– For snart 20 år siden sa han et klart og tydelig «Ja!»

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

ALBEEERT! Russemusikk blir ikke nødvendigvis bedre av at den blir spilt på maks volum på en mobiltelefon som høres ut som papp. 

– Kan du skru ned?!

– Hæ? sier han.

– Alvorlig talt! Kan du skru ned? Jeg blir gaaal av den lyden!

Alle hus, alle familier og alle mennesker har sine egne lyder. 

Barndomshjemmet mitt hadde også sin egen melodi. Lyden av pappas bil på grusen utenfor ga beskjed om middag. Det var fisk på mandager, gryterett på tirsdager, noe medisterfarsebasert på torsdager, tomatsuppe og pannekaker på fredager. Lørdag pizza med tomatpuré og fårepølse. Stek på søndager.

Glemte jeg onsdag? Ja, da kunne det i teorien være hva som helst. I praksis ble det gjerne falukorv og potetstappe.

Etter middag skulle pappa hvile, og alle måtte være stille. Det vil si, i noen minutter kunne man høre små svisj-svosj fra sofaen hvor pappa bladde i avisen, før en jevn snorkelyd fylte hele huset.

Støvfilla som humør-barometer

I stua ved siden av kjøkkenet sto mammas vevstol. På dager med lett feber fikk jeg være hjemme fra skolen, og sitte under spisestuebordet mens mamma vevde. Dunk, dunk, dunk, vevstolen slår, skyttelen går.

Ofte var vevingen akkompagnert av lett nynning. Og selv om skillingsvisene hun nynnet på, stort sett handlet om små barn som døde av tæring og fedre som drakk bort hus og hjem, gjorde nynningen meg trygg og glad.

Når mamma på fredager raste rundt med støvfilla, var det alltid lett å skjønne hvilket humør hun var i idet hun kom til pianoet: Var det, lette, raske klunk? Eller kunne man høre én lang og tung bevegelse over alle tangentene? I så fall var det best å gå stille i dørene mens støvtørkinga pågikk.

Storesøsteren min var en mester i å liste seg på tå når hun kom sent hjem fra fest, men den forræderske planken i trappa på vei opp til annen etasje avslørte henne gang på gang. Det lille knirket fra det øverste trinnet fikk meg til å bli glad for at hun var hjemme. Pappa ble vred om det var etter avtalt tid. Som det gjerne var.

Les også:  Solveig Kloppen om foreldrerollen: – Vi har ganske tydelige rammer hjemme, og det tror jeg de liker

Lyden av lykke

Selv sier jeg mye. Men det kan gjerne være uten ord, som for eksempel gjennom rydding på kjøkkenet. Det er lite som er mer irriterende enn å komme hjem etter en lang dag på jobb og finne benken full av matrester og melkekartonger, oppvaskmaskinen full – og to scrollende tenåringer i fosterstilling på sofaen.

Jeg har perfeksjonert handlingen det er å rydde opp i dagens rot og samtidig gi beskjed om at dette ikke burde vært min jobb. Hvor høyt går det egentlig an å ta ut av en oppvaskmaskin? Kan man slamre med en våt klut? 

Et hus, en families og menneskers lyder endres over tid. Lyden av lykke var i mange år barnehvin fra hagen når vannsprederen ble satt på, tassende småføtter over stuegulvet, hender som lette etter den riktige legoklossen, lett pludring fra et nybadet og pysjkledd barn.

Nå kan det å høre tenåringen taste riktig kode på dørlåsen etter en kveld på byen frembringe samme lykkefølelse. «Har alt gått bra?»

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

For snart 20 år siden sa han et klart og tydelig «Ja!» til meg foran presten i ei kirke på Vestlandet. Ikke visste jeg at han tiår senere skulle nyse så høyt at jeg skvetter, og stadig oftere komme med nye lyder når han reiser seg opp fra sofaen. Men jeg blir fortsatt glad hver gang jeg hører lyden av den samme mannen lukke porten og traske opp innkjørselen til huset.

Les også: (+)  Jeg var desperat etter å finne en ny kvinne og kjæreste. Jeg gjorde en kjempetabbe

Mine favorittlyder

I lista mi over tidenes favorittlyder finnes disse:

Noen som lager frokost på kjøkkenet mens jeg slumrer i underetasjen.

Klukkelydene fra en nyåpnet vinflaske.

De elektriske trommelydene i introen til «Fångad av en stormvind».

Regn mot vinduet og knitring fra peisen.

Mannen og barna som hvisker «Har du tent lyset?», «Du må ta på parykken!» og «Hent flagget!» før de toger inn på soverommet mens de synger «Hurra for deg».

Naboene som ramler inn i huset etter fem ukers sommerferie.

Katten som maler.

Øvingen fra Ullevål skoles musikkorps som bærer gjennom nabolaget – litt ustø, men med løfte om vår.

Svarttrosten, som sitter høyt i epletreet og igjen lar den myke, mollstemte sangen gli utover nabolaget.

Svigermors strikkepinner, og spørsmålet: «Har du funnet mønster til en ny genser du vil ha, Solveig?»

Plutselig er de vekk

Mange lyder tenker vi ikke over før de er borte. Jeg kan savne søsteren min sine feiltrinn. Og snart får huslyden vår en annen låt. 19-åringen er på vei ut i verden. Jeg gruer meg til alle lydene som forsvinner: høy musikk, skramling, slamring og skråling.

Stillheten kommer til å bli øredøvende. Jeg må lære meg å like lyden av høye nys.