Det ene som irriterer

Primitive, tynne, treige og med et eiendommelig livsløp er beskrivelser på storstankelbeina i familien Tipulidae. De pussige insektene lever nesten ett år som larve og får bare skjene rundt som tovinget insekt i noen få dager før skjebnen innhenter dem. Eller enda kortere, om skjebnen har form av en sportsbil, og dersom de oppholder seg et sted der en sportsbil kan leve ut sitt temperament og holde en fart som insekter ikke tåler å bli truffet av. Men da skal stor-stankelbeina ha uflaks. Veldig uflaks. Det er irriterende få steder der sportsbiler kan komme opp i en fart som kan bli fatal for storstankelbein.

Meningen med livet

Stankelbeinen var knapt ute av sitt eviglange lavrestadium og hadde garantert ikke gjort seg noen tanker om et forestående trist og fryktelig uheldig endelikt da jeg satte meg bak rattet i en grå Audi RS4. Det var fredag ettermiddag og trafikken på E18 sto tilnærmet i ro. Solen skinte. Helgen lovet det beste. Foran meg lyste det opp et dashbord der turtall var viktigste tema og anvisning av fart var tonet ned.

Det var sikkert lurt. Og ikke fordi det gikk så fort. Tvert om: For én ting er å sitte i kø i venstre felt på E18 med mobilsnakkende medmennesker foran seg og vogntog til høyre. Én helt annen ting er å gjøre det med 450 hestekrefter fra en V6’er med biturbo foran knærne og en masse annet som får fantasien uvilkårlig til å skyte fart.

To kilometer i timen. Og et drivstofforbruk på 1,5 liter på mila. Bensin til over 16 kroner literen. Noen av tilværelsens dypere spørsmål trengte seg på – sånne som handler om meningen med livet og slikt.

Forkledning

– Jøss, den ser jo nesten akkurat ut som en vanlig A4, jo!

Bilen var ikke mer enn kommet inn på gårdsplassen hjemme etter en lang og trist kjøretur før kona entret vognen. Hva hun ventet å finne, er uvisst. Men det er ting som tyder på at konstruktørene har lagt seg i selen for at bilen skal se minst mulig ekstrem ut – og dermed oppnå høyest mulig «Wife Acceptance Factor» (WAF). Ytre kjennetegn som plassering av skjermer, knapper, gir og grunnleggende funksjoner har mangt til felles med familiens A4 Allroad. Eller som femåringen i nabohuset bemerket:

– Den ligner veldig på bilen din.

Og han hadde ganske rett – selv om husholdningens hverdags-Audi ikke har eksos-potter en voksen mann får knyttneven inni, ikke like brede skjermer, ikke like «sinte» luftinntak og ikke like fyrige karbon-detaljer på interiøret – men har hengerfeste.

Så hva var da vitsen? Hvorfor bruke over en million kroner på en bil som minner til forveksling om en familiebil av den typen mange samfunnsstøtter heller lar seg irritere enn imponere over? Som ikke gir oppmerksomhet, glade vink og lange blikk fra folk flest, slik klassiske sportsbiler fort gjør? Vel ble én person observert ruslende rundt Audien på ærbødig avstand mens han satte til livs en kebab. Men ærlig talt ...

Audi RS4

Motor, cm³: 2894

Sylindre antall: V6

Gir: 8-trinns Tiptronic

Drift: Quattro permanent firehjulsdrift

Effekt, hk ved o/min: 450/5700

Dreiemoment, Nm ved o/min: 600/1900

Egenvekt, kg: 1790

Lengde/bredde/høyde, cm: 478/187/140

Bagasjerom, liter: 505

Tilhengervekt, kg: 1900

Standard dekkdimensjon: 265/35R19

Forbruk, NEDC l/mil: 0,88

CO₂-utslipp, g/km: 199

NOx-utslipp, mg/km: 40,8

0–100 km/t, fabrikk, sek: 4,1

Toppfart, km/t: 250*

Pris fra, kr: 1 083 600

* 280 km/t med RS-dynamikkpakke (88 410 kroner)

– Tenk på bobilene. Tenk på Toyotaene. Tenk på alle de bilene du bare kan skvette forbi før du rekker å bli irritert! lød det forsonende fra familiens 18-åring som inntok baksetet.

Særlig ...

Midtdelerens forbannelse

Trafikkøkonomisk institutt ga i fjor ut en rapport der det fremgår at midtdelere som skiller kjørefeltene bidrar til å redusere antallet dødsulykker med 69 prosent og antallet ulykker med alvorlig personskade med 47 prosent. Koblet med lavere fartsgrense og fartsdumper er effekten selvsagt enda større. Så lenge alle pent må ligge i køen, kommer alle pent frem dit de skal.

Slik statlig inngripen i den personlige frihet kan følgelig bidra til mild og harmonisk ferdsel langs norske veier. For eksempel på strekningen på E16 fra Skoglund i Bærum og Heradsbygda på Hønefoss – drøye 30 kilometer der det i praksis ikke er mulig å komme forbi noen som helst.

Strekningen byr på den vidunderligste utsikt utover Tyrifjorden, til kostbare tunneler – og saktegående kjøretøyer som med den største selvfølgelighet passerer alle avkjørsler og steder der andre kunne sluppet forbi.

... Og ikke minst byr Europaveien på uendelige frustrasjoner for én som sitter med et veldreid ratt av tysk fabrikat mellom hendene, en lumsk brumling foran i vogna – og utålmodige passasjerer.

Etter å ha studert hekkpartiet til en Toyota Yaris og kjent på ærefrykten utløst av Yaris-sjåførens karakterstyrke og evne til å ikke bevege seg én kilometer raskere enn moderate fartsgrenser skulle tilsi, måtte motorveien oppsøkes. Og da feltet som er oppkalt etter øvelsen som Audi RS4 er som skapt for; akselerasjon.

Rop om nåde

– Følg med nå!

Oppfordringen gikk til mor (78) under setebeltet i høyre forsete og til kona («rundt 50») i baksetet. Jeg smøg Audien i gangfart ut av rundkjøringen og inn på påkjøringsrampen til E18. Motoren sto i kjøremodus «dynamic» og lyden tilkjennega høy beredskap hos hestene under panseret. Veien var snorrett og lett stigende, asfalten var tørr og ikke en bil var å se foran oss. Jeg ga gass, kjente motoren nøle et øyeblikk før de to turboene slo inn og kastet bilen fremover og oss om bord bakover og inn i velkomponerte sportsbilseter.

Responsen kom i form av et tiltagende hyl. Først et «så!», deretter noen flere «så!!!», gjentatt i raskere rekkefølge og høyere lyd «såsåsåsÅSÅSÅSÅ» – og til slutt oppfordringen om å holde avstand til bilen foran – som ikke fantes. Ingen glede, ingen galskap, bare et fromt ønske om at bilen igjen ble satt i «comfort»-modus og familien gjenforent på bopel. Utenfor bilen.

Poet-behov

Det endte med at 18-åringen i huset ba tynt for racerbilens rykte og anseelse og redning fra status som «Norges mest irriterende bil». Bare en liten tur til ut? Han visste om en fin liten vei med mange svinger og bra asfalt.

Det var slik det hadde seg at vi passerte det hvite skiltet med fire diagonale striper over 60-tallet, og det med et sleskt flir. Smal vei, men god oversikt rett frem. Gassen i bånn. Ingen hyling fra hverken dekk eller baksete, bare lyden av turbo, V6’er med raskt økende turtall og blod som bruset i årene.

Svingene kom så tett og krevde et håndlag som tilsa at overordnede fartsgrenser ikke representerte noen utfordring. Den største utfordringen lå i å kunne beskrive opplevelsen i ettertid for uinnvidde, fortrinnsvis i poetisk form som var opplevelsen verdig, men samtidig ikke fremsto som utuktig skrift.

– Dette virker det som du har gjort før, lød det innsmigrende fra 18-åringen, fortøyd midt i baksetet.

– Deilig! Det er nesten så jeg blir litt ugrei i magen!

En som ikke bare nesten ble litt ugrei i magen, var den flyvende storstankelbein. Han (eller hun) møtte sin skjebne altfor tidlig mot Audiens spoiler akkurat mellom q’en og u’en i «Quattro», og med en slik kraft at de skjøre vingene som vanligvis peker bakover eller til siden, endte rett frem over. Kanskje som en advarsel om at det er best å ikke være i veien når Audi RS4 mister beherskelsen.