Sputnik og kona Vivian Storbukås
Sputnik og Vivian holder sammen i tykt og tynt: – Hun har betydd alt for meg
Vivian Storbukås er mye mer enn kona til Sputnik, og det har hun fått en egen pris for.
Nå skal vi skilles, Johanne toner ut av brystlomma til 80-åringen Knut T. Storbukås. Uansett hvem som ringer, durer den velkjente hitlåten hans fra 1986.
Vivian kan ikke annet enn
å le, selv om det blir hintet mye om skilsmisser fra ektemannens mobiltelefon.
Nok en gang er det noen som ringer for å høre om det er mulig å stikke innom Sputnik-museet i Knut og Vivians hjembygd Drangedal. Og svaret er selvfølgelig ja.
Ekteparet Storbukås er fremdeles travle både hjemme og på scenen. Og Knut legger ikke skjul på at det ikke hadde vært mulig uten Vivian.
– Hun har betydd alt. Jeg har ikke behøvd å fikse hverken flybilletter, hotellrom eller bestille truser, sier Knut.
Det siste er et fenomen i særklasse. Truser med «Sputnik» midt foran er en suvenir som bokstavelig talt får ben å gå på der han opptrer.
Kulturprisvinner
Knut overdriver ikke når det gjelder Vivian. Hun er manager, korist, kontorsjef, vaffelsteker, museumsdirektør, kone, bestemor og oldemor.
Nå kan 70-åringen også glede seg over å være kulturprisvinner. Blant utallige minner i museet har porselensfatet fått plass. Med sirlige bokstaver står det: «Drangedal kommunes kulturpris for 2022 er tildelt Vivian Storbukås».
– Det var litt moro å få den, sier Vivian beskjedent.
For det er moro og velfortjent at arbeidet hun har gjort i bygda blir satt pris på. Den bygda som var totalt ukjent for den unge danske Pia Vivian Jessen da hun kom dit i 1971.
Det er selvfølgelig ingen som får en kulturpris for å ha vært kona til en syngende lastebilsjåfør i 52 år. Kortversjonen er at hun har vært en omsorgsfull kulturarbeider i flere tiår.
Vivian har opptrådt gratis en rekke ganger for funksjonshemmede. Hun har vært en viktig bidragsyter til integrering, hun har drevet med humanitært arbeid og alltid vært et ja-menneske.
Lista med begrunnelser fra juryen er lang. Der står det også helt klart hvis noen har vært i tvil:
«Vi har i mange år fulgt med på hvordan hun alltid har stått bak fenomenet Sputnik uten å ha fått noe særlig kreditt for engasjementet. Vivian har bidratt veldig mye for å holde liv i den levende legenden.»
Les også: Bryllupsdagen endte nesten i skandale. Når har Sputnik og kona har holdt sammen i 50 år
Viktig inspirasjon
Kulturprisen er ingen hvilepute. Den inspirerer Vivian enda mer til å gjøre frivillig arbeid.
– Jeg brenner for frivilligsentralene. De gir mye til mange. Frivilligheten er viktig både for alle som får hjelp og alle som kan bidra med hjelp.
Hun ble rørt og glad da hun fulgte med på TV-serien Demenskoret i NRK. Vivian og Knut har opptrådt på sykehjem og eldresenter i mange år. Det har ført til flere uforglemmelige opplevelser.
– Da vi sang Nidelven, begynte en av de gamle damene å synge med. Det var nesten et lite mirakel. Hun hadde demens og hadde ikke snakket på to år. Plutselig sang hun.
Vivian blir både ivrig og tankefull når hun snakker om dette.
– Jeg håper noen stiller opp for oss også når vi blir gamle, sier hun.
Giftet seg etter syv måneder
«Sei meg ein ting. Er ho amerikanar, eller?» Det er en replikk de to må le av den dag i dag. Knut likte det han så, men skjønte ikke et kvekk av det Vivian sa under det første møtet.
Og det var slett ingen legende hun traff den kvelden i april 1971. Mannen hun møtte var en 28 år gammel lastebilsjåfør som sang og spilte gitar på fritiden.
Arbeidstiden tilbrakte han bak rattet på en Scania lastebil. Da imponerte han med å levere tre lass med grus mens andre rakk å levere to. Han var rett og slett en sputnik bak rattet, mente de andre sjåførene.
18 år gamle Vivian hadde kommet til Norge for å passe barna til en familie i Asker. Der ble hun også kjent med to jenter fra Drangedal, og Vivian ble med dem hjem på besøk i telemarksbygda. Blant alle drangedølene hun traff, var det en som gjorde et spesielt inntrykk. Og det var gjensidig.
– Han var snill. Hadde snille øyne. Knut var sjenert og stillferdig, ikke tøff og bråkete som mange andre gutter, forteller Vivian.
Knut innrømmer at han la merke til mer enn øynene på den danske jenta. Hun var rett og slett «ei snerten snelle». Synge kunne hun også.
Etter dette møtet skjedde alt i rakettfart. Før det var gått syv måneder hadde de forlovet seg, flyttet sammen i Drangedal og giftet seg. Det siste fikk Knuts bror Harald fortgang i. Han skulle gifte seg 4. desember. Hvorfor ikke ha et dobbeltbryllup, foreslo han. Og slik ble det.
Pia Vivian Jessen ble Vivian Storbukås og drangedøl, og ikke bare i folkeregisteret. Ikkje, eg, dikkan og resten av drangedalsdialekten erstattet ganske snart de danske ordene.
Les også: (+) Han skulle forlate sin kone og komme til meg den kvelden. Så her satt jeg og ventet spent
Da Knut ble Sputnik
Og så tok det helt av. Året var 1986, og Whitney Houston, Madonna og Sputnik hadde alle sitt gjennombrudd. Sputnik 1 fant veien inn i den ene kassettspilleren etter den andre. Nå skal vi skilles, Johanne ljomet ut fra bilvinduene på bensinstasjonen. Den ble det allsang av.
I løpet av få år hadde Sputnik og Garasjebandet solgt over en million kassetter. Sølv-, gull- og platinaplatene i Sputnik-museet er et synlig bevis på populariteten.
Det var travle år med spilling nesten hver helg. Datteren Mette passet på de to yngre brødrene, Tor Aksel og Knut Johan.
Blant mange uforglemmelige opptredener er det ingen som slår innspillingen av Lukk opp din hjertedør. Det skjedde på Den røde plass i Moskva i 1990. Den opplevelsen har en helt spesiell plass i hjertet til Vivian og Knut.
Det har også tre barn, åtte barnebarn og to oldebarn, men det er plass til flere. Vivian og Knut har gjennom mange år valgt å gi musikkglede og opplevelser til kreftsyke barn og andre som er på sykehus eller institusjoner – helt gratis. Og ikke bare i Norge.
– Tårene mine rant, forteller Vivian da hun beskriver sitt første møte med barnehjemsbarn i Pattaya i Thailand i 2010.
– Bikkjene hadde ikke villet ligge i de sengene der. Det lå tre-fire unger i hver seng.
Åpnet barnehjem
Da gjorde Vivian og Knut som så mange ganger før. De holdt konserter, og pengene gikk til et nytt barnehjem. Hun fikk i gang loddsalg, basarer og en fadderordning da de kom tilbake til Norge.
Sammen med Sjømannskirken og mange andre frivillige i Norge samlet de inn nok penger. I 2016 fikk de være med på innvielsen av det nye barnehjemmet i Pattaya – på Vivians bursdag.
– Det var den aller beste gaven jeg kunne få. Nå får barna et trygt sted å bo, og de får gå på skole eller i barnehage. Alternativet var at de kunne ende opp i et liv på gata, forteller hun.
Siden 2010 har Vivian og Knut vært med på å samle inn 2,5 millioner kroner til barnehjemmet, som har plass til 100 foreldreløse barn. De har besøkt barnehjemmet flere ganger. Spesielt gjevt er det å treffe Chompoo. 15-åringen er fadderbarnet deres.
– Jeg snakker med henne på FaceTime. Det er godt å se hvordan hun har det. Hun får en god start på livet akkurat som norske barn, sier Vivian.
Hun skulle gjerne gitt Chompoo en stor, varm klem nå og fått mange klemmer tilbake. Siste gang var i februar 2020. Og så kom koronapandemien. Den energiske 70-åringen blir stille et øyeblikk.
– Det er usikkert når vi kan reise dit igjen. Men vi fortsetter å samle inn penger. Det er noe av det viktigste vi gjør fremover.
Les også: «Petter Uteligger»: – Denne julaftenen vil jeg huske for alltid
Syr og strikker
Det er ikke ofte Vivian sitter stille når hun er hjemme i Drangedal. Museet ligger nesten vegg-i-vegg med huset de bygde for over 40 år siden.
Nye forsyninger med T-skjorter, krus og truser skal på plass i hyllene. Støvet skal bort fra rammene på gullplatene, og en buss full av rogalendinger på tur skal innom for autografer, selfie med Knut og Vivian og for å beundre alle minnene fra Sputnik-livet.
Det må nål og tråd til for å få Vivian på plass i godstolen. Eller strikkepinner. Et nytt alternativ er symaskinen hun fikk i bursdagsgave.
– Jeg er veldig glad i å sy, sier Vivian. Resultatet er blant annet 17 Øst-Telemark-bunader, en av de gamle folkedraktene med mest broderier.
– Det ligger mye arbeid bak, men det er alltid godt å ha et håndarbeid.
Både datteren og flere barnebarn kan glede seg over de flotte bunadene. Andre har også spurt pent om å få brodert en bunad, og da har de selvfølgelig fått ja.
Vivian er også stolt av en dåpskjole hun strikket til det første barnebarnet, Marita, for 29 år siden. Den har alle de andre barnebarna også brukt.
– Oppskriften fant jeg i Hjemmet, sier Vivian med et stort smil.
Hun deler gjerne gode råd via fjernundervisning som hun kaller videosamtalene.
– Barnebarnet vårt i Oslo, Anniken, bruker FaceTime når hun står fast i strikkeoppskriften. Da koser vi oss sammen selv om hun er over 20 mil unna.
Les også: (+) Mamma har ikke forståelse for at det er annerledes å være mor i dag enn det var på 1980-tallet
Holder kontakten
Mobilen er en god hjelper. Vivian snakker ofte med barna, barnebarna og oldebarna som ikke bor i rangedal. Like ofte ringer hun søsknene sine i Danmark. Da lukker Knut ørene.
I det øyeblikket en av brødrene tar telefonen, er det danske ord og vendinger som erstatter drangedalsdialekten.
Foreldrene hennes er døde, men fire av fem søsken lever fremdeles. De er jevnlig på besøk i Norge, og tre–fire ganger i året tar Vivian og Knut turen over Skagerak.
– Vi deler gode minner fra barndommen og årene etterpå. Det er viktig å holde kontakten, sier Vivian.
Hun synes det er litt for tidlig å oppsummere Sputnik-eventyret. Fremdeles er de ute på veien med gitaren. Det er nye festivaler, konserter på små og store scener og institusjoner.
– Jeg er stolt av det vi har fått til. Vi har møtt mange flotte mennesker og fått venner for livet både i Norge og i utlandet.
Selv om det kan bli mange mil på veien i løpet av en dag eller en helg, så får de mye igjen for det. Vivian og Knut koser seg i bilen. De vitser, synger, ler og prater.
– Det holder oss friske, mener Vivian. Knut nikker.
De er stort sett enige om det meste. Bortsett fra ringetonen på mobilen. Begge slår opp latterdøren når det blir et tema.
– Her er det ikke noen skilsmisse i min telefon. Jeg har valgt Hjemkomsten til Johanne. Den er litt triveligere, ler Vivian.
Knut kan ikke være uenig i det, men skifte ringetone?
Å, nei, det er ikke aktuelt!
