Senket Scharnhorst
Sjøkrigens siste helter
Trygve Hansen og Tony Ditcham er de siste gjenlevende etter Slaget om Nordkapp. 76 år etter at de var med på å senke slagskipet Scharnhorst møttes de for første gang. Se også dokumentar om Scharnhorst her.
I mørket utenfor kysten av Nordkapp 2. juledag 1943 presset to torpedojagere seg gjennom uværet på maksimal hastighet. Om bord i britiske «Scorpion» hadde den 20 år gamle artilleriløytnanten Tony Ditcham fått silhuetten av det tyske slagskipet Scharnhorst i siktet.
Rett bak Scorpion fulgte det norske søsterskipet «Stord». Her jobbet Trygve Hansen og resten av maskinmannskapet med å presse maskineriet helt til det ytterste i uværsbølgene.
Snart skulle de to jagerne avfyre torpedoene som avgjorde det som senere skulle bli regnet som et av historiens siste sjøslag, et slag som kulminerte med at Scharnhorst gikk ned med besetningen på over 1900 mann.
76 år senere – 8. mai i år møttes de to veteranene som kjempet side om side for første gang på samme skipsdekk. Det skjedde under frigjøringsmarkeringen Victory Week om bord på krysseren HMS Belfast i London.
– Vi hadde en krevende oppgave, sier Ditcham (96) når de håndhilser.
– Ja, men den gangen hadde vi jo sjøben, spøker Hansen (97) tilbake.
Fellen
På tross av alle årene som er gått husker de fortsatt detaljer fra den dramatiske opplevelsen som etter hvert skulle bli kalt Slaget ved Nordkapp.
Med 235 meters lengde og 61 kanoner av forskjellig kaliber, hele 280mm i hovedbatteriene, utgjorde den tyske marinens stolthet Scharnhorst en stor trussel mot de arktiske konvoiene som brakte livsviktige krigsforsyninger til Murmansk.
Da styrken som Stord og Scorpion tilhørte forlot Akureyri på Island lille julaften 1943, var det på bakgrunn av rapporter fra den norske motstandsbevegelsen om at Scharnhorst hadde gått ut fra Altafjorden for å angripe en av Murmanskkonvoiene.
Tiden var moden for å legge ut fellen som det britiske admiralitetet hadde pønsket ut. Med de tilsynelatende hjelpeløse handelsskipene som agn, ventet en større britisk flåtestyrke ledet av krysseren Duke of York på Scharnhorst.
Værforholdene skulle bli den største utfordringen på veien nordøstover, spesielt for de minste allierte fartøyene.
Kaos i vann og oppkast
– Stormen hadde vart i ti døgn da vi dro ut. Å kalle det for «grov sjø» er tidenes understatement. Bølgedalene var så dype at vi bare kunne se HMS Duke of York når begge fartøyene var på en bølgetopp samtidig. Sjøene som stadig begravde fordekket rev etter hvert løs utstyr og våpenutrustning, og vannet begynne å lekke inn under dekk gjennom boltehullene. Jeg husker de påfølgende døgnene som en miserabel tilværelse i et kaos av sjøvann og oppkast som fløt rundt, erindrer Ditcham.
Som ansvarlig våpenoffiser på ettermiddagen 2. juledag var han og utkikksmannskapene de eneste som oppholdt seg utendørs på øverste dekk over broen mens de speidet etter Scharnhorst. Plutselig fikk han øye på en enorm bølge som kom inn aktenfor tvers. Han rakk å rope en advarsel ned til styrehuset, men det hjalp ikke å legge om roret. I det akterenden ble løftet til værs av bølgen, hadde hverken ror eller propeller vann å jobbe med.
Hele den 1700 tonns S-klasse destroyeren skled sidelengs ned bølgen og ble presset så langt over på siden at den ble liggende med rekka i vannet før den sakte rettet seg opp.
– Jeg grep fatt i kompasshuset og tviholdt for livet mens jeg så at skorsteinen nærmet seg vannflaten. Hadde den gått under, hadde vi neppe klart oss, sier Ditcham i dag.
Verre gikk det med én av mannskapet. Han ble truffet av en livbåt som hadde slitt seg, og ble kastet over bord.
– Jeg håper bare at han ikke rakk å lide i det iskalde vannet, sier Ditcham.
årene. Foto: Riksarkivet
Fryktinngytende
Scharnhorst, som hadde beordret destroyereskorten sin av gårde på leting etter konvoien, var helt alene da skipet ble oppdaget av den første angrepsgruppen til den allierte styrken.
Selv om slagskipet skulle bite godt fra seg, innså admiral Erich Bey på Scharnhorst at skipet var underlegent den britiske styrken.
På maksimal rekkevidde fyrte britene og tyskerne mot hverandre. Den eneste granaten som gjorde skade traff imidlertid radarmasten til Scharnhorst og gjorde slagskipet blind i den mørke polarnatten.
Uten situasjonsoversikt utnyttet Scharnhorst hastigheten til å stikke av sørover mot Norskekysten, uvitende om at jagerne Stord, Scorpion og Saumarez, foruten krysseren Duke of York som utgjorde den andre angrepsgruppen, gikk for fullt for å avskjære sørfra.
Få timer senere kom belønningen for de alliertes strev: Ditcham var den første som fikk øye på det tyske slagskipet da HMS Belfast sendte opp de første lysgranatene på 12 kilometers avstand.
« Et under at ikke hele besetningen ble skylt over bord.
– Lysgranaten gikk av rett over henne. Det var et fryktinngytende syn, for Scharnhorst var lett gjenkjennelig. Men vi var for travelt opptatt til å bli redde. Den første tanken min var «for et vakkert skip». Så gikk den andre lysgranaten av, og denne gangen svarte hun med å skyte tilbake.
Scharnhorst hadde klart å riste av seg forfølgerne nordfra, men på 17 kilometers avstand oppsto en kanonduell mellom Duke of York og Scharnhorst.
Ilden fra Scharnhorst ble stadig mere effektiv, men det ble britene som trakk det lengste strået.
Fra Scorpion kunne Ditcham følge granatene før Scharnhorst ble innhyllet av vannsøylene fra nedslagene. En av granatene fra Duke of York traff i det ene kjelerommet og reduserte farten til Scharnhorst. Allikevel var den samlede hastigheten på nesten 100 km/t da Stord og Scorpion innledet torpedoangrepet rett forfra.
Avstanden var ni kilometer da Stord gikk på kollisjonskurs mot det tyske slagskipet. Fortsatt var ikke jagerne blitt oppdaget.
Skylt over bord
Klokken 18.50 fikk jagerne ordre om å avfyre torpedoene. Noen minutter senere manøvrerte Stord seg inn i posisjon og fyrte av åtte torpedoer. På det korte holdet observerte man et torpedotreff på Scharnhorst, og det hørtes ytterligere et par undervannseksplosjoner.
Under manøveren feide en voldsom brottsjø inn over akterdekket. Vannkreftene feide babords rekke og synkeminekaster på sjøen og forskjøv fremre torpedokanon.
I kamprapporten skrev skipssjef Skule Storheill at det var et under at ikke hele besetningen som måtte oppholde seg på dekk ble kvestet eller kastet over bord: «Besetningens holdning var som vanlig ypperlig, spesielt vil jeg fremheve torpedobesetningen som arbeidet under fare for å bli skyllet over bord og likevel stakk til sine poster».
For to av dem gikk det allikevel galt. Menig Paul Lea fra Stavanger ble skylt over bord og forsvant. Georg Sulen ble også kastet ut i det iskalde Barentshavet før en ny brottsjø skylte ham tilbake om bord, hardt skadet.
– Vi kom latterlig nært, bare 1400 meter, da vi fyrte av torpedoene, forteller Ditcham.
På den korte avstanden fyrte Scharnhorst løs med alt skipet hadde med både hovedskytset og de mindre kanonene.
En av salvene traff den engelske jageren Saumarez, som fikk 11 drepte og 11 sårede i angrepet.
I maskinrommet fikk Trygve Hansen ordre om å legge sort røyk fra skorsteinen for å skjule Stord. Røykleggingen ble raskt stoppet da den tydeligvis tiltrakk oppmerksomhet fra slagskipet, og på Stord kunne man «med stor tilfredshet» iaktta intens beskytning av røykdotten mens jageren i ro og mak trakk seg ut av kampområdet.
Overlevde torpedering
Dro på hvalfangst
– kom hjem som krigshelt
Det var egentlig rørlegger og fotballspiller Trygve Hansen fra Sandefjord skulle bli.
Da krigen brøt ut på kontinentet, kunne ikke firmaet der han jobbet lenger importere rørmetall. 17-åringen aksepterte derfor et tilbud om å dra ut på hvalfangst i Sørishavet høsten 1939 selv om han knapt hadde satt beina på et skipsdekk.
De seks månedene han skulle være borte, ble til seks år.
– På vei hjemover ble vi praiet av et britisk skip utenfor kysten av Afrika. De fortalte at Norge var blitt invadert og at vi ikke måtte finne på å dra hjem, forteller Trygve Hansen.
Kursen ble lagt til Halifax i Nord-Amerika hvor hvalskuta ble utstyrt med en 20 mm kanon. I tillegg fikk mannskapet utlevert et par kasser med håndgranater. Så seilte de videre til England for å kjempe:
– Det var en rask måte å modnes og lære seg å forsvare seg på.
Etter hvert ble sjøfolkene en del av den norske eksilmarinen, og fikk HMS Eskdale som eget fartøy. Det skulle bli flere trefninger med tap av besetning mens skipet gikk som eskortefartøy i den engelske kanalen før jageren ble torpedert i april 1943.
Av besetningen omkom 26. For Trygve endte den traumatiske opplevelsen med sykehusopphold og påfølgende to ukers permisjon, der han traff Muriel som senere skulle bli hans kone i 69 år.
Bryllupet sto i februar 1945. Da var Trygve allerede en svært krigserfaren sjømann med senkingen av Scharnhorst, eskortering av Murmansk-konvoiene og D-dagen på merittlisten.
Da krigen var over, prøvde Trygve å forsørge sin unge familie i Norge og England før han endte opp i New York med 35 dollar i lomma. Der levde han av småjobber inntil han fikk realisert drømmen om egen rørleggerbedrift i Wilton,
Connecticut i 1954.
Der bor han fortsatt. 97-åringen er fortsatt sprek nok til å fly over Atlanteren for å delta i minnemarkeringer. Foruten frigjøringsmarkeringen 8. mai i London, håper Trygve å kunne delta i 75-års jubileet for invasjonen i Normandie i juni.
Trygve Hansen og besetningen hadde vært i hardt vær før. Tidligere samme år seilte mange av dem på norske HMS Eskdale som eskorterte konvoier i den engelske kanal. I nærheten av Lizard Head ble de truffet av to torpedoer fra en tysk hurtiggående motortorpedobåt.
Hansen kom seg opp fra maskinrommet og skled ned i sjøen langs skutesida. Men redningen var fortsatt langt unna. En tredje torpedo som ble avfyrt mens han lå i vannet, traff de brennende vrakrestene. Eksplosjonen sendte opp en geysir av vann mellom sjøfolkene.
Den blåste ut den ene trommehinnen til Trygve, men adrenalin og selvoppholdelsesdrift tok over.
– Jeg merket ikke engang kulda før etter at jeg ble plukket opp etter en halv time i vannet, forteller han.
Nordmannen ble behandlet for sjokk og nedkjøling på sykehuset. Men han mistet 26 av kameratene i angrepet. Etter to ukers rekonvalesens var de overlevende etter eget ønske blitt en stor del av besetningen på den nye jageren Stord.
– Vi hadde lært å gi alt, sier Trygve Hansen.
Det kom til nytte denne julenatten i Nordishavet. Selv etter at brottsjøen hadde rammet det ene torpedobatteriet, klarte Stord å fyre av alle torpedoene mot det tyske slagskipet.
Trefferne fra torpedojagerne reduserte Scharnhorsts hastighet til 10 knop, nok til at de britiske krysserne kunne utsette slagskipet for en skur av granater og torpedoer.
Hansen husker fortsatt synet av det brennende slagskipet før det kullseilte og forsvant mindre enn én time etter torpedoangrepet. Kun 36 mann av besetningen på 1 968 ble reddet fra det iskalde havet.
– Avgjørende for utfallet var at vi greide å skade og få ned hastigheten til Scharnhorst, forteller han i dag.
D-dagen
Etter slaget ble besetningen på Stord gratulert av sjefen for de det britiske admiralitetet for den heltemodige innsatsen ved å gå rett i strupen på slagskipet.
Et halvt år senere skulle Stord igjen i ilden. Under D-dagen i Normandie lå jageren utenfor Sword Beach for å gi dekningsild til det britiske infanteriet under landgangen. Fire dager senere ble den beordret til Cherbourg-halvøya for å bombardere de tyske styrkene mens amerikanerne presset dem mot sjøen i en knipetangmanøver.
– Så gikk vi på en mine og måtte halte tilbake til Portsmouth for reparasjoner, forteller Trygve.
Stord skulle også overleve et flyangrep før skipet gikk tilbake til eskortering av Murmanskkonvoiene. På grunn av alle hendelsene skipet overlevde, fikk Stord, med nummer 26 og mannskapet, kallenavnet «Lucky 26» (Se Vi Menn, uke 34, 2018).
Andre var ikke like heldige. Halvparten av de norske sjøfolkene som deltok i krigen omkom.
Denne saken ble første gang publisert 13/06 2019, og sist oppdatert 13/06 2019.
