Stein fløy «den flygende likkisten» F-104 Starfighter

Året er 1957 og fenrik Stein Klaveness er kapabel tildet meste med 500 timers flygererfaring og det nyehotte jagerflyet RF-84 Thunderflash. Tror han.

– Jeg var vel litt verdensmester og syntes jeg var i stand til det meste. En farlig periode i en ung jagerflygers liv, forteller han i dag.

To ganger daglig sendte Luftforsvaret fotorekognoseringsfly lang kysten fra Stavanger til Oslofjorden og tilbake for å spane etter og fotografere østeuropeiske skip i Skagerrak. Utenfor Lista får Stein sin første fangst. En russisk lastebåt. Stein smiler i sursftoffmaska og stuper ned. Nordmennene konkurrerer med danskene om å taflest bilder av russiske skip.

Stein har bare en måneds erfaring på Thunderflashen som er mye større og tyngre enn Thunderjeten, den forrige jageren han opererte. Han armerer sideveiskameraet og passerer lavt langs skipet for å få et godt bilde. Så bærer det videre mot Færder. Stein nyter sommerdagen. Flyr lavt langs strendene og myser vel litt etter damene også. Likevel kan han ikke motstå fristelsen til å ta flere bilder av russeren på hjemturen.

Mageplask

Denne gangen må han bruke kameraet i nesen. Flyet passerer nærmest mellom mastene på lastebåten og Stein fullfører samtidig en langsom roll for å vise den russiske skipperen at han er en grei kar. Stein er vant med den forrige F-84G jageren som lagde en slags luftpute under seg når han fløy lavt over vannet, som man nærmest kunne flyte på. At den nye Thunderflashen hadde en annen aerodynamisk form, skulle snart vise seg.

Etter en trang sving kommer flyet nedover langs båten. Navnet skal noteres og Stein bruker all konsentrasjonen på å innprente seg de russiske bokstavene. For sent trekker Stein febrilsk i stikka, men Thunderflashen synker fortsatt med sine 11 tonn mot vannflaten. Så kommer øyeblikket da Stein tror at alt er slutt. Oppdager at livet ikke passerer revy, men rekker akkurat å tenke tenk at det skulle være så lett å fly seg i hjel.

Så treffer flyet havflaten - i drøyt 500 km/t.

Høyde: 0 meter

Et solid brak går gjennom cockpiten og kroppen rykker kraftig mot selene.

– Men så var jeg plutselig i lufta igjen. Akkurat som når man kaster fiskesprett på vannet, forteller han i dag. I sammenstøtet blir begge droptankene under vingene røsket av og farten er blitt faretruende lav.

– Jeg hadde sluppet stikka og satt med høyrehånden på katapultsetehåndtaket. Men så oppdaget jeg at flyet fortsatt fløy så vidt det var. Motoren gikk fortsatt! Et mirakel at luftinntakene ikke ble fylt av vann, sier Stein. Med bulker i skroget og løse ledninger slepende etter seg landet Stein foran general og presse på Sola. Han fikk beskjed om å ta seg litt sommerferie før han fikk irettesettelsen for uautorisert lavflyging.

Ikke lenge etter bar det til værs igjen, nå med dyrekjøpt og verdifull erfaring i bagasjen.

Risikoyrke

Uhell som dette var relativt hyppige i Luftforsvaret i etterkrigstiden. En kombinasjon av for lite fokus på flytrygging, risikable treningstokt og bagatellisering av nestenuhell ga høye ulykkestall.

– I løpet av de 30 årene jeg fløy fra midten av 1950-tallet mistet Luftforsvaret 107 piloter, forteller Klaveness. En gjenganger var kollisjon med bakken i høy hastighet.

– Dersom 3. verdenskrig skulle bryte ut var vi forberedt på å fly angrepstokt under sovjetisk radar. Å kunne fly ekstremt lavt i relativt mdårlig sikt, var noe vi måtte kunne for å overleve i krig, sier han.

Alt i alt overlevde Stein Klaveness bortimot 20 alvorlige hendelser. Brann i cockpit, flere nesten-kollisjoner, kollisjon med fugl og et missil som eksploderteute på vingen og pepret cockpiten med splinter. For å nevne noe.

– Erfaring og en god porsjon ren flaks reddet meg hver gang. Men det var ikke noe vi pratet om så mye i de årene. Det var akseptert at jagerflygere levde mer risikofylt enn mandre, sier han ettertenksomt mens han klatrer opp i ett av landets siste F-104 Starfighter på Flysamlingen på Gardermoen.

Likkiste

Starfighteren er et av verdens raskeste jagerfly som noensinne er bygget, med en toppfart på nesten 2,5 ganger lydhastigheten. Det slanke skroget minner mest om en rakett med korte vinger. I hastigheter rett under og rett over lydhastigheten ga det mest motstand. Over 1,4 ganger lydhastigheten var det ingenting som begrenset hastigheten bortsett fra friksjonsvarmen og trykkbølgene som kunne ødelegge luftstrømmen gjennommotoren over mach 2. I denne farten hendte det at det begynte å lukte svidd samtidig som den gule varsellampen begynte å blinke.

Tyske Luftwaffe mistet ca. 200 av sine Starfightere i forskjellige uhell. Ikke minst fordi det var så krevende å fly. I tyske aviser fikk det raskt oppnavnet den flygende likkisten.

Løpsk i stratosfæren

15 år etter hendelsen ved Lista var Klaveness testflyger på 331-skvadronen. Når et fly kom fra overhaling, skulle motoren testes på toppfart. Denne dagen var det meldt 75 minusgrader oppe i stratosfæren – perfekt for høyhastightesflyging. Testen var over da Klaveness fikk øye på to andre fly fra naboskvadronen i retning Bodø. Fristelsen ble for stor. Stein satte nesen nedover mot flyene, fortsatt med 2500 km/t, passerte over dem og trakk rett til værs. Stein forteller:

– Jeg satt litt for lenge og beundret den fete kondensstripen i bakspeilet da jeg syntes at jagerflyene ble uvanlig bittesmå. Samtidig krøp mørket fra verdensrommet inn i cockpiten. Det var på tide å avbryte, men nåvar luften blitt for tynn til at jeg kunne kontrollere flyet med rorene.

Dermed bar det ukontrollert videre oppover - og mørket tiltok.

- Jeg fikk et flashback til legen på Flymedisinsk institutt som skrev 53000 fot på tavla med to streker under. Over denne høyden ville blodet koke uten trykkdrakt eller trykk-kabin. Den høyden var for lengst historie. Jeg kom også til å tenke på at jeg hadde lovt kona å kjøpe melk og brød på vei hjem, og den dårlige samvittigheten ble ikke bedre av å se på høydemåleren. 70 000 fottallet hadde jeg aldri sett før og turen oppover bare fortsatte.

- Men nå satt jeg med øynene limt på motorinstrumentene. Stoppet den, var jeg ferdig. Jeg hadde ikke trykkdrakt, og uten motor ville kabintrykket forsvinne. Lurte på hvor den klarte å hente luften fra og når blodet ville begynne å koke. Stikka torde jeg ikke røre, noe fortalte meg at det bare ville gjøre vondt verre.

Nesten astronaut

Endelig viste fartsmåleren 0. Høyden må ha vært 75 000 fot og nesen pekte fortsatt rett opp. Det virket som om flyet var vektløst, før det sakte bikket over mot høyre på grunn av rotasjonen til turbinen. Nesen på flyet slo nedover i 10-20 graders segmenter og utrolig nok begynte fartsmåleren å røre på seg igjen.

- Jeg sendte gode tanker til den snille motoren som fortsatt roterte og sørget for trykkluft til cockpiten. 40 minutter senere var jeg i butikken til Jeremiassen i Rønvika og handlet melk og brød.

Stein Klaveness tok ikke sjansen på å fortelle at han nesten ble Norges første astronaut uten trykkdrakt før mange år senere over et par øl. Den uoffisielle rekorden er ikke noe han er spesielt stolt over.

– Jeg var litt sint på meg selv da det skjedde, for med bortimot 2000 timers erfaring på Starfighteren er ikke dette en situasjon jeg skulle vært i.

Men – historien blir jo ikke akkurat noe dårligere av det.