«Hver gang vi møtes»-aktuelle Stein Torleif Bjella
Da Stein Torleifs far gikk bort, gjorde han det han tenkte var det eneste riktige
I 1991 døde Stein Torleifs far av et hjerteinfarkt. Den 23 år gamle sønnen flyttet sporenstreks hjem til Ål og tok over dørfirmaet til faren. – Jeg ville bare at alt skulle fortsette som før, forteller han.
Visekunstneren og lyrikeren Stein Torleif Bjella (56) er en selverklært mangesysler.
En mangesysler er en som sysler med mange ting. Og gjennom livet har Bjella gjort nettopp det; han har vært dørselger, avløser, korrekturleser for Dagens Næringsliv, pleieassistent, snekker og journalist – og det er ikke alt.
Men drømmen om å holde på med musikk flere timer i døgnet enn det han holder på med av andre ting, det har han hatt siden han var 15 år.
Før den tid var Stein Torleif mer opptatt av å stå på ski i skibakken der faren var styreleder.
– Da jeg var 15 år, kjøpte jeg en gitar og begynte å spille i band. Samme dag sluttet jeg å stå på ski, forteller han om da musikken tok plass i førersetet.
– Jeg begynte å spille sammen med en klassekamerat, Thor Krøvel-Velle, sønnen til fotograf Sigmund Krøvel-Velle i avisen Hallingdølen, forteller han – som om det er et navn vi absolutt bør kjenne til.
Nesten selvlært på gitar er Stein Torleif også.
– Ja … eller, jeg hadde et halvt år på Ål Musikkhøgskole – eller kulturskolen, som det vel het, deler han og humrer.
– Jeg stilte opp med gitaren jeg hadde kjøpt – Cat's Eyes! Et merke ingen har hørt om, hverken før eller siden. Musikklæreren min, Arne Moslåtten, låtskriver og tekstforfatter i Hellbillies, spurte: «Hva skal vi drive med, da?». «Jeg har lyst til å spille blues», svarte jeg. Så vi satt egentlig og jammet i et halvt år. Det var kjempefint. Vi lærte litt sanger også, men det var mye jamming, sier han uten antydning til å prøve å uttale det engelske ordet med noe annet enn hallingdialekt.
Les også: Thomas Dybdahl om familien: – Det er oss tre, og det har det alltid vært
Mistet faren
I 1991, da Stein Torleif var 23 år gammel, fikk han sjokkbeskjeden om at hans 66 år gamle far, Erik, hadde gått bort etter et hjerteinfarkt på en skitur. Full av sorg flyttet sønnen straks hjem og overtok farens firma.
– Jeg ville bare at alt skulle fortsette som før, sier han og ser trist ut.
Farens virksomhet solgte dører til forhandlere rundt om i Norge.
– Jeg overtok kontoret, bilen og telefaksen. Deretter reiste jeg rundt til de 30 forhandlerne. Jeg kjørte og kjørte og kjørte: «Erik Bjella er død, men alt fortsetter som før …!»
Han var sikker på at dette var det eneste riktige han kunne gjøre.
– Jeg følte at jeg måtte, men jeg følte også at jeg ville, forteller han og trekker pusten dypt før han fortsetter:
– Det handlet kanskje mest om at jeg ville være sammen med moren min etter at faren min gikk bort, sier musikeren på hallingdialekten som vi kjenner fra sangene og tekstene hans.
Les også: (+) Jeg hørte lyder fra soverommet på hytta og stivnet helt da jeg så hva som foregikk
Bjella med et glimt i øyet. Foto: Instagram
Albumet «Heidersmenn»
– Jeg drev med det i syv år. Jeg var ikke så god dørselger, tror jeg, egentlig! Jeg var sånn passe god til det, kanskje? sier 56-åringen.
Etter fire år flyttet dørselgeren tilbake til hovedstaden. Han hadde møtt en jente en gang han var ute på byen der. Syv år senere solgte han farens firma. Deretter ble det jobb som snekker, en mislykket platekontrakt og litteraturstudier, før utflytteren ville hjem igjen for å etablere seg sammen med sin kjære.
Stein Torleif begynte å jobbe som journalist i avisen Hallingdølen, og han og jenta han hadde møtt på Cruise Café i Oslo, fikk to barn sammen. Musikken fortsatte han med hele tiden, jevnt og trutt, men det var først to måneder før han skulle feire 40-årsdagen sin at hans første soloalbum kom ut.
– Hele tiden før dette var jeg en ambisiøs amatør. Jeg var i mange ulike konstellasjoner. Jeg spilte bass i flere band, og vi ga ut plater. Jeg skrev selv, men var aldri vokalist før soloalbumet som kom ut i 2009.
Albumet «Heidersmenn» fikk strålende anmeldelser og ble belønnet med nominasjon til selveste Spellemannprisen. Å få det store gjennombruddet, var nesten ikke til å tro.
– Det var fantastisk. Det er helt utrolig. Jeg er så lykkelig over at det skjedde. Jeg begynner nesten å grine når jeg snakker om det nå, forteller musikeren og smiler så øynene blir smale og blanke.
– Musikken har vært viktig hele tiden. Etter det, fikk jeg lov til å reise rundt og spille musikk for folk. Det var et eventyr. Det er et eventyr, alt dette, avslutter den varme og hyggelige hallingen.
«Hver gang vi møtes» sendes på TV 2 lørdag kl. 20.00.
