– Alt dette hadde aldri gått uten Gunn

Når invitasjonen kommer fra datterens skole, kan tobarnspappa og paraidrettsstjernen Tommy Urhaug (44) kjenne på det. Klassen hennes skal gjøre noe sosialt sammen.

De skal gå i skog eller fjell – og foreldrene er velkommen til å være med. Han sier aldri noe. At det ikke er et særlig inkluderende valg.

– Det var en av de tingene jeg tenkte over da jeg skulle bli pappa. Ville jeg kunne følge opp barna slik jeg ønsket? Jeg har merket det med årene. At det ikke er alt jeg får være med på. Men jeg er ikke en sånn som går inn og sier: «Hør nå her, det er også en pappa i rullestol her. Jeg skal også være med», forteller Tommy.

Ser løsninger, ikke begrensninger

De har heldigvis et godt samarbeid, han og kona. Da blir hun med klassen på tur. Døtrene har også en medfødt forståelse for pappaens situasjon. Men det betyr ikke at de synes det er greit.

– Jeg har tenkt litt på at det kanskje er litt sårt for barna at jeg ikke kan være med. Særlig hun eldste kan reagere. Hun legger merke til detaljene i hverdagen; når noen stirrer på rullestolen eller parkerer på handikap-plassen.

– Men at jeg ikke får vært med på en klassetur, gjør meg ikke til en dårligere pappa av den grunn. For oss har det alltid handlet om å se løsninger, ikke begrensninger, forklarer han.

Det tankesettet har bordtennisesset nærmest fått inn med morsmelken. Tommy har en medfødt skade i ryggen. Tilfeldighetene gjorde at diagnosen nevrofibromatose rammet akkurat den delen av kroppen som påvirket hans evne til å gå. Begrenset førlighet, krykker og senere rullestol har aldri blitt brukt som en unnskyldning. Tvert om.

– Jeg har vokst opp med foreldre som alltid har sett muligheter. De har motivert meg til å være aktiv – som er desto viktigere for oss med en funksjonsnedsettelse. Og var det noe som var vanskelig, fant vi løsninger sammen. I barndommen så jeg aldri på meg selv som et funksjonshemmet barn, forteller Tommy.

Les også: Jesper Saltvik Pedersen: – Folk går etter oss med HC-bevis

Vokste opp i Radøy

Han var den eneste med en funksjonsnedsettelse i den lille bygda Radøy, hvor han vokste opp. Likevel følte han seg aldri annerledes. Det takker han foreldrene for. Aldri opplevde han å bli «dullet» med av sine nærmeste.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

– Skal alle til enhver tid hjelpe deg med alt, selv de tingene du fint greier selv, da ender du opp med å bli mer handikappet enn du egentlig er. Det er også et tydelig budskap jeg har til de funksjonsnedsatte jeg jobber med én gang i uken på Haukeland sykehus.

– Det er som når jeg står ved bunnen av en lang bakke med barna mine, og de tilbyr å rulle meg opp fordi det ser så tungt ut. Da svarer jeg: «Nei, jeg kommer meg opp den bakken selv. Det gjør du, og det skal jeg!»

Med den innstillingen har 44-åringen kommet langt og lengre enn langt. Verdensmesteren var innom både fotball, svømming, rullestol-basket og skyting før han fant sin lidenskap nærmest ved en tilfeldighet. Uten hverken klubb eller kunnskap startet far og sønn bordtennisprosjektet som skulle føre ham til verdenstoppen i sin gren.

– Jeg og faren min jobbet oss opp fra bunnen. Det ble et felles prosjekt som førte til et veldig tett bånd mellom oss og et fantastisk samarbeid. I år har jeg spilt bordtennis i 30 år, og jeg deltok i mitt første Paralympics i 2000.

– Å holde et så høyt nivå over så lang tid, har krevd mye av meg, men det har vært en fantastisk reise. Jeg hadde glatt gjort det igjen om jeg fikk velge. Det har gitt meg såpass mye, både personlig og fysisk.

Les også: (+) Jeg kom på jobb på sykehuset, og fikk sjokk da jeg så hvem som var innlagt

Spilt bordtennis i 30 år

Det er bare en uke til det braker løs i Paris når vi slår av en prat med bordtennishåpet. Fortsatt rødmusset i kinnene etter en treningsøkt utviser han en imponerende ro med tanke på sirkuset som venter.

– Det er akkurat like stort som første gang jeg deltok i OL, men jeg er jo i dag en veteran i gamet. Jeg har oppnådd alt jeg kan som bordtennisutøver. Det som skjer nå, er bonus. Så er jeg stolt over at jeg greier å henge med i verdenstoppen etter alle disse årene, smiler Tommy, som er ranket som nummer to i verden i sin klasse.

At han i dag, 30 år etter han ble bitt av bordtennisbasillen, fortsatt reiser verden rundt og konkurrerer på øverste nivå, hadde han aldri forestilt seg. De stundene hvor han har vurdert å kaste inn håndkleet, er det familien som har gitt ham motivasjon til å fortsette.

– Da jeg spurte om jeg skulle gi meg etter OL i Tokyo, kom det blankt nei fra døtrene mine. De mente det ikke var bra nok med en fjerdeplass; jeg måtte jo sørge for medalje!

– I år skal både kona og døtrene mine på 8 og 13 år være med til Paris, og de gleder seg veldig. De er stolte, og jeg er takknemlig for å ha dem der. For det er ingen tvil om at det er mer krevende å reise fra dem i dag, erkjenner Tommy.

At han kan dele det han har jobbet så hardt for med familien, betyr ekstremt mye.

Det har også vært helt avgjørende å ha familiens uforbeholdne støtte. Helt siden han som 17-åring møtte sin utkårede Gunn i svømmehallen, har hun vært hans klippe på hjemmebane. Og fra den dagen eldstedatteren Øyvor (13) kom til verden i 2011, har papparollen kommet først.

– Alt dette hadde aldri gått uten Gunn. Den jobben hun har lagt ned opp gjennom årene, mangler jeg ord for å beskrive. Det har betydd alt. Da jeg fikk familie, var plutselig ikke idretten det viktigste i livet lenger. Jeg er først og fremst pappa. Jeg vil alltid prioritere papparollen over topp-idrettsrollen om jeg måtte velge. Alt som skjer nå i karrieren, er en bonus, smiler gullhåpet.

– Jeg begynte nesten å grine

Horoskop for sommeren 2024

Denne saken ble første gang publisert 03/09 2024, og sist oppdatert 04/09 2024.