Vrede uten hvilepauser
Nok et eksempel på dårlig historiefortelling med handling fra antikkens mytologi.
(SIDE3:)Wrath of the Titans
USA 2012
Regi: Jonathan Liebesman
Med: Liam Neeson, Sam Worthington, Ralph Fiennes, Rosamund Pike, Bill Nighy, Danny Huston, Toby Kebbell
«Clash of the Titans» fra 2010 var et ikke spesielt mektig sverd og sandalepos med handling hentet fra gresk mytologi, hvis guder og skapninger ble gjenskapt av henholdsvis mer eller mindre drevne actionskuespillere og mer eller mindre vellykkede digitaleffekter. Filmen ble spesielt kritisert for sine labre 3D-effekter, som produsentene hadde tilført i etterkant, istedenfor å koste på seg 3D-kameraer under innspillingen.
Denne kritikken sa hovedrolleinnehaver Sam Worthington seg enig i, da han så seg nødt til å love fansen at oppfølgeren skulle bli en forbedring. Likevel har man angivelig valgt samme framgangsmåte denne gang, med det resultat at 3D-effektene heller ikke i «Wrath of the Titans» er så voldsomt imponerende. Selv om de er hakket bedre enn i forrige film.
De øvrige spesialeffektene er det imidlertid lite å utsette på, og gjør sitt til at «Wrath of the Titans» er en nokså spektakulær visuell opplevelse. Men det er til gjengjeld alt den er.
I filmen er ti år gått siden sist, og halvguden Persevs (spilt av en nesten oppsiktsvekkende blass og uengasjert Worthington) gjør et helhjertet forsøk på å leve et stille liv. Hvilket sjeldent lar seg gjennomføre på film. Grunnet noen ikke spesielt forståelige intriger som involverer svik og rivalisering i mellom de ulike medlemmene av gudefamilien, må han selvfølgelig snart flakse av gårde på pegasusen for å redde sin far Zevs og bekjempe titanene vi faktisk aldri så i forrige film.
Heretter får vi voldsomme (og som sagt visuelt imponerende) actionsekvenser fra overveldende begynnelse til utmattende slutt. Kan hende dette høres positivt ut for noen, men i tillegg til å skape en ganske så slitsom totalopplevelse, gjør mangelen på pustepauser at vi aldri investerer følelser i folkene (eller gudene) det handler om.
Det hjelper heller ikke at historien involverer flere karakterer generelt og far/sønn-forhold spesielt enn den har godt av. For handlingen er verken kompleks eller intrikat, den er bare rotete fortalt. I tillegg til at den sliter med å forklare oss hvem alle disse mytologiske figurene er. Den valgte strategien i så måte går tydeligvis ut på å rope ut navnene deres oftest og høyest mulig (med ulike britiske aksenter, som igjen skriker mot den stadig nevnte hovedrolleinnehaverens australske uttale), mens det pøses på med slåssing og spesialeffekter.
På sett og vis oppfører hele filmen seg som en overivrig student oppe til muntlig eksamen i gresk mytologi, som har rukket å pugge en hel masse navn, men ikke satt seg inn i selve historien. Resultatet er ikke akkurat gull, det er ikke engang titan.
Jeg er med andre ord stygt redd for at Sam Worthington vil møte enda mer vrede fra fansen for denne filmen.
Denne saken ble første gang publisert 29/03 2012.