Slik skriver du filmmanus

Søndag ble Oscar-statuetten delt ut for 83. gang. Å gå til filmen er en drøm for mange. Det finnes dem som kaster seg ut i verden med store visjoner, grandiose drømmer og innleid kamera.

Noen overlever, men for de aller fleste kan slikt fort gjøre vondt; resultatet blir gjerne et søtt forsøk med voksende affeksjonsverdi og lån i banken. Det er imidlertid ikke grunn nok til å gi opp. Poenget er å begynne i riktig ende.

Alfred Hitchcock sa en gang at en bra film trenger tre ting; et bra manus, et bra manus og et bra manus. Mannen bak blant annet «Elling»-filmene, Axel Hellstenius, gir deg en lekse i manusskriving.

Hemmeligheten

Utallige bøker er skrevet om hvordan man skal skrive dramatiske historier. Axel Hellstenius sverger til en praktisk tilnærming.

- Min erfaring er at den beste måten å lære på, er prøving og feiling. Begynn med dine egne historier. En god regel er å begynne med en hemmelighet, en pinlig eller flau historie. En dramatisk historie er ofte en hemmelighet som avsløres. Hemmeligheten er motoren i historien, det som får oss til å bli sittende og følge med. Handler historien om deg, er det bare å bytte kjønn, alder og navn. Det fungerer helt fint. Så har du en hovedperson.

Aktiv handling

En pinlig historie er vel noe de fleste kan skaffe til veie, men den ligner jo sjelden på en film der den gjemmer seg inni hodet. Så hva gjør vi? Ifølge Hellstenius er det viktig at alle karakterene har et mål.

- Gi karakteren et mål og pøs på med vanskeligheter. Karakterene må handle, de må virkelig ville noe, ellers blir det ingen fremdrift i historien. Det er konsekvensene som gjør handlingen spennende, altså må man bruke den karakteren i historien som har mest handlingskraft. Kroneksempelet på dette er "Gjøkeredet" med Jack Nicholson. I utgangspunktet - boka til Ken Kesey - er indianeren hovedpersonen, men fordi han kun er tilskuer til hele handlingen, har manusforfatterne blitt nødt til å skifte hovedperson.

Undertekst

I motsetning til bøker har filmen et visuelt språk. Hellstenius understreker at det er handlingene til karakterene som forteller den egentlige historien.

- Det karakteren din gjør, er sannheten om motivene hans. Det er handlingene vi tror på. Dialogen er kun et vindu inn i tankene på karakteren. Tenk deg en scene mellom en gutt og en jente som går langs en vei, der jenta triller en 30 år gammel sykkel.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Gutt: - Fin sykkel.

Jente: - Takk.

Gutt: - Har du kjøpt den ny, eller?

Jente: - Nei, jeg har fått den av tanta mi.

Gutt: - Den var kjempefin, altså. Nesten ikke rust.

Og så videre. Scenen handler ikke om sykkelen. Det er jenta gutten er interessert i, ikke sant, men det kamufleres i en overført betydning. Dette kalles undertekst. Det er en veldig viktig del av dialogen, og er noe man lærer. Hvis dialogen går i overtekst, brister illusjonen, og scenen slutter å fungere.

Rekvisitter

Et annet viktig aspekt ved filmspråket, er bruken av rekvisitter. Ved å lade rekvisitter med emosjonell verdi, forteller man historien uten å overforklare den. I eksempelet med jenta og gutten og sykkelen, kan sykkelen brukes videre i fortellingen som en ladet rekvisitt.

"Ringenes herre" er et nærliggende eksempel å vise til når det gjelder rekvisitter, flirer Hellstenius.

- At hele universet skal kunne gå under på grunn av en ring, det er helt absurd. Vi kjøper det likevel, fordi de bygger opp hele universet rundt denne logikken.

Bok til film

Det er viktig at stoffet du jobber med er det mest interessante du kan tenke deg. Da blir det best resultat, mener Axel Hellstenius.

- Med "Døden på Oslo S", for eksempel, var jeg ekstremt fascinert av en opplevelse jeg hadde hatt, hvor noen nettopp hadde vist meg et Oslo jeg ikke ante fantes. Så fikk jeg boken til Ingvar i hånden, og kjente igjen karakterene som noen jeg hadde møtt i virkeligheten. Dette var et veldig godt utgangspunkt. I tillegg var boka ganske dramaturgisk i sin oppbygning, og jeg behøvde bare skape en hjelpemotor i form av en konflikt helt i begynnelsen for å få i gang handlingen.

Hellstenius presiserer at alle bøker har sitt eget litterære univers.

- I bøker kan du starte og avslutte historiene i tankene til karakterene, det kan du ikke i film. Du må se det. Film er kropp. Film er "less is more". Film er øynene.

Dette er essensen i å gjøre en bok til film for en manusforfatter; å skape en plattform for å uttrykke historien i et fysisk språk. Resten er opp til skuespillerne.

- Se på Johnny Depp. Det er ikke måten han sier det på, det er måten han står på. Med en annen skuespiller kunne samme scene vært verdiløs. Måten han går inn og gjør en rolle, dresser seg opp, alle gestene hans, måten han bryter, timingen, alt det der; dét er film.

Skapeprosessen

Hellstenius forteller at det er veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hvor han begynner på et prosjekt.

- Ofte kan det være noe du er nysgjerrig på, kanskje. Hvis jeg tenker "lurer på hvordan¿", så går jeg kanskje hjem og skriver det ned, hvordan jeg tror det kunne være. Så blir det kanskje mange sider av det, men uten noen særlig sammenheng. Men her har det dukket opp en karakter, som jeg kan gå videre med, og så - mange år senere - kan jeg for eksempel komme til å bruke settingen fra disse sidene i en annen sammenheng.

I denne prosessen er dramatikeren veldig opptatt av at man ikke må drive selvsensurering.

- Den stemmen som sier: "Nei, det her er for lett" må man bare ikke høre på. Du må gå tilbake i stoffet etterpå, men aldri mens du skriver. Det er nok av folk som kommer til å protestere på det du gjør, hvis du ikke også skal ødelegge for deg selv. Man skal overhodet ikke være redd for å skrive noe dritt.

Rent praktisk

For de som måtte mene at de har en film i kroppen som de vil prøve å skrive ut, anbefaler Axel Hellstenius å lage en kort beskrivelse av konseptet - en pitch - eller en beskrivelse av historieforløpet uten dialog; en storyline.

- Så kan du søke til Norsk Film. Her er det mulighet for å få bevilgninger og konsulent, en dramatiker som kan assistere med manusutviklingen.

Så lett og så vanskelig er det å skrive for film, ifølge mannen bak 12 langfilmer og en drøss med andre ting, fra operetter til sangtekster. Er det noe man virkelig vil, er det viktigste kanskje å prøve. Eventuelt å gjøre som Woody Allen da han fikk spørsmålet "hva er det beste du kan gjøre for å fremme karrieren din?".

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Han trakk på skuldrene.

- Møte opp.

Kilder: World Changing Ideas, Wikipedia.

Denne saken ble første gang publisert 28/02 2011.