Haddy Njie forteller:
Trond Giske: «Bo hvor du vil, jobb med hva du vil, men jeg vil ha et barn til»
Et lite syskrin har fulgt Haddy Njie siden hun flyttet hjemmefra, 18 år gammel. Nå, som småbarnsmamma i godt voksen alder, brukes skrinet flittigere enn noen gang før.
Ved første øyekast ser det rimelig kaotisk ut. Haddy Njie har spredt innholdet i det lille, overfylte syskrinet utover kjøkkenbordet. Nå ligger lapper, spoler, restegarn, nåler, stoffbiter, pyntebånd, trådtredere og paljetter hulter til bulter.
– Det er sikkert mange som kommer til å få infarkt av å se dette. Men greia er at jeg aldri kaster noen ting. Alt dette kan komme til nytte, sier Njie og griper en bunt trådrester.
– Kanskje vi bruker dette til å lage hår til en dukke. Og se her!
Hun holder opp en stoffbit formet som en ballong.
– Mamma kjøpte disse da hun laget forhenget til hemsen hvor den eldste datteren min sover. Nå bruker jeg dem til å lappe hull. Og her har jeg litt tynt, mykt dongeristoff som er veldig slitesterkt. Og dette! Det er stoff fra en sekk vi fant på finn.no, som bare varer og rekker, og som vi bruker til alt mulig.
Ektemannen Trond Giske
Vi sitter på kjøkkenet hjemme hos Haddy Njie på Grünerløkka. Her bor hun sammen med ektemannen Trond Giske og deres to døtre: Maria på åtte og Anna på to og et halvt.
Njie forteller at mye forandret da hun fikk barn, spesielt etter at yngstedatteren ble født.
– Jeg var lenge innstilt på ikke å få barn, og jeg tenker fremdeles at man kan ha et veldig godt liv uten. At det å få barn ikke nødvendigvis gjør at livet blir mer verdifullt eller gir det mer mening. Men så traff jeg Trond, som hadde en datter fra før. Og alt var liksom veldig greit for ham. «Bo hvor du vil, jobb med hva du vil, men jeg vil ha et barn til», sa han.
– Det var et krav?
– Jeg opplevde det nesten sånn. Men han er jo politiker, så han sa ikke at vi måtte få barn. Han sa bare: «Barn får vi». Og hvis jeg svarte: «Nei, jeg tror kanskje ikke det», sa han: «Jo da, barn blir det».
Njie smiler fornøyd nå, men virkeligheten var en ganske annen før hun og Trond Giske ble et par.
– Jeg var virkelig ikke klar for det ansvaret som ligger i å bli mamma. Jeg tenkte at det ville komme til å oppsluke meg helt, og at alt annet kom til å bli uvesentlig. Og dét var jeg redd for at jeg ikke ville overleve, sier Njie, som har vært åpen om at hun har slitt med depresjoner og et mørkt sinnelag.
Hun legger til at hun også var veldig opptatt av ikke å videreføre til barna alt det «grumset» hun følte at hun selv bar på.
Men så traff hun altså Giske.
– Da tenkte jeg: Hvis alt skulle gå til helvete med meg, så vil han uansett beholde humøret, ordne opp og ta ansvar for barna. Så enkelt var det.
– Men hvordan gikk det med dine forutanelser?
Njie smiler.
– Det ble akkurat slik jeg hadde forestilt meg. Det var altoppslukende. Jeg tenkte at jeg ikke måtte gå i en sånn kvinnefelle, der man må gi avkall på mange ting – jobbe mindre og være mer hjemme. Så i starten gjorde jeg det motsatte. Jeg jobbet masse, pumpet melk backstage og var «på» hele tiden. Men samtidig følte jeg sterkere og sterkere at dette ikke var bra for meg.
Hun rister på hodet. Ser en smule oppgitt ut.
– Etter hvert innså jeg også at det slett ikke er snakk om en felle, men om valg man tar. Jeg hadde jo muligheten til jobbe mindre, kutte ned på forbruket og velge en mer fleksibel, hjemmebasert jobb, hvor jeg ikke er så synlig hele tiden.
Les også: Haddy Njie: – Det var tøft og sårbart for alle
Elsker loppemarkeder
Da Anna kom til verden noen år senere, sto dette veldig klart for Njie – selv om hun akkurat da sto midt oppi prøvene til «Matilda» på Folketeateret.
– Det ble virkelig ingen myk start, men Trond stilte opp. Han hadde nøkkel til teateret og var en kjempestøtte under hele spilleperioden. Så snart det hele var over, var barna mine førsteprioritet. Og sånn har det vært siden.
Njie forteller at hun i dag bare tar jobber som enten er veldig godt betalt eller veldig morsomme. Hun tjener mindre, men hun har funnet en måte å lure «systemet» på – systemet som handler om å kjøpe, bruke og kaste, kjøpe, bruke og kaste, igjen og igjen.
– Jeg elsker loppemarkeder, og jeg gleder meg over å slippe å kjøpe nytt.
Siden ektemannen pendler mellom Oslo og Trondheim, er Njie mye alene med døtrene. Den yngste våkner klokka halv seks om morgenen, og den eldste sovner gjerne ikke før klokka elleve om kvelden. Det betyr at hun sjelden har tid til å sette seg ned for å sy.
– Men når jeg har fem minutter, tar jeg frem dette syskrinet for å reparere en sokk. Eller en genser. Jeg synes plagg får en slags merverdi når det som ellers ville vært ubrukelig, likevel kan brukes.
Hun reiser seg, forsvinner inn på naborommet, og kommer tilbake med et par hansker.
– Dette er typisk for hva jeg holder på med, sier hun og forklarer hvordan hun har forsterket hanskene ved å sette på biter fra en barnehagesekk.
Stoffet er robust og tåler vann. Hanskene fant hun på et loppemarked. Der fant hun også nylig en vinterkåpe til Maria.
– Det var en del hull i den, men det fikset jeg ved hjelp av noen lapper som Maria selv valgte ut. Nå bruker hun vinterkåpen ofte, sier Njie fornøyd, men understreker at dette ikke er en «stolthetsgreie» for henne.
– Hvis hun en dag ikke lenger vil bruke kåpen, ja, så er det helt greit for meg.
– Hva med din egen garderobe?
– Jeg gjør det enkelt. Det jeg har på meg nå, har jeg tre sett av. Et brunt, et grønt og dette svarte. Slik slipper jeg å tenke på hva jeg skal ha på meg fra dag til dag. Noen får overskudd av å ha mye å velge i, men det gjelder ikke meg. Jeg blir bare stresset, og det tapper meg for energi. Så når jeg står opp om morgen, hopper jeg i en ren versjon av det samme antrekket.
– Men det slites vel også?
– Jo, men jeg har jo dette syskrinet, sier Njie, smiler og forteller at dette er den tredje vinteren hun kler seg i svart, brunt og grønt.
– Men i rollen som programleder er du vel også avhengig av noen andre kreasjoner?
– Ja, men da er det jo kjempeflinke kostymefolk som har mye mer peiling enn meg. De kjenner meg, og vet at mitt mål er at klærne ikke skal ta oppmerksomheten fra det jeg sier.
Les også: Derfor stråler Dorthe ekstra mye om dagen: – Det er helt fantastisk
Verdifulle øyeblikk
Det er en stund siden Haddy Njie sist var på TV, og det er et bevisst valg fra hennes side. For bak nøysomheten ligger det også en filosofi.
– Jeg har alltid vært veldig drevet av jobb og resultater. Jeg har løpt i ring, prøvd å ta igjen min egen skygge. Da jeg fikk barn, særlig etter at jeg ble gravid med nummer to, begynte jeg å tenke at jeg ikke hadde lyst til å leve sånn lenger. Jeg måtte finne en annen valuta i livet, gjøre ting langsommere.
– Man blir så fort opptatt av å effektivisere og optimalisere alt mulig for å spare tid. Men hva er det man sparer tid til? Det er jo aldri sånn på slutten av dagen at jeg tenker: Nå har jeg tid.
Njie betrakter hansken hun fremdeles ikke har lappet helt ferdig.
– Nå gleder jeg meg over sånne små ting som denne hansken – nettopp fordi jeg har brukt tid på den. Det ville vært mye verre hvis Maria mistet den nå. Og hvis hun blir lei av den, kommer jeg ikke til å kaste den.
– Sånn tenker jeg om alt, også ting man kan lage noe av, som eggekartonger eller melkekartonger. Før jul fant vi for eksempel ut at vi kunne klippe ut nissene på melkekartongene og bruke de som gavelapper. Kjempegøy!
– Deler ektemannen din denne innstillingen til gjenbruk?
Njie ler.
– Han er ikke så veldig glad i kartonger, for å si det sånn. Men før han tømmer papiravfallet, spør han alltid om det er greit at han gjør det.
– Hvorfor er dette blitt så viktig for deg?
– Jeg har alltid vært veldig opptatt av å være flink. Og jeg har vært så redd for ikke å være god nok. Veldig mye av min selvfølelse har vært avhengig av få godkjent-stempelet. Men når jeg holder på med disse tingene – eller sitter her med syskrinet – så er dét helt uvesentlig.
Njie ser også gleden barna får av å drive med dette.
– Det er veldig fint at de får opplevelsen av at noe kan være verdifullt selv om det ikke koster noe. Egentlig er det jo bare søppel, ting vi ikke har brukt penger på, men så forvandler vi det til noe fint. Vi leker og skaper noe sammen. Selv om det gjerne blir mye søl og kaos, er de øyeblikkene veldig verdifulle.
Les også: (+) Hytteferie med familien ble et mareritt: Plutselig forsvant min kone uten forvarsel
Minimalt klesbudsjett
Mindre jobbing betyr mindre penger, men det bekymrer ikke Njie.
– Det verste med å ha lite penger er jo det uforutsigbare. At man ikke kan eie sitt eget liv. Men så ille er det ikke. Vi er jo ikke der. Jeg hadde riktignok mer å rutte med før, men det føltes som en slags stjålet lykke. Selv om folk sa at det jeg gjorde var fantastisk, hadde jeg det ikke bra.
Hun tar en liten pause.
– Nå har jeg funnet enn balanse, og vi har det kjempefint – selv om vi har måttet droppe bybilen og ikke kan dra på like dyre ferier. Men nå føler jeg meg «rik» på en annen, og veldig god måte.
Hun tenker seg om et par sekunder.
– Det er en klisjé, men tiden går så fort, og plutselig er barna store. Da kommer de neppe til å prioritere oss, noe som er helt normalt. Så når Maria spør meg om vi ikke kan finne på noe sammen, feier jeg bort alt annet. Det er virkelig ikke et vanskelig valg.
– Og det går kanskje ikke så mye penger til klær – hverken til barna eller deg?
– He-he. Nei, det budsjettet er minimalt, sier Njie og roter litt i trådrestene.
– Der gjør virkelig dette syskrinet sin nytte. Mangler det en knapp, eller slites det hull – ja, så tar det meg bare fem minutter å fikse det.
