Triana Iglesias om ungdomstiden: - Å stå utenfor gjorde meg sterk
Hun ble kalt «hesten» på skolen og ble fryst ut av fellesskapet. Men i dag er den Gullruten-nominerte programlederen takknemlig for motgangen.
«Det du ikke dør av gjør deg sterkere».
Ordtaket er et bilde på Triana Iglesias' (36) liv så langt. Hun, som har fremstått som ganske så vellykket og perfekt, har hatt sine nedturer, ikke minst da hun som 14-åring byttet ungdomsskole og kom i et nytt miljø.
«De kule» viste henne med all tydelighet at de var likegyldige til hvordan hun hadde det – at de ikke var interessert i å være venn med henne og at de ga blaffen i om hun satt helt alene.
– Jeg var en teaterjente, som kledde meg i blomstrete kjoler kjøpt på loppemarked. Da moren min var på konferansetime og det ble snakket om meg og min situasjon, sa læreren at det kanskje ville vært lurt om jeg kledde meg litt mer som de andre. Da ble mamma sint. Hun innprentet meg at jeg måtte fortsette å være meg, og at hvis de andre ikke klarte å like meg som jeg var, så fikk det heller være. Er det en ting jeg er glad for, så er det at jeg hadde moren min, sier Triana.
Ble fryst ut
Vi sitter i et fotostudio og snakker. Damen, som de siste årene har vært mest kjent for programlederrollen i Paradise Hotel, fremstår som naturlig, ujålete og reflektert.
Hun poengterer at hun ikke vil kalle det som skjedde for mobbing. Heller var det en «utfrysing» i form av kroppsspråk og ord som ikke ble sagt. Hun følte seg ikke velkommen inn.
Hun var på ingen måte forberedt på de utfordrende ungdomsårene da hun gikk inn i dem. Det skyldes oppveksten på Manglerud.
– Min barndom var fantastisk, selv om jeg var mye syk før jeg begynte på skolen. Foreldrene mine var utrolig flotte og tilstedeværende og jeg hadde det alltid bra. På barneskolen hadde jeg det topp. Jeg sang i kor, danset ballett og begynte på Minken Fosheims barneteater, hvor jeg lærte masse. Det ble en brå overgang da min aller beste venninne flyttet til England og jeg begynte på ungdomsskolen uten henne. Jeg var i en fase da jeg forandret meg, og jeg passet ikke helt inn noe sted, minnes hun.
Den vanskelige tiden eskalerte da foreldrene bestemte seg for å flytte til Majorstuen. På bakgrunn av Trianas følelse av ikke å passe inn, tenkte de det ville være lurt om hun byttet skole. På det tidspunktet var hun med i «Midt i smørøyet» på NRK.
– De andre syntes ikke det var kult at jeg var med der, og at de mente at jeg var rar, merket jeg godt. «Du skal ikke forandre den du er bare fordi folk skal like deg», sa mamma. Jeg var 14 år gammel da begynte jeg på Marienlyst skole i Oslo. Det var en sårbar tid og jeg ønsket selvfølgelig å bli likt og få nye venner. Etter hvert fikk jeg venninner, og den ene, en pakistansk jente, er jeg fremdeles venninne med. Hun er en av de fineste personene jeg vet om. Jeg husker at de andre så på henne, meg og en iransk jente, som holdt sammen, og det var som om blikkene deres sa: «Dere er bare sammen fordi dere ikke har andre å være sammen med!»
Les også: Marna Haugen Burøe slet med å finne seg til rette: - Jeg følte meg aldri helt hjemme
Se et av de legendariske Paradise Hotel-klippene med Triana under:
Fikk sårende kommentarer
Triana husker at hun ble bedt på fest, at hun gikk dit, for så å få sårende kommentarer da hun dukket opp. "Trodde du virkelig at du var «invitert?" Slike ting ble sagt.
– Det hendte at jeg kom hjem og gråt, og det blir jeg minnet om når jeg kikker under en benk som fremdeles står hos foreldrene mine. «I dag har vært en kjip dag». «I dag var det ikke bra». Slike ting står med min håndskrift. Jeg husker ikke hva som skjedde spesifikt, som førte til disse skriveriene, men erindrer følelsen av usikkerhet, oppsummerer hun.
Triana smiler og sier at ikke alt var trist.
– Til min lykke hadde jeg vennene i «Midt i smørøyet» – de var like rare og sære som meg. Jeg hadde også venner på teateret, og de gikk også i loppemarkedsklær. Så helt alene var jeg ikke. Likevel føltes det vondt at det var som det var på skolen, innrømmer hun ærlig.
I dag er hun opptatt av å formidle hvor viktig det er å føle kjærlighet til seg selv.
– Ikke minst de som mobber, hater og forakter andre hadde tjent på å bli glad i seg selv, mener hun, og lanserer ideen om å ha selvkjærlighet som pensum i på barneskolen.
Les også: Iman Meskini valgte Forsvaret fremfor scenen
Følte seg ikke bra nok
Etter ungdomsskolen tok Triana et friår. Hun reiste til Sverige, der hun hadde en rolle i TV-serien «Venner og fiender». Så dro hun til Spania i et halvt år, og der følte hun seg endelig kul. Hun sto på skateboard og kom hjem som en guttejente.
– Jeg kom inn på dramalinjen på Nissen videregående skole og livet ble topp. Bestevenninnen min kom tilbake og jeg opplevde for første gang i livet å være en del av en sammensveiset gjeng. «Dette er å bli akseptert», tenkte jeg. Det var virkelige vennskap jeg opplevde da. Vennene mine sa så mange fine ting som jeg ikke hadde hørt før. Jeg, som så på meg selv som stygg fordi jeg var blitt kalt «hesten» på ungdomsskolen, lærte å snu ting. «Kanskje er jeg ikke den peneste av modellene, men det skal jeg ta igjen på personligheten», sa jeg til meg selv. I ettertid tenker jeg at suksessen ikke hadde kommet hvis jeg ikke hadde hatt den vanskelige ballasten. Skjønnhet kommer innenfra, sier hun med trykk.
Jo mer hun jobbet som modell, jo flere gode tilbakemeldinger fikk hun. Da hun trappet ned ble det mindre av dette og hun ble usikker igjen. At hun hadde jobben som programleder for Paradise Hotel var ikke til hjelp. «Er jeg bra nok?», tenkte hun. Hun følte seg ikke bra nok.
– Jeg var blitt avhengig av å få bekreftelser og våknet om morgenen og følte ingen lykke. Utad var jeg vellykket og hadde den perfekte jobben, men jeg følte at jeg hadde mistet meg selv. Jeg innså at jeg livet var så heseblesende at jeg ikke rakk å finne ut hvem jeg var. Jeg hadde jobbet meg gjennom livet, uten egentlig å reflektere over hvordan jeg hadde det. Innsiden var ikke pleid og det genererte en slags ensomhet.
Hun måtte minnes på at ingen ER utseendet og jobbet i lang tid aktivt med seg selv.
– Kort fortalt handler det om å få kontakt med hjertet sitt. Nå bryr jeg meg ikke lenger om hva folk sier og mener om meg. Jeg har funnet ut hvem jeg er og elsker meg selv sykt høyt fordi jeg er en sterk og bra person med gode verdier. I min hverdag nå er hjertet veileder. Det betyr at jeg har kontakt med alle følelsene mine, både glede, sinne og sorg. Når livet er vondt er det viktig å føle på smerten og stå i den, sier hun.
Ting skrives om Triana på nettet og ikke alt er hyggelig lesning. Hun lar være å lese – sier at hun ikke oppsøker dritt.
– Hva har vært ditt livs største motgang?
– At jeg altfor lenge var min egen verste fiende, men nå er det heldigvis slutt på det. Jeg har ikke lenger en dårlig dag og føler meg takknemlig. «Alt er til enhver tid helt perfekt» er blitt mitt motto. Jeg spør meg selv hvis noe er vanskelig: Hva er perfekt i denne situasjonen? Kanskje er det perfekte at jeg skal lære noe av det jeg står i.
Konklusjon: Triana er glad for at årene på ungdomsskolen var vanskelige.
– Hadde de ikke vært det, ville jeg kanskje ikke ha vært den jeg er blitt. Jeg liker meg selv som den jeg er nå. Uten å ha vært i tunge situasjoner selv, ville jeg kanskje ikke vært så empatisk som jeg er. Når det er sagt, så krever det sin person å bli sterk og trygg. Å bygge muskler i hodet er en like stor jobb som å bygge muskler på kroppen. Du må trene hardt hver dag for å komme i mål, sier damen, som er nominert til Publikumsprisen i TV-bransjens store hyllest av seg selv, programmet Gullruten, som sendes på TV 2 lørdag 5. mai.
Denne saken ble første gang publisert 21/04 2018.
