Underholdning
Stjernekamp-Ulrikke takket først nei til den store rollen: - Ville utvikle meg som popartist
Det hender at jeg må klype meg i armen for å forstå at det virkelig er sant, sier «The Sound of Music»-aktuelle Ulrikke Brandstorp. Artisten forteller at moren Vigdis har inspirert henne til å jobbe hardt, men hun hadde aldri planer om å bli skuespiller.
Mor og datter, Vigdis (54) og Ulrikke (24) Brandstorp, ringes hver dag.
– Som regel flere ganger, sprudler de to og legger armene om hverandre hjemme hos datteren på Majorstuen i Oslo.
– Det er så koselig å få mamma på besøk fra Skjeberg, sier sangtalentet som mange har merket seg de siste årene. Blant annet fra «The Voice», «Grand Prix», «Stjernekamp» og sist i duett med Ben Adams fra A1 på «Allsang på Grensen». Nå er hun aktuell som eldstedatter Liesl von Trapp i «The Sound of Music» på Folketeatret i Oslo.
– Det hender jeg må klype meg i armen, for å forstå at det virkelig er sant, forteller hun.
«Tenk, nå er dette jobben din!» forteller jeg meg selv begeistret. Jeg får lære av fine skuespillere som Lena Kristin Ellingsen, Nils Vogt, Ingar Helge Gimle og Håvard Bakke. Det er helt surrealistisk!
Begynte å gråte
Hun mener at publikum kommer til å glede seg over moderniseringen av musikalen hun er aktuell med denne høsten.
– Det er en ny dybde i stykket som jeg synes berører enda sterkere. Selv begynte jeg å gråte av å se de andre på scenen.
Da Ulrikke ble oppringt om rollen, takket hun først nei.
– Jeg ønsket først og fremst å utvikle meg som popartist, men lot meg overtale til en prat og kjente etterpå sommerfuglene kile i magen. Da var det godt å ha mamma å ringe til, sier den vakre jenta.
«For drømmer og mål kan også endres». - Det er vi enige om, understreker mamma Vigdis.
Selv jobbet hun med regnskap på ligningskontoret, men begynte som 30-åring å studere jus ved Universitetet i Oslo, og utdannet seg til advokat.
– Jeg beundrer mamma. Hun har vist meg en viktig leveregel: Alt du ønsker er mulig å oppnå om du er målrettet og jobber hardt, slår Ulrikke fast.
Var med på morens forelesninger
Hun var bare seks uker da moren begynte studiene.
– Vi pendlet mellom Skjeberg og Oslo. På lesesalen og under forelesninger lekte jeg ved føttene hennes. Jeg lærte å få respekt for hardt arbeid. I dag har mamma eget advokatfirma. Likevel tar hun seg tid til å være med meg på hver eneste konsert og nå med pressen. Hun er min hverdagshelt!, sier Ulrikke og sender moren et beundrende blikk.
– Ulrikke er attpåklatten vår. Jeg måtte bearbeide mannen min for å få henne, og storesøsknene, Annika (32) og Jarle (30) skjemte henne virkelig bort, ler moren.
Storesøsteren likte å kle henne opp, og Ulrikke nøt oppmerksomheten. Hun viste tidlig at hun både likte å synge og opptre. Hver uke pleide de å være i svømmehallen.
– Der dro hun krakken bort til speilet, klatret opp og sang i vei med hårbørsten som mikrofon. «Så flink hun er!» roste folk. Det tok en evighet å få kledd på henne, minnes moren lattermildt.
Arvet sangstemmen fra pappa
Da Ulrikke var åtte år og vant en sangtalentiade på barneskolen forsto foreldrene hvor det bar.
– Alle ungene våre er svært selvstendige. Vi har latt dem finne sine egne veier. Jarle er snart utdannet jurist og Annika jobber i barnehage, forteller Vigdis.
– Mamma og pappa har også lært oss å unne andre vel og heie hverandre frem, sier Ulrikke.
Sangstemmen sies hun å ha arvet fra pappa Jørn (57), som er sivilingeniør.
– Sjarmen, derimot, den har hun fra meg! legger Vigdis spøkefullt til.
De forteller at faren er Ulrikkes lydmann og alt-mulig-fikser.
– Noe jeg setter veldig pris på med min familie er at samtlige bidrar til fellesskapet, sier artisten takknemlig.
– Alle engasjerer seg og stiller opp når det trengs. Også mormor og morfar, bestemor og min nesten 100 år gamle oldemor Brynhild! På «Stjernekamp» kom hun og resten av gjengen med blå parykker – for blått hår er jo mitt varemerke – for å heie på meg. Å ha en slik familieforankring og støtte er veldig, veldig godt.
Hadde aldri planer om skuespilleryrket
Hun finner også styrke i en god dose selvironi.
– Jeg prøver å takle livet med glimt i øyet og tar det med «en klype salt», som det heter.
Moren påpeker at det også er lov å bli lei seg.
– Men jeg synes det er flott å se at du aldri sutrer ved motgang, Ulrikke. Du evner å favne om det positive.
Ulrikke spilte også teater i Villekulla barne- og ungdomsteater hjemme i Østfold.
– Sang og dans har alltid vært en viktig del av livet mitt, men jeg hadde ingen planer om å bli skuespiller. Nå får jeg stå på scenen sammen med folk jeg ser opp til i «The Sound of Music». Kanskje varer eventyret helt ut mars? undrer hun.
Og med strålende anmeldelser fra hovedstadsavisene går nok også den drømmen i oppfyllelse for jenta fra Skjeberg.
På jakt etter kjærligheten
Sangfuglen har fortsatt mange drømmer og mål.
– Et stort ett er å få synge på internasjonale scener. Et annet er å finne en mann å dele lykken med. Jeg har også lyst på barn. Men ikke på mange, mange år, deler hun åpenhjertig. Foreløpig koser jeg meg med å være tante til Erika (9) og Alma (8), barna til søsteren min. De synes det er topp at tanten deres har sunget på TV.
Hun røper at også tantebarna er musikalske.
– De kan alle sangene mine og synger veldig bra.
Om det å ha blitt et kjent ansikt sier Ulrikke at det er stas.
– Folk kommer stadig bort til meg og hilser. Det hender også at en og annen kar inviterer på middag, ler hun.
Det blå håret er nå farget brunt på grunn av den nye rollen.
– Overraskende nok liker jeg det. Jeg er i ferd med «å bli» Liesl von Trapp.
– Du er nydelig uansett hva, forsikrer moren.
Overtroisk
Timene har gått fort. Ulrikke må på Folketeateret og øve, og mamma Vigdis har en ny straffesak å forberede.
– Vi bør gå en tur først, foreslår Ulrikke. Begge trener regelmessig og går som regel turer når de møtes.
– Vi har faktisk aldri åpnet en vinflaske, slår det Vigdis.
– Vårt ritual er snarere å dele en smoothie, skravle og at jeg kiler Ulrikke på ryggen. Hun elsker det!
– Det er lykke, sier datteren begeistret.
Da vi derimot ønsker henne «lykke til» blir den ellers sprudlende jenta taus.
– Jeg er litt overtroisk, skjønner du – en sånn som ofte banker i bordet. Derfor våger jeg ikke å svare ... , forklarer hun.
Øyeblikket etter forsvinner mor og datter, arm-i-arm, ut i sensommerdagen. Begge med troen på at det er mulig å oppfylle drømmer.
Se flere bilder fra Ulrikkes oppvekst under:
