforhold, imponert et samlet pressekorps noen måneder før ulykken. Under en invitasjonstur med flybåten, ble «Kvitbjørn» presentert som verdens første passasjerfly utstyrt med radar, og ruten den første regulære som ble fløyet med utstyr som kartradar.
Journalistene ble fortalt at flyet kunne gli trygt gjennom ruskevær og tåke, «og trygt og sikkert utenom torghatter og lofotvegger, takket være denne vidunderinnretningen.»
Men forutsetningen for at utstyret skulle tjene sin hensikt, var at «flygeren velger sin rute og passer høyden», slik VG skrev dagen etter ulykken.
Utbrent motor
Våren 2018 sto Ken Rune Hansen ved minnesmerket for de 35 menneskene som brått fikk avsluttet livet da «Kvitbjørn» i 290 meters høyde krasjet i fjellveggen. Ingen ombord hadde mulighet til å overleve hverken kollisjonen eller den voldsomme brannen etterpå.
På toppen av bautasteinen er én av de fire motorene fra det havarerte Sandringham-flyet montert; fullstendig svart som et resultat av brann og høy temperatur. Et enkelt, men effektivt sikteinstrument står et par meter unna. Gjennom røret kan man se rett opp i ura der flyet styrtet. Nedenfra kan man lett konstatere at flyet ville ha unngått ulykken dersom det hadde flydd noen meter høyere og vært på en litt sørligere kurs.
Ken Runes farfar skulle vært en av de 35. Da hadde ikke 40 åringen eksistert.
– Jeg blir helt svimmel ved tanken. Egentlig er det helt sinnssyke odds for at hver og en av oss er blitt født. Milliarder av tilfeldigheter ligger bak. Vi har godt av å tenke litt over at man befinner seg i verden mot alle odds, sier Ken Rune Hansen.
– Og selvfølgelig skulle farfar ha våknet, nådd flyet – og jeg hadde ikke vært her. I stedet får vi oppleve dette fantastiske påfunnet kalt «livet», sier Hansen, og anlegger et matematisk perspektiv:
– Selv har jeg barn. Spol tiden 200 år frem: Hvor mange mennesker finnes da, som ikke hadde vært til dersom ei vekkerklokke i Honningsvåg hadde ringt som den skulle en augustnatt i 1947?
Fikk historien i en bisetning
46-åringen sier at hans tanker ofte går til dem som mistet sine kjære i den samme flyulykken – og alle dem som skulle vært født, men som fikk familiebåndet brutalt kuttet over:
– Jeg er veldig ydmyk fordi jeg selv var så heldig å vokse videre som en grein på vårt slektstre.
En tilfeldighet gjorde at familien fikk vite om Harald Jørgen Hansens utrolige skjebne.
Bestefaren døde i 1984. For 14–16 år siden ville Ken Rune og hans far Svein Harald sikre seg opplysninger om familien. De rigget til opptaksutstyr og lot Harald Jørgens enke, Svanhild (f. 1930), fortelle om smått og stort.
– Hun fortalte en del detaljer, og i en bisetning sa hun at bestefar skulle vært med flyet, forteller Ken Rune.
– Både pappa og jeg utbrøt: «Hva sa du»? Vi ble helt fælne og veldig overrasket da vi forsto sannheten. Det er i det hele tatt utrolig at denne historien ikke var kjent i familien. Men det var slik det var. De gamle snakket ikke så åpent som vi gjør i våre dager, sier Ken Rune.
Forsovelse reddet mange liv
I stedet for å dø i fjellet ved Lødingen, ble Harald Jørgen Hansen far allerede 9. juli året etter. Da ble Svein Harald født. Senere er 18 etterkommere kommet til.
– Min bestefar hadde ganske sikkert stilt vekkerklokka på 01.00. Klokka 03.00 skulle han ta hurtigruta fra Honningsvåg til Tromsø. Der hadde han billett med «Kvitbjørn» til Oslo torsdag morgen 28. august. Planen var å reise videre til Bømlo, der han hadde vært evakuert til under krigen, forteller Ken Rune.
I stedet forsov Harald Jørgen seg og kom ikke med hurtigruta. Men han berget livet. Det gjorde også Ken Rune Hansen og de 18 andre etterkommerne hans.
Fikk statsministerens billett – og omkom
Kontorsjef Ingvar Ingebrethsen fra Stavanger overtok statsminister Einar Gerhardsens billett – og ble drept i «Kvitbjørn»-ulykken.
I et intervju med Stavanger Aftenblad for 17 år siden, fortalte sønnen, Halvor Ingebrethsen som var 12 år da ulykken skjedde, at det alltid var underlig å se statsminister Gerhardsen på fjernsyn.
Kontorsjef Ingebrethsen var på vei hjem etter å ha jobbet med gjenreisningsarbeidet i Vadsø. Han sto på venteliste til det fullbookede flyet da et sete ble ledig som følge av Gerhardsens avbestilling. Ingebrethsen bestilte blomster til kona som hadde fødselsdag neste dag som det siste han gjorde før han gikk ombord. Hun fikk dermed først mannens dødsbudskap – og neste dag fikk hun blomsterhilsen fra ham.
Heldige Svendsen
Tilfeldighetene var mange før «Kvitbjørns» skjebnesvangre avgang fra Harstad.
Einar Gerhardsen berget livet og Norge ble som det er blitt. I havarikommisjonens papirer på Riksarkivet fremkommer at en foreløpig ukjent person tilfeldigvis også unngikk døden denne dagen.
Flyekspeditøren i Harstad vet ikke mer enn at «ingeniør Svendsen» ikke dukket opp, selv om han hadde billett. Ingen vet hvem denne Svendsen er. I siste liten kom også to journalister fra Tsjekkoslovakia heseblesende ned til sjøflyhavnen. De hadde forsovet seg. Begge ble med flyet, men deres flere uker lange reportasje i Norge fikk en tragisk avslutning.
– Ikke pålitelig
Et fortrolig notat til havarikommisjonen, signert oberstløytnant Thorstein Diesen i Luftforsvarets overkommando, ble skrevet fem dager etter ulykken.
I de nå offentliggjorte papirene etter «Kvitbjørn»-ulykken sverter forsvarslederen den navngitte navigatøren etter noter.
Innledningsvis er han en smule oppgitt over at de sivile flyselskapene ikke i særlig grad har innhentet tjenesteuttalelser om flygere og besetninger fra deres tjeneste i Luftforsvaret. Diesen forteller i notatet at han i 1941-42, og senere i 1943, hadde navigatøren på «Kvitbjørn» under sin kommando som flightsjef.
«Jeg ga rapport til sjefen for 330 squadron, H. Bugge, om at hans arbeid ikke var tilfredsstillende. Da han kort etter ble syk, ble han sendt over til Canada. I den andre perioden ble han sendt opp til 330 squadron på Shetlandsøyene. Da jeg visste at han ikke var dyktig, mente jeg at vi fikk prøve ham. Etter at han hadde gjort tjeneste en tid, innhentet jeg rapporter fra de «captains» som han hadde fløyet med og navigasjonsoffiseren. Disse rapporter var dårlige, og han ble sendt bort fra avdelingen. Rapport ble sendt F.F.K., London. Det som var å utsette, var at han var sen til å lære og ikke noen pålitelig navigatør. Til slutt vil jeg si at jeg var meget forbauset da jeg et par dager før ulykken skjedde, fikk vite at han var godtatt som navigatør på Sandringham-flyene.»
Diesen skriver ingenting om hvorfor han ikke umiddelbart slo alarm da han fikk vite at den 31-årige navigatøren fra Rogaland hadde fått jobb på passasjerflyene til DNL. Havarikommisjonen tok heller ikke innover seg den sterke kritikken fra oberstløytnanten. I rapporten omtales navigatøren som «en ivrig og erfaren radaroperatør.»
I et notat fra Det Norske Luftfartsselskap A/S, ført i pennen av A. Aagaard, ble kommisjonen forsikret at navigatøren uten tvil var en av selskapets mest erfarne navigatører: Til navigatør å være, hadde en meget høy total flytid; 1877 timer. Han hadde fløyet Nord-Norge-ruten 22 ganger i løpet av 1947-sesongen.
Kommisjonen er klar på hvilket stort ansvar det påhviler besetningene på ruteflyene, og hvor stor betydning det har «at hver enkelt av disse i alle deler holder mål – så vel med hensyn til personlige egenskaper som utdannelse – som stillingene krever.»
Denne saken ble første gang publisert 06/08 2024, og sist oppdatert 26/08 2024.
