KONGOS NATTFISKERE
Sumpfolket
Isolert i en enorm sumpmark lever de et tilbaketrukket liv. Mennene fisker om natten og sover om dagen i et område ofte beskrevet som Kongos fredeligste. Men det finnes noen mørke hemmeligheter her.
Det er først når mørket senker seg at disse enorme sumpmarkene våkner til liv. Én ting er alle lydene, myggen og de utallige insektene som fyller den svarte natten. Men også mennesker. En etter en kommer svarte silhuetter skliende nesten lydløst gjennom vannet i sine uthulede tømmerstokker.
– Pakk deg inn, kommanderer Nestor (62) hviskende, og minner meg på at hele landsbyen her har malaria – det vil si alle sju.
Men likevel, malaria er ikke til å spøke med, så jeg kler på meg langermet skjorte og mygghatt. Så padler vi inn i mørket – jeg og fire menn i to kanoer. Ingen bruker lykter, fordi vi skal til en «hemmelig» fiskeplass og lyset kan røpe beliggenheten.
Vi padler og padler. Det vil si, jeg sitter på knærne midt i den uthulede tømmerstokken mens Nestor står foran og broren bak med hver sin padleåre.
– Hvordan finner dere fram, og ikke minst, hvordan finner dere hjem igjen, undrer jeg, for dette er en labyrint av gress, sumpvann og busker?
Jeg antar gutta smiler litt av spørsmålet mitt, men jeg ser ingenting der de står innpakket i gamle jakker under svakt måneskinn.
Røvere
Etter nærmere en times padletur «parkerer» Nestor kanoen på en bitte liten øy. Deretter jumper han og mennene ut i sumpen. Jeg følger etter. Så snubler vi oss gjennom vegetasjon, sumpvann og mørket. Brått stopper karene og lytter ut i natten.
– Vi må se om noen forfølger oss, hvisker mennene, og jeg lurer brått på om gubbene har et par skruer løse.
– Midt på natta i et gigantisk sumpområde for å fange fisk, hvem i all verden kan finne på å følge oss?
Etter langt om lenge til fots i dette kaoset av vegetasjon, sier endelig Nestor:
– Her er det.
Dermed kan vi slå på lyktene og jammen er fiskefellene tomme. For et utrent øye kan det se ut som at de rett og slett ikke har fått fisk, men Nestor ser med en gang at det har vært andre folk her.
– Røvere, banner han, og innrømmer at han den siste tiden har vært plaget av banditter.
Nestors fiskemetode er litt underlig, i alle fall sett fra mitt ståsted. Han har bundet fast en rekke fiskekroker på lange liner. Disse linene spenner han over smale passasjer hvor fisken må passere grunt vann for å komme inn i en kulp eller lignende.
– Når fisken passerer, blir den kjeksa i ryggen av de spisse krokene helt til vi kommer – eller røverne, innrømmer han oppgitt, før han biter tennene sammen:
– Jeg sverget en gang på aldri å ta flere menneskeliv, men disse røverne truer matforsyningen til meg og min familie.
Mitt inntrykk av Nestor så langt er at han er en hyggelig, gjestfri og snill mann. Men han har tydeligvis også en annen side, for i mørket kan jeg så vidt skimte raseriet hans, og jeg ser med en gang at dette er en kar ingen vil ha som fiende.
Kongos fredeligste
De kalles bare sumpfolket, en rekke familier som lever i et stort sumpområde ikke langt fra hovedstaden Kinshasa. Men få vet noe særlig om disse menneskene.
– Ja, de lever der fordi de vil være i fred, ble jeg fortalt. Av erfaring bør man jo la slike mennesker nettopp få være i fred. Men Pablo, en kar jeg ble kjent med da jeg besøkte Kongo i 2011, kjenner Nestor fra «sitt tidligere liv», og ville gjerne ta meg med dit mot at jeg betalte for båt og så videre.
Pablo kjenner stedet bedre enn de fleste, og selv om han flere ganger påpekte at de som lever her gjør det fordi de ikke vil at omverdenen skal finne dem, kalte han området «Den fredeligste plassen i hele Kongo».
For disse sumpene har visstnok aldri opplevd krig. Likevel, på bakgrunn av Pablos fortellinger, forventet jeg å bli mottatt av en tidligere drapsdømt eller halvgærning da vi til slutt fant fram til Nestors hjem.
Overraskelsen var derfor stor da vi ankom Nganda Manga. Her bor Nestor med kone, barn og barnebarn. Og jeg ble tatt imot på beste måte.
Men én ting merket jeg meg straks, fortiden til Nestor er tabu. Helt til i kveld. Jeg har nå bodd sammen med familien i fire dager og vært med mennene på fiske to lange netter. Så brått er vi blitt litt kamerater, Nestor og jeg.
Som journalist stiller jeg selvsagt mange spørsmål, og selv om Nestor var litt tilbakeholden, vet jeg at de aller fleste liker å snakke om seg selv hvis lytteren har en genuin interesse av historien. Slik fikk jeg Nestor i tale, og han har litt av et liv bak seg.
Ble soldat
– Vet du, min far var byråkrat og ønsket at jeg skulle gå samme vei, forteller Nestor når vi er tilbake fra nattens mislykkede fisketur.
Siden mennene i disse sumpområdene fisker om natta og sover om dagen, er det helt naturlig for Nestor å starte historien i det sola begynner å røre på seg i øst.
– Jeg ønsket ikke å bli en kontorrotte, jeg ville på eventyr, så jeg ble soldat, minnes Nestor og prøver å forklare den svært innfløkte militærhistorien Kongo besitter.
– Militser, geriljagrupper, regjeringssoldater og banditter, alle kriger og slåss de av forskjellige grunner, så bytter de side eller de blir lovløse og brått blir de regjeringssoldater igjen, forteller han og rister på hodet.
Selv har han vært innom en rekke av disse gruppene, men etter flere år med krig og vold i Øst-Kongo, hoppet han av.
– Jeg har gjort ting så ille at selv Gud måtte snu seg, sukker Nestor og innrømmer at samvittigheten hans tok ham igjen.
– En dag våknet jeg og følte at nå er det nok, så dro jeg hit, vekk fra omverdenen. Siden har jeg ikke gjort et menneske fortred, men i natt fikk jeg et ekkelt tilbakeslag.
Nestor giftet seg i ung alder, og hans kone har alltid ventet på ham, selv da Nestor var på tokt flere år i jungelen uten å gi lyd fra seg.
– Min kone har flere ganger trodd jeg var død, innrømmer Nestor, men feier ordene vekk med en håndbevegelse.
– Jeg er et nytt menneske, og jeg vil leve her med familien min resten av livet, men skulle disse bandittene fortsette å rane meg, er jeg redd de vil vekke noe i meg som ingen av oss er tjent med ...
Artikkelen er først publisert på vimenn.no. Les også:
