Tidemand, Gude og Rypdal

(Molde/side2.no): De to førstnevnte var fantastiske landskapsmalere. Rypdal viste nok en gang med uroppførelsen av sitt nye verk «The Sound of Dreams» at han er en landskapsskildrer og stemningsmaker ut av en annen verden og det er lenge siden vi har opplevd en så opplagt og inspirert Rypdal som denne Molde-kvelden.

Opptakten til denne premierekonserten kunne knapt vært verre. Bassist Sveinung Hovensjø, nok en legende, blei ramma av hjernehinnebetennelse noen dager før konserten, men er heldigvis på bedringens vei ifølge Rypdal: «I dag hadde han bedt om frokost», sa Rypdal fra scenen før konserten. Som om ikke det var nok så ødela Rypdals høyre hånd gjennom mange tiår, lydmann par excellence Sven Persson, skuldra like før avreise til Molde og måtte også melde avbud. Siden Hovensjø og hans sound hadde vært sentral i Rypdals tenkning rundt dette verket, ønsket ikke sjefen å erstatte han med en ny bassist. Han valgte heller å omarrangere det hele litt og lot keyboardmagiker Ståle Storløkken få noen ekstra oppgaver med fotbassen på orgelet og med venstrehånda. Espen Høydalsvik steppa inn på kort varsel og gjorde en glitrende lydjobb.

På Rypdals forrige store verk, «Crime Scenes», hadde Paolo Vinaccia blitt bedt om å finne fram lydspor fra kriminalfilmer. Denne gangen var oppdraget å hente lydspor fra "Cinema Paradiso". Dette åpnet og avslutta konserten - mellom der malte Rypdal så store og vakre landskap som bare han kan. Med et band bestående av Jon Christensen og Paolo Vinaccia på trommer, James Lassen på fagott, sønn Marius Rypdal på ymse elektronikk og Ståle Storløkken på allehånde tangenter og far selv med sin usedvanlig vakre og personlige gitarsound, blei dette nok ei reise som kun Terje Rypdal kunne ha arrangert.

Etter å ha bygd det hele sakte opp, kom The Sound først etter rundt 10 minutter. Og hvilken sound er ikke det som kommer ut av Rypdals gitar! Den har fulgt meg som et slags lydspor helt siden «Bleak House» på slutten av 60-tallet og gjør minst like stort inntrykk den dag i dag. Når så Rypdal etter hvert viste seg å være så spillelysten som han var, så blei dette en av de store Rypdal-opplevelsene og de har det vært mange av.

Midt inne i verket fikk vi den hysterisk morsomme "Cimena Paradiso"-"medleyen" der Vinaccia, med almost musician på T-skjorta,"lette" på kortbølgeradioen og fant de heftigste sviskene som han kompa selv - artig, annerledes og overraskende. Vi fikk også høre noen eksempler på Storløkkens mesterskap, men jeg skulle gjerne fått mer fra denne unike stemma.

Mot slutten fikk vi også noen eldre Rypdal-perler der far virkelig fikk strekke ut og fortelle oss hvilken eminent solist han er. Den viktigste jobben hans denne gangen var likevel den som reiseleder og guide der han tok oss med til steder vi ikke hadde vært før, som var så vakre som bare Terje Rypdal kan skildre dem. «The Sound of Dreams»er et verk som vil bli stående og som Manfred Eicher og ECM bare må få ut til massene.

PS: Og så håper vi at både Sveinung Hovensjø og Sven Persson ble spilt friskere av vibbene som ble sendt ut fra Molde denne kvelden!