Verdens beste sjef
Med enorme forventninger, var det spennende hvordan Springsteen og hans E-Street Band ville takle utfordringen.
Bruce Springsteen & The E-Street Band
Valle Hovin
Tilskuere: 40 000 (Utsolgt)
En av årets mest omtalte konserter kunne ikke startet på en bedre måte. Springsteen slentret ut på scenen, med kun en kassegitar som selskap og møtte publikum med «The Promised Land» fra albumet «Darkness On The Edge Of Town». En umiddelbar kontakt mellom artist og publikum ble etablert, og sirkus Bruce fikk en flott start.
For det var entertaineren Springsteen som sto på scenen i Oslo i går. Han var høyt og lavt, med en energi som de fleste yngre artister kan se langt etter. For et fantastisk humør han viste! Han spøkte, lo og det virket som han virkelig koste seg. Den komiske tonen med gitaristen Steven Van Zandt føltes ekte og spesielt spøkene om Van Zandts rolle i den norske tv-serien «Lilyhammer» fikk fram latteren blant publikum.
Etter den rolige starten, kom resten av E-Street Band ut på scenen og du verden som de ville rocke oss. Flere tunge rockelåter med «We Take Care Of Our Own» (fra «Wrecking Ball») og «Badlands» (fra «Darkness On The Edge Of Town») som høydepunkter. Disse tok pusten fra de fleste, til og med Springsteen selv, uten at det påvirket i særlig negativ forstand.
De roet det hele så ned og det var en velkommen pause, selv om det gospelaktige de ga denne delen av konserten ble litt langtekkelig etterhvert. Heldigvis varte ikke dette altfor lenge, og festen kunne starte igjen, godt ledet av Springsteen i rollen som rockepredikant.
Det var ingen perfekt konsert, rent spille- eller lydmessig. Blåserrekka hadde tendenser til svært skarp lyd, og det var til tider ujevnt med tanke på lyden ut. Men det gjorde likevel ingenting! Det ble reddet inn ved spilleglede og ikke minst, Springsteens fantastiske katalog av sanger.
Lysproduksjonen startet svakt, men tok seg opp utover kvelden. De tre store skjermene, en bak bandet og to på hver sin side, fikk heller stå i sentrum og bragte fyrverkeriet som foregikk på scenen fram på en flott måte. Ikke minst da Springsteen plukket fram en liten jente som sjenert fikk synge med på «Waitin' For A Sunny Day» og sjarmfaktoren kunne ikke vært høyere. Det underlige er heller hvor naturlig og ekte det virket.
En som også fortjener ros, ved siden av hovedpersonen, var fantastiske Max Weinberg på trommer. Massiv og tight spilling. Han overdrev aldri, men var den solide ryggraden i et samspilt og fint E-Street Band. Virkelig en undervurdert trommeslager som fortjener mere ros for sitt fag.
Høydepunktene kom som perler på en snor. Blant andre «Streets Of Fire», «The River», «Raise Your Hand» fikk fram allsangen og publikum viste sin tydelige glede. Balladen «The Promise» med Springsteen alene bak et piano stakk seg også ut som et klart høydepunkt og gåsehuden var uunngåelig. Sårt og en fin kontrast til rockemonsteret som skulle komme.
For så startet nemlig hitparaden for alvor når det var tid for ekstranumrene. Etter en litt rar start med «We Are Alive» så dundret det klassiske riffet til «Born In The USA» over stadion og ble møtt med kveldens klart høyeste velkomstrop. Så rett over i «Born To Run» som virkelig viste bandet fra sin beste side, for så toppe det hele med «Glory Days».
Stemningen på Valle Hovin var ekstatisk og grenset til magisk. Så kom «7 Nights To Rock», «Dancing In The Dark» og ikke minst, «Tenth Avenue Freeze-Out» som inneholdt en planlagt pause for en fin hyllest til Clarence Clemons, den avdøde saksofonisten (Hans nevø, Jake Clemons, er ingen dårlig erstatter). Rørende og fint.
Så skulle man tro at det var slutt, for det virket virkelig slik. Neida, «The Boss» ville spille mer. Det vi ble servert var en lang, men fet versjon av The Isley Brothers «Twist And Shout» pluss en naken og røff versjon av «Night» som to flotte kroner på verket. Kvelden i selskap med Springsteen og hans E-Street Band ble en lang en, det hadde gått nesten tre og en halv time før han mente at vi hadde fått nok.
Tross sin utømmelige energi og sjarme, var det likevel for noe annet at Springsteen vant våre hjerter på Valle Hovin i går. Han lot sangene snakke for seg og nevnte aldri 22. juli direkte. Det fungerte godt og føltes aldri kvalmende eller påtatt, noe som lett kunne skjedd når man omtaler slike tragedier. Fabelaktig godt løst. Vi takker og bukker, Bruce. Kom gjerne tilbake snart.
AV: Bjørnar Kristiansen