Slik fikk de kallenavnene sine
1930-tallets gangsterlegender, Depresjonens lovløse, levde hardt og døde raskt. Selv om de fleste var skruppelløse slyngler og drapsmenn av verste sort, ble de helter i mange amerikaneres øyne.
Bankene herjet jo med folk. Da var det bare rett og rimelig at noen tok igjen.
Avisene var proppfulle av dramatiske beretninger om dristige bankran i fullt dagslys, ville biljakter og blodige skuddvekslinger mellom gjengene og politiet.
Hele midtvesten i USA var tilsynelatende full av kjeltringer på rømmen. De daglige overskriftene og fargerike artiklene var 1930-tallets svar på tv-serier og de lovløse var kjendisene.
Noen få sto på a-lista: Legendene John Dillinger og Bonnie & Clyde, selvsagt.
Men også tre kjeltringer som bare var kjent under sine fargerike kallenavn: Pretty Boy Floyd, Machine Gun Kelly og Baby Face Nelson.
Slik fikk de navnene sine:
Pretty Boy Floyd
– Han var jo bare en guttunge. En pen gutt med eplekjaker!
Dette var beskrivelsen sjefen for lønningskontoret til et firma i St. Louis ga til politiet etter at de var ranet for 11.500 dollar en septemberdag i 1925. Dermed var det gjort. Pressen døpte raneren Pretty Boy, et navn han selv hatet. Egentlig het han Charles Floyd.
Floyd satt noen år i fengsel. Men så, i 1931, satte Floyd og banden hans noe som må være verdensrekord i bankran: De ranet 51.
Han fikk også et annet kallenavn, Oklahomas Robin Hood. Det skyldtes at han ofte ødela vanlige folks lånebrev under ranene.
– En snill gutt, mente folk.
Da Floyd ranet banken i hjembyen, hadde han advart familie og venner. De møtte opp på motsatt side av gata. Der hadde de picnic og applauderte mens de så på ranet.
Dessverre for Floyd delte ikke politiet hans sans for humor.
Det ble utlovet dusør for ham, død eller levende.
Heltestatusen dalte stygt da han drepte en populær sheriff i en skuddveksling og det ble enda verre da J. Edgar Hoover og FBI slo fast at Pretty Boy var en av mennene bak en stygg massakre i Kansas City sommeren 1933.
Fire FBI-agenter var skutt ned og drept på åpen gate.
Floyd nektet hardnakket for dette og mange historikere mener at Hoover pekte ham ut fordi han var en passende syndebukk og at han brukte jakten på Floyd til å styrke FBI.
Floyd lå i skjul i over et halvt år, men til slutt holdt han ikke ut kjedsomheten. 30. juni 1934 ranet han en bank i Indiana sammen med den beryktede bankrøveren John Dillinger.
Tre uker etter ranet var Dillinger død, drept av FBI i Chicago
Og snart snøret nettet seg rundt Pretty Boy. Han var på desperat flukt til fots da han ble oppdaget av et stort oppbud av FBI-agenter på en åker i Ohio.
Han rakk ikke å ta dekning før kulene traff. Hans siste ord skal ha vært et enkelt «nei», som svar på agentenes spørsmål om han hadde medvirket til massakren i Kansas City.
Baby Face Nelson
I publikums øyne var depresjonens skurker i mange tilfeller bare ofre for de dårlige tidene. Snille gutter på feil sted til feil tid.
Med Baby Face Nelson, født Lester Gillis, var det annerledes.
Han var en råtass.
En gang skjøt han en tilfeldig bilfører som klaget over at Nelson hadde bulket borti bilen hans.
– Mens Pretty Boy Floyd og andre bare skjøt hvis de var fanget i et hjørne, skjøt Baby Face Nelson uansett. Han likte å drepe, skriver forfatteren Jay Robert Nash.
Også de kriminelle var redde for tøffingen fra Chicago. Til og med Al Capone ble forskrekket over guttens brutalitet. Gillis jobbet en periode som «ryddegutt» for gangsterkongen, men Capone måtte la ham gå.
Han «ryddet» rett og slett for godt.
Etter et ran i 1931 ble han fengslet, men året etter rømte han til California og levde under navnet George Nelson.
Tilnavnet han fikk kom av at en lokal mafiaboss begynte å synge på låten «Baby Face» hver gang han så mannen med det ungdommelige utseendet.
Gillis, alias Nelson, hatet kallenavnet sitt og ble rasende da det dukket opp i pressen.
Det var bare én ting som irriterte ham mer: At pressen ga andre forbrytere «æren» for mange av bankranene hans da han vendte tilbake til midtvesten.
Tidlig i 1934 kom Nelson i kontakt med banden til John Dillinger. De to gjenglederne bestemte seg for å slå seg sammen, men Nelson viste ingen spesiell frykt for den beryktede bankraneren.
– Jeg tar aldri ordrer fra noen. Jeg går inn i en bank, skyter alt som rører på seg, tar pengene og stikker. Liker du det ikke, får du finne deg noen andre, sa Baby Face.
De utførte en rekke brutale bankran sammen, men i april 1934 bestemte de seg for å ligge lavt en stund.
De dro til en gård i Wisconsin kalt Little Bohemia. Der fant en av epokens mest dramatiske skuddvekslinger sted (blant annet skildret i filmen «Public Enemies»).
Gjengen ble oppdaget av FBI, men agentene tabbet seg ut og åpnet ild mot tre uskyldige turister, noe som varslet de lovløse som satt innenfor og spilte poker.
Baby Face drepte en FBI-agent og såret to andre hardt i den dramatiske flukten som fulgte.
Alle unntatt ett gjengmedlem kom seg unna.
På dette tidspunktet var Nelson og Dillinger de to øverste navnene på FBI-sjef Hoovers berømte liste over samfunnets verste fiender. (Bonnie & Clyde var nettopp skutt i filler i et bakhold i Louisiana).
Da Dillinger til Nelsons store glede ble drept like etter, sto navnet til Baby Face alene på toppen.
Men han ble skuffet da FBI ikke økte belønningen som var satt på hans hode.
– Jeg er bedre enn Johnny Dillinger! Jeg skal rane en bank om dagen hvis det er det som trengs! skal han ha sagt i sinne.
Alle visste at Baby Face Nelson aldri ville la seg fange. I november ble han innhentet av to FBI-agenter utenfor Chicago.
– Nok av denne katt-og-mus-greia, skrek han.
Så løp han mot agentene med fingeren rundt avtrekkeren på maskingeværet.
Da han endelig falt, var begge agentene døde. Selv hadde han 17 kuler i kroppen. Han døde noen timer senere.
Et brutalt liv hadde fått en brutal slutt.
Machine Gun Kelly
George Kelly hadde den korteste forbryterkarrieren av legendene. Han var også en av svært få «public enemies» som overlevde året 1934.
Og hadde det ikke vært for det fantastiske kallenavnet hadde han sikkert vært glemt.
Navnet var egentlig bare juks. Visst var Kelly tøff og visst ranet han banker, men han var intet vandrende maskingevær.
Det var kona hans, Kathryn (hun var gift for fjerde gang og drakk sprit som om det var vann), som syntes navnet tok seg bra ut.
Hun skaffet mannen en såkalt «tommy gun» – et Thompson maskingevær – og satte ut rykter om at han hadde vært strålende med våpenet under 1. verdenskrig.
– Han kan skrive navnet sitt med kulene, sa hun.
I virkeligheten hadde ikke Kelly gjort militærtjeneste i det hele tatt.
Kellys største «bedrift» var kidnappingen av oljemagnaten og millionæren Robert Urschel, noe som innbrakte svimlende 200 000 dollar.
Han fikk ikke spesielt stor glede av pengene. I 1933 ble han arrestert i Memphis og dømt til livsvarig fengsel.
Han satt i fengsel, det meste av tiden på beryktede Alcatraz, helt til sin død i 1954. Han røpet aldri overfor Urschel hvor han hadde gjemt pengene.