Spaltist
– Verden raser rundt meg og jeg vil skrike «Hjelp meg!»
PEG. De skriker til meg. De skriker og skriker, og da kjenner jeg meg fri. Fri fra alle tårer. Fri fra all dritten, sorgen og angsten, som om solen endelig har kommet frem, og jager bort alt det som gjør vondt.
Helt siden jeg slapp min første låt, «Ain't No Saint», har livet vært som en tornado. Jeg lever blant flyvende følelser; selvhat, kjærlighet, adrenalin og redsel. I tornadoen min føles det som om en hel livstid har passert, samtidig som det har skjedd veldig lite. Jeg står og stamper mellom stolthet og prestasjonsangst. Det er klart jeg er takknemlig, jeg vil jo ha hele verden! Men jeg puster inn, og ser meg tilbake …
Peg Parnevik (27)
Svensk artist og TV-profil
Kjent fra serien «Parneviks» (tilgjengelig på Viafree)
Instagram: @pegparnevik
Første gang på P3 Gull i Göteborg, en liten jente uten tro på seg selv, som sto blant store artister og tenkte «Hva i helvete gjør jeg her? Hvem tror jeg at jeg er? Shit, der er Håkan Hellström. Hvem bryr seg om Peg Parnevik?». Konspirasjonen vokste i meg som ugress. Jeg passer ikke inn her. Jeg har lurt alle. Perfeksjonisten i meg trodde at jeg kunne takle alt. «Bring on the world».
Gi meg arbeid, gi meg kritikk, gi meg en virvelvind, jeg klarer det! Men jeg sto på ustø ben. Bekreftelse ble min bensin. Bare jeg får bekreftelse fra familien min, partneren min, de som hater meg, alle på sosiale medier. Så orker jeg litt mer. «Jeg lover at jeg orker», skrek stemmen inni meg, og jeg lyttet lydig. Naivt nok trodde jeg at bensinen skulle fortsette å brenne for alltid.
Min første gang på P3 Gull tenkte jeg. Hva i helvete gjør jeg her? Hvem tror jeg at jeg er? Shit, der er Håkan Hellström.
«Fast forward» til når jeg nylig hadde avsluttet min største turné, og jeg innså at det var noe galt. Det var ingenting som slo meg umiddelbart, men noe som langsomt krøp frem. Helt plutselig var jeg dypt inne i en bølge av selvhat og bulimi, og for å være ærlig så aner jeg ikke hvordan jeg havnet der. J
eg levde i en sukkersøt drøm, myk og uskyldig, da noe ristet meg våken. Jeg tror det føltes slik fordi jeg i mange år hadde levd med en ekkel, men bekvem, overbevisning om at bulimien ikke var så farlig.
Spiseforstyrrelsene startet da jeg begynte å hate min egen kropp. Gjennom tenårene ble jeg sammenlignet med søstrene mine. Alt var en konkurranse. Videregående er en fæl tid, der alle man går i klasse med enten er publikummere eller konkurrenter.
Da vi ble en offentlig familie gjennom realityserien «Parneviks», eksploderte det. Det alle elsker med realityserier, inkludert meg, er at man får følge en familie som om den skulle vært ens egen. Derfor tror mange at de får tenke og mene akkurat det de vil. Det er klart Kim Kardashian skal få vite at jeg synes hun er stygg. Hun er jo kjendis, og dette er en del av jobben.
Om man skulle tro sosiale medier var alle mine søstre penere, mer sexy, og helt enkelt bedre enn meg. «Shake it off». Men etter den tusende gangen, så begynte det å gjøre vondt. Tenk deg alle de negative tankene du har om deg selv når du står foran speilet. Ekkel mage, for store hofter, for tykke ben, for små pupper. Forestill deg så at verden vendte seg mot deg, og sa akkurat det samme. Det gjør enda litt vondere da, når alt blir til virkelighet.
Spiseforstyrrelsen utviklet seg til ekstreme treningsøkter. Ofte trente jeg til jeg ble dårlig, og ellers trente jeg flere ganger om dagen. Det var mange ganger jeg kjente at kroppen var svak og skjelven, som om den var på vei til å gi opp. Men jeg kjente samtidig at det føltes sunt og bra å trene. «Ja, jeg trener hardt, men slik er jeg også når det gjelder alt annet. Slik er jeg». Dette sa jeg til meg selv, også lo jeg litt når jeg tenkte på hvordan andre mangler samme arbeidsvilje og disiplin. Det eskalerte til at jeg også begynte å kaste opp, i ny og ne.
Litt for mye godterier? Inn på toalettet.
En stressende dag på jobben? Inn på toalettet.
Pizza på en hverdag? Inn på toalettet.
Det spilte ingen rolle hvor jeg var. Jeg greide alltid å snike meg bort, og jeg fikk det gjort. Men det stresset meg fortsatt ikke. Delvis fordi jeg selv bestemte om jeg ville spy eller ikke, og jeg gjorde det heller ikke hver dag. Men det eskalerte, til jeg kastet opp minst en dag i uken. Noen dager kastet jeg opp ti ganger om dagen – bare fordi jeg hadde spist sjokolade.
Men jeg fortsatte storme framover. Nå også med en karriere i bagasjen. Jeg hadde sluppet flere låter, fått flere millioner streams, blitt nominert til en Grammis. Men innerst inne, der alle hemmeligheter bor, følte jeg meg fortsatt som en bedrager. Utad oppfordret jeg til selvtillit og å elske seg selv, og mine fans skrev at jeg var en inspirasjon og et forbilde. Jeg skjemtes. Jeg kunne ikke ta imot mine egne ord. Men jeg ble hyllet for å være meg selv.
For en spøk. Skyldfølelse og skam bølget over meg. Bølgen ble kolossal, og svelget meg helt. Men ingen
livbåter var i sikte.
Høsten etter min største turné, var tanken tom. Og jeg var nære ved å forsvinne inn i ingenting. Jeg hadde til og med nesten mistet stemmen; en stemmebåndsinfeksjon som kunne blitt en stemmebåndsknute, som kunne blitt en operasjon. Vi måtte avlyse to konserter, og kritikken stormet. Men det var derimot ikke tanken på at stemmen min kunne forsvinne som snudde alt.
Dagen hvor alt snudde minnes jeg med en ubehagelig, sur og angrende ettersmak, og det er en dag jeg for alltid kommer til å bære med meg. Jeg googlet bivirkninger av bulimi, bare av ren nysgjerrighet. Det sto:
«Mennesker med bulimi har høy risiko for å dø, spesielt om de også benytter seg av avføringsmidler eller trener hardt».
Et slag i magen.
Jeg ville flykte, men jeg satt som paralysert. Jeg gråter og gråter, verden raser, og jeg vil skrike «HJELP MEG». Men ingen hører, for ingen er der. Alle mine ambisjoner, drømmer, tanker og planer går i grus. Jeg vil ikke dø. Der og da innså jeg at jeg hadde mistet selvrespekten for lenge siden.
Jenta på pappas VHS-videoer, hun som hadde verden i sin hule hånd. Som skulle bli som Britney Spears. Malte stjerner i håndflatene, og med søstre som bakgrunnsdansere.
Hun hadde jeg mistet på veien. Hun døde når jeg valgte å sulte meg selv. Det jeg hadde oppnådd, hadde jeg ikke greid å nyte. Ikke et sekund.
Igjen står jeg blant andre artister, men denne gangen er de venner og kollegaer, Det føles nå som om livet mitt har et tydelig før og etter. Tiden etter føles som et hav. Vannet flyter framover, framover, framover. Vi har lagt det som gjør vondt bak oss. Jeg føler meg ofte som vann. Du kan ikke holde meg fast. Jeg er sterk. Jeg er sterk. Jeg er STERK.
Men denne styrken tok tid å finne. Harde sannheter, terapi og gode venner måtte til. Jeg måtte greie å elske meg selv, om jeg skulle komme meg over til den andre siden. Jeg visste også at jeg måtte være streng mot meg selv. No bullshit.
Mange spør meg om råd, de ønsker tips til hvordan de skal overkomme bulimien. Men for å være ærlig; man gjør aldri det. Jeg kommer alltid til å ha bulimi. Men jeg håper, og vet, at sykdommen løsner grepet litt etter litt for hver dag som går. Mitt råd er å kjempe. Å ha et ønske om å leve, framfor å bare overleve. Søk støtte hos venner, familie og terapeuter. Bli ditt eget hjem, og søk dit alle de gangene du trenger en varm seng og tente lys. Jeg har det bra nå, og jeg passer på å ta det rolig når kroppen sier ifra. Vonde tanker kommer og går som de vil, og jeg forsøker å ikke gi dem for mye oppmerksomhet.
Jeg slapp nylig låten «Goodbye Boy», som handler om et forhold der den ene er utro, og de bestemmer seg for å avslutte forholdet. Men mer enn det, så handler det om at vi alle fortjener mer.
Man må vinke adjø til alt det som ikke lenger er riktig, og finne selvrespekten som gjør at man kan stå på egne ben. Jeg vil si adjø til angst og spise-forstyrrelser.
Jeg føler fortsatt på presset om å være best i alt. Snart slipper jeg en ny singel, «27 Stories», og reiser på turné. Dette blir den første turneen siden jeg åpnet opp med bulimien. Jeg er lykkeligere enn noensinne.
Når jeg snakker med fansen, så snakker jeg fra hjertet. Jeg vet at jeg er et godt forbilde.
Når jeg står bak scenen og hører dem skrike, så blir jeg varm i hele kroppen. Jeg fylles av kjærlighet. Og jeg trenger ikke lenger tenke på sorgen, for jeg vet at de som skriker og jeg, er samme person.
Alle opplever dritt, angst og tårer. Men nå slenger vi alt til siden, for å synge noen låter sammen under en blå sommerhimmel. Jeg puster dypt inn, og går ut på scenen. Jeg er den jeg alltid har ønsket å være. Jeg er sterk. Jeg er vakker. Jeg gir kjærlighet, men jeg tar aldri imot dritt. Jeg er Peg.
Denne saken ble første gang publisert 15/05 2019, og sist oppdatert 22/05 2019.
