Stjerner uten gnist
Motowns og Whitney Houstons siste toner.
Sparkle - USA, 2012. Regi: Salim Akil. Med: Jordin Sparks, Whitney Houston, Tika Sumpter, Carmen Ejogo, Derek Luke, Mike Epps, m. fl.
Musikkmiljøet i Detroit hadde sin storhetstid på sekstitallet med plateselskapet Motown som de klare ledestjernene. Legender som Marvin Gaye, Stevie Wonder, Diana Ross og Jackson-familien fikk sine gjennombrudd på denne tiden, og med dem, en hel stabel med jentegrupper. De fleste lagd etter malen som Diana Ross skapte sammen med The Supremes.
Det er en slik jentegruppe som «Sparkle» handler om, ledet av Idol-vinner Jordin Sparks. Sammen med sine to søstre i filmen, Sister (Carmen Ejogo) og Dolores (Tika Sumpter), kjemper hun seg fram i mengden av drømmende talenter. På veien til toppen møter de selvfølgelig en rekke hindre som står i veien for dem, blant andre deres strenge og konservative mor, spilt av Whitney Houston.
Sparkle (Jordin Sparks) er den sjenerte og yngste av de tre søstrene. Med et stort talent som låtskriver, bærer hun på en drøm om et liv som sangstjerne. Dessverre tør hun ikke å være frontkvinne i gruppen, så den jobben går til den vågale eldstesøsteren Sister. Hun er villig til å gå langt for suksess, selv om det går på helsen løs. Mellomsøster Dolores blir også med i gruppen, selv om hun planlegger en legeutdannelse. De får en manager, Stix (Derek Luke), som øyeblikkelig faller for den uskyldige Sparkle.
Filmen er ekstremt oppskriftsmessig konstruert. Alt fra de stereotypiske karakterene til musikken og til selve historieforløpet. Sparkles vekst fra søt og grå mus til stjerneskudd føles velkjent, og det hjelper ikke med Jordin Sparks fine sangstemme når man virkelig må sette spørsmålstegn ved skuespillertalentet hennes. Heller ikke Sisters historie, som minner om Tina Turners liv med den voldelige Ike Turner, får fram engasjementet i særlig stor grad, til tross for en habil innsats fra Mike Epps som den aggressive ektemannen.
Til glede for Whitney Houstons mange fans så er det faktisk hun som gjør den beste jobben i «Sparkle». Til tross for et magert manus får Houston fram sin karakter på en bra måte. Det er spesielt trist å se hvor sliten Houston ser ut, med tanke på at hun gikk bort tidligere i år. Hun står og for filmens beste musikalske øyeblikk med en fin versjon av gospelklassikeren «His Eye is on the Sparrow». Absolutt ikke Houstons største øyeblikk som sanger, men likevel filmens eneste scene der gåsehuden kan komme fram. La oss håpe at det finnes noen godbiter i låtarkivet hennes som kommer ut etterhvert, så dette ikke blir det siste vi får høre fra henne.
For originalmusikken i filmen er ellers svak og kjedelig. I forhold til soundtracket som er en rekke hits av soulstorheter, står den som en godt bevis på at det er vanskelig og konkurrere med fortidens magiske klassikere. Det blir for svakt gjennomført i en film som legger slik vekt på musikkopplevelsene.
«Sparkle» er for de som ikke fikk nok etter lignende filmer som «Dreamgirls», «Cadillac Records», «What's Love Got to Do with It», og som aksepterer de oppskriftsmessige og enkle løsningene.
Denne saken ble første gang publisert 22/11 2012.